Trygghet i det offentlige rom - KS

kriminalitet er lav, vil behovet for endring gjennom kontrolltiltak være
lite.
Med utgangspunkt i en utrygghet som det ikke finnes reelt grunnlag for,
bør tiltakene rettes mer mot informasjonsarbeid o.l. Kriminalitetsforebyggende
tiltak vil i denne sammenhengen være en lite hensiktsmessig
bruk av ressurser. Derimot bør heller korrigering av falske inntrykk blant
innbyggerne i kommunen om hva som er farlig, og hvor det er risikofylt å
oppholde seg, være en del av det trygghetsskapende arbeidet.
Informasjonsarbeid virker som en velegnet strategi for å redusere
utrygghet som bygger på overdrivelser og misforståelser om kriminalitetsomfanget.
Det er imidlertid ikke alltid løsningen. Vi har tidligere gjort rede
for levekårsundersøkelsene i Norge som viser at særlig eldre kvinner tradisjonelt
har vært redde for å bli rammet av vold og overfall i det offentlige
rom. Samtidig er eldre kvinner i liten grad rammet av denne type vold. I
stedet for å skape egne tiltak for å gjøre de eldre mindre utrygge, synes tid
og penger brukt på opplysning om misforståelsen de er fanget i, som en
god løsning. På den annen side er det forståelig at en person med begrensete
evner til å forsvare seg eller komme seg unna truende situasjoner,
frykter vold og overgrep mer enn andre. Da spiller ikke nødvendigvis det
faktiske kriminalitetsomfanget en avgjørende rolle. Det tidligere presenterte
skillet mellom utsatthet og sårbarhet blir relevant i denne forbindelse.
Det hjelper lite at risikoen (utsattheten) er lav hvis sårbarheten til gjengjeld
er høy.
52