Jorun Eliassen: Mens vi likevel er her - Munin - Universitetet i Tromsø

arbeidsgiver valgte ut observatører ut fra tidligere tiders premisser og ikke tok med i
beregninga at det var endringer i tida.
Hva pliktetikk gjelder er det å si at det kanskje nettopp har trengtes presis så mye ”plikt” for å
kunne livberge seg i bygdene. Slik sett får pliktetikken mer en drening mot det praktisk
nødvendige her og nå enn det religiøst hinsidige ved strevet, selv om dette jo og var tydelig i
praktiske resultater i samtida.
Slik skjer det at når de som etterstreba nettopp disse godene endelig får tak i dem, har verdien
”forflytta” seg, og er på vei ut av bildet både i økonomisk og kulturell betydning. (Bourdieu
1995). Å forflytte seg sosialt blir her som å finne skatten i enden av regnbuen. Slik kan dagens
eldre observatører sees som de siste heldige, som både fikk arbeidet mens de virkelig trengte
det og mens det ennå hadde et snev av prestisje over seg både å ha det og å leve med det.
Balansen mellom de ulike verdiene vipper lett over dersom det å være aktiv på den måten
observasjonsarbeide krever ikke kan konkurrere med øvrige tilgjengelige inntektskilder,
samtidig som den symbolske verdien både i bygdesamfunnet og overfor storsamfunnet taper
seg. Dersom verdien av å mestre oppgaven synker i forhold til uklarhet omkring hvorvidt de
faktisk bidrar med en innsats for vær og klima, ”liv og verdier”, skjer det noe.
Å bli hedret for lang og tro tjeneste er betydningsfullt, men neppe alt som skal til. Uten
endringer i arbeidsforholdene, organiseringen, lønn og arbeidstid, kan restkategorien som vil
drive observatørarbeid lett bli liten. Kun de som velger en levemåte der dette fortsatt passer
inn, og stasjonen inngår i livsgrunnlaget som tradisjonelt syssel, kan klare det. Ut over dette
blir det entusiastene som står igjen. Alternativer kan og være at arbeidet tas av heldøgns
drevne turisthoteller, fjellhytter osv, og knyttes til annen næring som har bemanning fra før
av. Den frivillige innsatsen har her hele tida vært noe tvetydig fordi arbeidet har vært lønna.
Ut fra materialet mitt kan det se ut som de første utvalgte har vært folk med gårder av en viss
størrelse, eller folk som har hatt en særskilt posisjon. Det sies at stasjonen lå på gården der
skolen ble holdt, hos bankbestyreren på telegrafen. Informantene har også opplyst at de lærte
observering når de allikevel arbeidet for de som hadde stasjonen. Slik må det være grunn til å
dra slutningen at den engasjerte observatøren ikke nødvendigvis alltid var den som observerte.
Når etterkommere som var forventa å overta stasjonen valgte den vekk, spilte sikkert mange
61