Jorun Eliassen: Mens vi likevel er her - Munin - Universitetet i Tromsø

Etikk
I presentasjonen av materialet er gårdene og værobservatørene anonymisert. Å ivareta
anonymiteten på en etisk forsvarlig måte har jeg ansett som viktig. Selv om opplysninger som
gis ikke kan ansees som svært private intime så er de gitt i fortrolighet.
Forholdet mellom intervjuer og intervjuet kan være påvirket av intervjuerens eget
arbeidsforhold på tidspunktet. Interaksjonen kan uvilkårlig bli prega av dette ved at de kunne
presentere seg slik de ønsket at arbeidsgiver skal oppfatte en, eller ved at det kan oppstå
kollegial fortrolighet.
Intervjuet her dreier seg i utgangspunktet ikke om hva vi oftest anser som svært nære private
forhold, en samtale om et slikt arbeide innebærer ikke noe krav om svært store intime
betroelser. Likevel gir intervjumaterialet innsyn i hverdagsliv over mange år og er deler av
deres samla historie. Underveis kan intervjuet også få fram diskusjoner både mellom
intervjuer og hovedinformanten, ektefelle andre tilstedeværende og i samtalens løp kan en
glemme den i utgangspunktet tydelige situasjon, med at intervjuer også er en del av etaten de
arbeider for.
Hvor langt kan man tillate seg å tolke? Ut fra en i utgangspunktet svært så konkret og
hverdagslig samtale omkring en arbeidsoppgave skal en analyserer og tolke et materiale.
Dette gjøres ved å sette i inn data i en konstruert sammenheng, bygd opp av ideer omkring at
det enkle hverdagsliv også innehar skjulte strukturer og mønstre, her ved at aktørers handling
forklares ved habitus. Det som er klart, er at denne oppgaven ikke søker å si noe om den
enkelte persons hele og fulle historie. Det er ikke den som er gjenstand for analyse. I rammen
av teori om habitus som felles trekk ved grupper, antas ikke at ethvert personlig særtrekk er
utvisket eller byttet mot et ensartet gruppepreg. Felles trekk vil være der, men hos hver enkelt
vil det likevel være erfart i og som deres personlige opplevelse. Alle har en individuell og
privat fortelling. Teori om habitus kan ikke frata noen denne. Tvert i mot vil dette forbli hva
det er og var. Hva teorien rettes mot, er avgrensa ved problemformulering, og nettopp ved å
angi metode. Jeg har forsøkt å se som om det ut av de personlige variasjonene kan vise seg å
være noe som er felles for gruppa, eller motsatt at hva umiddelbart kan framstå som
fellestrekk her kan leses som uttrykk for habitus.
29