Trygghet i det offentlige rom - KS

videoovervåkning for å forebygge og avdekke kriminalitet, er private
aktører mer opptatt av å stenge uønskede personer ute fra sine områder.
På den måten har man skapt «gartnerstatens kamp mot ugresset» (Lomell
2005, s. 61).
Kontroll og overvåkningssamfunnet
Går man langt nok i den situasjonsorienterte forebyggingen, risikerer man
å skape et kontroll- og overvåkningssamfunn som hindrer grunnleggende
verdier som fri og anonym ferdsel i det offentlige rom. Det er først og fremst
personvernet til innbyggerne i kommunen som berøres når torget eller
handlegaten overvåkes. Hvorvidt kameraovervåkningens fordeler veier
opp for de personvernmessige omkostningene, har nok varierende oppfatning
i befolkningen.
Lomell (2005) viser til at politiet i Oslo naturlig nok har sitt fokus på
forebygging og bekjempelse av kriminalitet. De betjente kameraene anvendes
i jakten på narkotikalovbrudd, ordensforstyrrelse, kartlegging av barn
og unge i området eller leting etter rømte og savnede personer. I og rundt
Oslo City, Byporten og Oslo Sentralstasjon finnes det minst 500 overvåkningskameraer,
anslår Lomell. Området preges av store folkemengder til
mange av døgnets tider, og tiltrekker seg høyst ulike personer. I motsetning
til andre deler av Oslo og landet for øvrig er majoriteten av kameraene
i de nevnte områdene bemannet med operatører.
Lomell (1999) argumenterer for at den formaliserte kontrollen som
kameraene representerer, kan svekke forutsetningene for den uformelle
kontrollen ved at folk blir passivisert, og hun presiserer: «En foruroligende
effekt av videoovervåkning som man nå begynner å se i Storbritannia, er at
folk slutter å bry seg fordi man stoler på at det elektroniske øyet har sett
hendelsen» (Lomell 1999, s. 52). Vel så alvorlig er den mulige utilsiktede
virkningen av at kameraene kan føre til utrygghet. De kan stå som en
bekreftelse på at området en ferdes i, er utrygt (Lomell 1999, s. 54).
81