Jorun Eliassen: Mens vi likevel er her - Munin - Universitetet i Tromsø

Mellom forskers analytiske skjema og informanter ligger en avstand, og denne avstanden er
nødvendig for å både kunne begripe en praksis og å se denne i sammenheng med strukturene.
Aktørs habitusforklarte valg, viser til hvordan de i kraft av nettopp habitus kan mestre
kulturen men kan ikke forutsi presist hva de vil gjøre eller eksakt når det skjer.
“In practice, it is the habitus, history turned into nature, i. e. denied as such, which
accomplishes practically the relating of these two systems of relations, in and through the
production of practice. The “unconscious” is never anything other than the forgetting of
history which history itself produces by incorporating the objective structures it produces in
the second nature of habitus“(Bourdieu 1977 side 78-79).
Som forklaring av bindeledd mellom aktør og struktur er habitus strukturert og strukturerende.
Tenkt som et generativt skjema tenderer det mot, uten å kopiere, å gjenskape hva som allerede
er kjent (i andre arbeider av Bourdieu er habitus også brukt synonymt med praksis så vel som
med posisjon). Habitus er skapt av objektive forhold, og beskrevet som skjema for både det
kognitive og motivasjonen, som at en aktørs måte å forholde seg til omverden på ligger der
allerede, som også ved en kroppsliggjort hukommelse.
Forholdet mellom aktør og struktur, menneske og samfunn gir strukturene et forsprang, ingen
velger hvor de blir født eller avgjør sin tidlige oppvekst. Hva habitus som begrep framsetter,
forutsetter konsekvens av at her som i annen handlingsteori velger aktør fritt, om habitus
begrepet her er determinerende, er det ikke absolutt. Det er ikke forutbestemmende for
enkeltskjebner, men habitus påvirker valg. Teorien til Bourdieu generaliserer, men er en av de
beste til å fange opp koplingen sammenhengen mellom teorier forklaring på samfunnsnivå og
enkeltaktør.
Teorien om habitus handler om aktører født inn i samfunn av relasjoner, i maktforhold som
skapes, vedlikeholdes og aksepters ved at de gjennom godkjenning av bestående maktforhold
ved usynlig og ved at symbolsk makt anerkjennes. En naturliggjøring av hva er sosialt
funderte fordelingsprinsipper gir det hele en dagligdags aksept som her begrepsfestes som
doxa (Bourdieu 1977/93 side 167-168), den alminnelige umiddelbart godkjente sannhet som
”goes without saying because it comes without saying”. I doxa formidles enighet omkring
maktfordeling mellom dominante og dominerte. Samtidig er den doxiske enigheten hele tida
til utfordring ved opinion, hetrodoksi. Kamper mellom dominante og dominerte er ikke åpne
13