Jorun Eliassen: Mens vi likevel er her - Munin - Universitetet i Tromsø

Jeg har gjengitt noen av de synspunkter som framsettes i Elias essay om tid. Tidsbegrepets
utvikling følger samfunnsutviklinga, betegna som sivilisasjonsnivåer ved grad av urbanisering
og industrialisering. Et gjentakende poeng er at all tid er menneskeskapt og sosial, den erfares
ulikt til ulike tider. Når klokketid blir et faktum, og måling av tid slik vi i dag kjenner den,
skjer dette i opplysningstida på 16 -1700 tallet. Videreutvikling av tidsbegrepet og tidsmålet
skjer i sammenheng med utvikling mot det moderne samfunn. Dagens tidsbegrep tilhører vår
samtid. Tid er symbol på høyt abstraksjonsnivå, alt hva tid står for, alt som kan måles med
klokker er ikke tid. Tid kan måle størrelser på ulike nivåer, hastighet er tidsmål. Tid er middel
i koordinasjon.
Det lille essayet om tid må kunne plasseres i kategorien for ”litteratur som tar alt surstoff” slik
Lagerkrantz skriver i Kunsten å lese og skrive (2000). Kan noe som ikke er mer enn et mål, et
symbol som alltid står for noe annet, et abstrakt begrep, likevel være så betydningsfullt?
Innvendingen mot Elias’ forståelse av tid er at han ved bruk av sivilisasjonsnivåer nærmer seg
sosialdarwinisme sier Adam i “Values in the Cultural Timescapes of Science” (1998), og
dette har selvsagt noe for seg. Til forsvar for begrepsbruken kan en si at det understrekes at
hva tid er, ikke er utsagn om hva den bør være. I det ligger en vesentlig forskjell. Mitt utdrag
av Elias tekst er ufullstendig, siktemål med å benytte essayet om tid er klargjøring av
begrepet, ikke sivilisasjonshistoriske eksempler. Tid er en menneskelig oppfinnelse. Når
Adam etterlyser et nytt tidsbegrep trenger dette nødvendigvis ikke stå i motsetning til hva
Elias har beskrevet, idet han jo etterlyser en diskurs om begrepet mellom vitenskapene. En
debatt kan og skje innefor den enkelte vitenskap. Vårt tidsbegrep av i dag er nytt og vil måtte
videreutvikles i takt med tida Hva Adam etterlyser er et nytt tidsbegrep, av samtidas samtidige
tider og hendelser. Hun understreker at tid er skjebne og nødvendighet. Hennes innlegg i
debatten dreier seg om hva tidsbegrep bør, kan eller skal være, om tidsbegrepets
utilstrekkelighet, og er en innvending mot å se tid som noe objektivt (Adam 1998).
Når en skal måle tid medgått til et arbeid må en se på hva tidsmålet er i forhold til hva det er
som skal måle (Emereck 1989). Det er et kvantitativt mål anvendt på kvalitative forhold.
Tidsbegrep fra industri i målte arbeidstimer, kan ikke direkte overføres til for eksempel
omsorgsarbeide. For ”i livet - udenfor arbeidslivet - er vore gjøremål derimod som oftest
karakterisert ved, at mange ting foregår samtidig - og brudt op af hinanden”(Emereck 1989
side 62). Når mye gjøres på kort tid og samtidig, får det i slike beregninger lavere verdi. Den
numeriske del av målet sier lite om begrepet tid. I tillegg er noen oppgaver tidsbundne, og
19