Jorun Eliassen: Mens vi likevel er her - Munin - Universitetet i Tromsø

Ellen er glad de fikk stasjonsarbeidet da den forrige observatøren slutta. Sia Birger har arbeid
også utenom jordbruket til daglig, passer det best at hun tar observeringa. Ellen er
heimeværende. Hun har noen høns. For mange år sia arbeidet hun som barnepike hos en som
hadde stasjon, så hun visste litt om arbeidet fra før. Det er kjøkkenbenken som er kontoret her.
Hun har hatt arbeidet i om lag fem års tid og har vært på kurs på Blindern.
De har unger i skolealderen og far hans bor i egen leilighet hos dem. Hun driver mye med
forskjellig handarbeid. Ellen synes det er hyggelig å prate litt med noen av de som samler inn
metten. Hun synes det er greit å ha stasjonen, og de bruker å levere litt tall for lokalnytt i
kommunens informasjonsblad. På kveldene kan hun komme fra om det er noe, da tar hun med
bøker og mobil og ”fjernstyrer” Birger i observasjonsarbeidet.
Det har seg slik at de synes de må være der likevel for den gamles del, å ha stasjonen virker å
være et pluss i hverdagen, når en ”er der likevel”. De vil gjerne fortsette med arbeidet.
Dalgård
Klara og Hans
Klara er observatøren her og har hatt arbeidet i over tjue år. Hun overtok det etter foreldrene
sine. Før den tid lå stasjonen et annet sted i bygda. Hans har lønnsarbeid og gården er
overdratt til en av de voksne barna som har slått seg ned der. Metkontoret hennes har fått sin
plass i dagligstua, i et eget skrivebord der alt av bøker unntatt dagboka kan stues vekk.
Tross alle årene i arbeidet har hun aldri vært på kurs på Blindern. Da hun tok arbeidet var hun
heime med småbarn. Nå har hun barnebarn i nærheta og virker å være svært opptatt av
observasjonsjobben og ellers ha nok å gjøre både inne og ute. stedfortreder er det lite bruk for,
hun tar det meste selv. Barna har hjulpet til og Hans kan også arbeidet.
Intervjuet blir gjort i dagligstua og her tar vi kaffen som hans serverer. Hun har tenkt å
forsette i arbeidet.
33