Jorun Eliassen: Mens vi likevel er her - Munin - Universitetet i Tromsø

Det er ikke alle som liker alt ved selve observatørjobben. Hva er det som gjør at de likevel
finner den både meningsfull, nyttig og fornuftig. Forskjellene ligger i forventningene til hva
tida kunne vært brukt til. Noen vil beholde jobben så lenge som mulig, nesten på tross av
helsa og å være glad en har dette i tillegg til andre oppgaver.
For å forstå dette har jeg benyttet Bourdieus teorier om habitus og kapital. Teorien avviser
både mulige helt ”frie” valg og helt determinerte. Enhver handling kan forklares ut fra et
habitus og viser til kollektive erfaringer. Praksis viser til alt hva aktør gir uttrykk for. Jeg har
vist hvordan den økonomisk kapitalen økte tilstrekkelig til at de fortsatte med
observatørjobben. Sosial kapital skapt ved nettverk kan bygges ved å ta temaet vær litt ut over
det helt dagligdagse, når en for eksempel kan levere lokale statistikker, bli kjent som de med
værstasjonen i bygda, sette stedet på kartet. Det blir en æressak for observatørene å greie å ha
værstasjonen lengst mulig, overfor seg og sine, og overfor bygda, arbeidsgiver og samfunn.
Den kulturelle kapital de her tar i bruk for å greie oppgaven som værobservatør, er hver og
ens innsats og deres samarbeid på den enkelte stasjon. De greier det sammen ved at de deler
på arbeidet, eller at de begge er der hele tida. Vilkår som lå til rette, den økonomiske kapital
de hadde ved starten, var helt konkret sin eiendom, gård og grunn.
Konklusjon
For værobservatørene var det viktig å ha observatørjobben:
- fordi man vil ha et arbeid
- fordi en vil klare jobben
- fordi det gir mening
- fordi det er godt å ha noe å gå til
- fordi en liker det,
- fordi man har levd seg inn i det
- fordi man likevel er der.
Jobben som værobservatør er positiv for omdømme:
- ved å være aktive på sine gårder
- ved å være flinke og effektive heime, men også delta i organisasjonsliv
- ved å kunne sitt arbeid
72