Jorun Eliassen: Mens vi likevel er her - Munin - Universitetet i Tromsø

Observatører greier å ha værstasjonen fordi de tar i bruk ulike evner for å mestre oppgaven.
Deres utgangspunkt er å bedre sin økonomi, og oppgavene må gjøres på en måte som lar det
øvrige arbeidet på gården bestå. Den kulturelle mestringsevnen de har består i å velge
oppgaven, lære den, og viktigst, å klare den over tid. Det er den kompetansen de kan omsette
til økonomisk kapital.
Verdien av arbeid endres, slik Almås (1995) og Thorsen (1993) har vist, ved at ulike
aldersgrupper har ulike erfaringer, likeså at kjønnene stiller ulikt. Løsningene til
observatørene mine kan sees som strategier for å mestre observasjonshandlinga over tid.
Livsløp kan forstås som løpebaner mellom posisjoner. Her er ved intervjutidspunkt nåtid,
endringer skjedd fra de tok værstasjon. De er blitt eldre og familiene er endret, yrkesliv er
endret for noen, og gården er kanskje overdratt til neste generasjon. Grensene for mestring av
oppgavene går ved å ha værstasjonen eller ikke å ha den. De eldste, slitergenerasjonen, gir
inntrykk av at verdier som pålitelighet, trofasthet, lojalitet og utholdenhet er viktig. Felles for
dem er at de setter si ære i å holde ut, bare i og ved arbeidet er de bevarer de sin identitet –
som ansvarlige overfor seg og sine, gård og grunn slekt og familie Et eksempel er når de
omtaler arbeidskontrakten - et ord er et ord, og en mann blir ved avtalen. ”..nei det tror jeg
ikke, at jeg har noe skriftlig arbeidsavtale, jeg kan ikke minnes det, men det kan godt hende at
jeg kunne få det til å begynne med, men jeg tør ikke si noe sikkert om det”, sier mannen på
Enga gård.
Endringer i observatørgruppa over tid?
Det verken er, eller har vært ei homogen sosial gruppe som bodde og bor i bygder og
grisgrendte strøk. Når det gjelder værobservatørene, kan vi finne spor som kan tyde på at
observatørarbeidet kan ha blitt forskjøvet nedover i det sosiale hierarkiet. Eksempler på dette
kan være at der observatørjobben før lå ved det som var datidas og stedets storgårder, eller det
var lagt til etablerte institusjoner som bank, butikk eller telegraf. Senere ble værstasjonen
plassert hos folk med yrkesutdanning eller på moderne gårder. I tilfeller der geografien krever
stasjon, men bare de små gårdene ”fortsatt er bemannet” ble stasjonen lagt hit. Lokale
institusjoner som de gamle telegrafstasjonene ble nedlagte, og arbeidet måtte ut på bygda om
det skulle forsette i strøket. Værstasjonenes vandringer rundt i bygdene forteller at tida fra
sekstitallet og utover var mer uforutsigbar hva bosted og yrkeskarrierer angikk. En del av
stasjonsopprettingene ble korttidsplasseringer. Dette kan kanskje ha si forklaring i at
60