Jorun Eliassen: Mens vi likevel er her - Munin - Universitetet i Tromsø

forhold inn. Om gårdene helt enkelt ikke lenger var store og drivverdige i samtida, eller at
utdanninger venta et annet sted kan vi bare ha gjetninger om. Observatørene på Lia og
Dalgård som overtok etter andre var forbauset over hvor mye arbeid det var i
observasjonsoppgaven.
Stasjonsarbeidet virker i dag, med få unntak, å ha festa seg hos de som i dag kan kalles
bygdas ”middelklasse”, både blant yngre og eldre. For unntakene er det å si at her kan det
være bygder der observatøren snart er den eneste fastboende igjen, det er folk i svært øde
strøk. Med en viss tidsforskyving i mente, kan en i materialet fra region nord gjenkjenne
stasjonen som i DNMIs historie var omtalt som ” huset med have og den lille hytten”. I
materialet mitt, på Dalgård, omtales ett tilfelle av småbrukere som ga opp allerede i møtet
med kodebøkene.
Å kople pliktfølelse som del av arbeidets mening er direkte tilknytta fysisk slit, trenger belegg
i de holdninger og den levemåte som kan spores her. Forklaringen ligger i at for den
generasjonen som omfattes av begrepet ”slitere” (jfr Almås m. fl. 1995), er arbeidet et
hovedmotiv i livet, å forsørge seg selv og en familie var nødvendig. I tidsepoken finner en
store forskjeller mellom klasser. De som var forberedte på et arbeidsliv, enten som
lønnsarbeidere, gårdbrukere eller som sesongarbeidere der tungt kroppsarbeid var vanlig, vil
sammenlikne annet med dette. Når det heter seg at observatørarbeidet ikke er et arbeid fordi
det ikke tar noen tid, og heller ikke er et slit, da er det lite de eldste vil klage over. På Fjellset
er de i alle fall fornøyde.
Gjengangeren fra arbeidsgiver er å snakke om ”de unge av i dag” som henvisning til
nødvendighet av uanmeldte kontroller. Observatøren på Moen er skjønt enig. De har riktignok
overtatt etter jamngamle, men der var det kona som ikke klarte å forstå at arbeidet var for
henne også. Hun forsto ikke at observasjonsarbeidet krevde to personer, sier han. Selv om de
overtok stasjonen nettopp ut fra denne forutsetningen, blir det en prøvelse for dem selv.
Vaklende overfor pliktens alvor, fortelles det om at de en gang bare dro. De reiste vekk uten å
si i fra. Tre dager seinere var de på plass. At de kunne sagt fra, og kunne fått fri, blir til en
underfundighet. En gang - å bare kunne gå ut, uten å si ifra, verken til arbeidsgiver eller til
eldre som ønsker oppmerksomhet, vitner om en plutselig frihetstrang – midt i en ellers
tidsriktig rutine. Fortellingen om frihetstrangen på Moen slutter her, det var denne ene
gangen.
62