Trygghet i det offentlige rom - KS

lage oppholdssteder tiltenkt utvalgte brukere – inkludert de marginaliserte
gruppene.
Vi har referert til studier som forteller at rusmisbrukere, ungdomsgjenger
og det mange opplever som uforutsigbare personer, vekker frykt
og ubehag hos en del mennesker. Dette er velkjent, også for personer som
faller innenfor slike kategorier. Rapporten «Trygghet for alle i Skippergata
og nærliggende områder» (Oslo Politidistrikt 2007) fastslår imidlertid
at personer som tilhører det åpne rusmiljøet i Oslo er de som
tilkjennegir mest utrygghet. Dette ses i sammenheng med at disse oppholder
seg i et lukket kriminelt miljø, mange har psykiske helseproblemer,
og de lever i et dilemma ved å være involvert i narkotikakriminalitet
parallelt med å ønske hjelp og beskyttelse mot vold og trusler. Nørgaard
og Børresen (2007) finner dessuten at opplevelsen av utrygghet for folk
flest sjelden har sin bakgrunn i konkrete erfaringer. Frykt hos sosialt
utsatte og marginaliserte grupper er imidlertid grunnet i en reell utsatthet
for vold og erfaring som offer for vold og overfall (Nørgaard og Børresen
2007). Felles for slike marginale grupper kan være at de opplever å
ha færre handlingsalternativer enn andre grupper. Det samme kan trolig
gjelde for grupper av innvandrere hvor språk- og kulturforskjeller gir
kommunikasjonsutfordringer.
Samtidig kan det tenkes at disse gruppene opplever utrygghet nettopp
ved å være en kilde til utrygghet for andre – at utryggheten deres knytter
seg til opplevelsen av å være uønsket i det offentlige rom. Ved å utgjøre
det som skaper utrygghet, blir mennesker i slike miljøer gjerne stående
igjen på utsiden av de trygghetsskapende tiltakene. De føler seg både
utsatt og sårbare – ekskludert fra fellesskapet gjennom trygghetstiltak til
fordel for majoritetsbefolkningen. Lomell (1999) hevder f.eks. at sikkerhetsindustrien,
først og fremst representert ved vektere, kontrollerer
bort «de som ikke passer inn i kjøpesentervisjonen». De kan lett fjernes,
overvåkes eller uroes (Lomell 1999, s. 60). Lomell (2005) hevder óg at
overvåkningspraksisen i Oslo i mindre grad handler om kriminalitetskontroll
og i større grad om grense- eller adgangskontroll når den inngår
som en del av privat vaktvirksomhet. Hun hevder at mens politiet bruker
80