Jorun Eliassen: Mens vi likevel er her - Munin - Universitetet i Tromsø

samfunn er aktøren en umulighet, enten det er gruppas, stammens eller bysamfunnets
tidsforståelse, må den læres. Tilpassing og innlæring av tid vil medføre en pålagt tvang over
individet. Forståelsen av omverdens tidsbegrep blir en forutsetning for samfunnsdeltakelse. Et
mål på sivilisasjonsprosessens nivå hos den enkelte kan da være å vurdere hvor presis en
person er, i følge Elias (1989). De naturlige tidsmerkene er dannet ved jordklodens dreining
om sin egen akse, dens bane i solsystemet, og månens bane omkring kloden. Slik dannes dag
og natt, månefaser, flo og fjære, årssykluser, alt etter på hvilke breddegrader en befinner seg.
Klokketid
Uret er et instrument for måling av bevegelse av to eller flere fenomener med et
referansepunkt. Uret kan anvendes til utallige mulige målinger. ”Sequenses at all levels of the
univers can be synchronized, at the physical, biological, social and personal levels” (Elias
1989 side 73). Slik blir det mulig å sammenlikne prosesser og størrelsesforhold som ellers
ikke ville vært sammenliknbare. Tid er ikke et objekt, et kvantum eller en naturlig størrelse,
selv om den som abstrakt symbol kan anvendes slik i fysikk og matematikk.
Vår nærmeste modell for tid er vårt eget livsløp. Speilbildet endres etter hvert som utviklingen
skjer fra vi vokser opp til vi blir eldre. Når aldersendringer som kan måles forveksles med tid,
kan vi snakke om tidsbegrepets fetisjkarakter (Elias 1989 side 73). Forståelsen av at denne
dagens nåtid er morgendagens fortid krever at en må kunne holde rede på hva som ikke har
hendt samtidig (Elias 1989 side76). Opplevelse av tid forutsetter at noen erfarer, opplever og
erkjenner. Dette gjelder ikke for det fysiske nivå. Språklig kan en ved bruken av symbol for
tid blande sammen virkelighet og symbol. Vi snakker om at tida går, men vi mener at vi er
blitt eldre (Elias1989 side 23). En betingelse for sosialt liv er å kjenne symbolene i
kommunikasjonen, orienteringsevne og sivilisasjonsnivå kan sees i forhold til mestring av sitt
samfunns tid (Elias 1989 side 24).
Symboler er mening og må læres. De må lagres i hukommelsesmønstre. Når kommunikasjon
forutsetter en sender og en mottaker krever den og en felles kommunikasjon (Elias side 34).
For å forstå tid må en være i stand til å oppfatte mentale bilder av hendelser i rekkefølge og
kunne skille det som samtidig er der. Vår tid er klokketid og den må læres. I innlæringen kan
vi snakke om intergenerasjonær læring (Elias 1989 side 27).
18