ikt-basert norskundervisning i utlandet - Høgskolen i Nesna

51
kontekstuelt perspektiv innebærer at skrivingen og skriveren blir satt inn i en sosial og
kulturell sammenheng.
Nedenfor følger en kortfattet presentasjon av de viktigste aspektene ved skriving i et
sosio-kontekstuelt perspektiv.
• Skriveprosessen som interaksjon mellom skriver og leser
Selve skriveprosessen innebærer interaksjon av kognitive, språklige og sosiale faktorer.
Under skriveprosessen vil skriveren være påvirket av tanken på leserens reaksjoner og den
konteksten teksten skal brukes i. Selv om vi fysisk sett er alene mens vi skriver, fører vi
gjennom skriveprosessen hele tiden en dialog med leserne. Skriving blir en sosial handling
der skriveren kontinuerlig "forhandler" med leserne. Forholdet til leseren er en del av
skriverens bevissthet, på godt og vondt. Forventninger om en vennlig leser kan frigjøre og
åpne for kreativitet, kan gi mot til å bryte grenser, den kan inspirere og motivere, mens
tanken på en negativ leser i verste fall kan skape skriveblokkeringer.
• Skriving som sosial og kulturell praksis
Et sentralt trekk ved skriving i et sosio-kontekstuelt perspektiv er at vi ikke skriver i
isolasjon, men innenfor bestemte diskursmiljø. Konvensjoner og etablert praksis bestemmer
hvordan tekster skrives og hvordan mening blir strukturert i de enkelte diskursmiljøene.
Språklige konvensjoner, tekstmønster og sjangrer er kulturavhengige. Skriving av litterære
essays eller fysikkjournaler i skolen, prekener i teologistudiet, medisinske rapporter,
politirapporter - dette er eksempler på situasjonsbestemt og situasjonsspesifikk språkbruk
der selv gode generelle skriveferdigheter ikke strekker til. Vi skriver oss inn i ulike
diskursmiljø og skrivekulturer ved å tilegne oss de regler som gjelder for språkbruk og
tekster. Kulturens tekster blir modeller for vår egen skriving. Det kulturelle aspektet,
manifestert gjennom sjangrekrav, er viktig å ha in mente når man veileder studenter fra
andre tekstkulturer.
• Intertekstualitet
Skriving i et sosio-kontekstuelt perspektiv inkluderer intertekstualitet. En tekst er ikke et
isolert fenomen, den bærer i seg stemmer fra andre tekster. Når vi skriver, går vi mer eller
mindre bevisst inn i et samspill med andre tekster, skriftlige eller muntlige, som vi bærer
med oss. Intertekstualitet knytter sammen lesing og skriving. Å lære å skrive vil si å skrive
seg inn i en skriftspråkstradisjon.
Konsekvenser for veiledning
Den praktiske tilnærmingsmåten man velger til veiledning av studenter, vil, i hvert fall til en
viss grad, avhenge av hvilket syn man har på skriveprosessen. Mitt inntrykk fra mange kurs
for studenter og for lærere ved universitet og høgskoler er at et lineært syn på skriving fortsatt
har sterkt fotfeste ved de høgre læreinstitusjonene. Jeg har også gått gjennom de fleste norske
handbøkene i skriveveiledning for studenter. Fram til begynnelsen av 1990-tallet legger de et
lineært syn til grunn, men da begynner det å komme bøker som tar utgangspunkt i et syklisk
syn på skriveprosessen (f.eks. Hoel 1992). Noe av forklaringen er at handbøker i skriving
tradisjonelt har vært skrevet av dyktige fagfolk innenfor sitt fagområde historie, pedagogikk,
fysikk, litteraturvitenskap osv. De kan mye om sine respektive fag, men mindre om
skriveprosesser. På 1990-tallet kommer en annen gruppe inn. Disse er skriveforskere og
skrivepedagoger som kan mye om skriveprosesser, om forholdet mellom tanke og språk osv.
Fredrikke nr. 11, 2005
Organ for FoU-publikasjoner – Høgskolen i Nesna