ikt-basert norskundervisning i utlandet - Høgskolen i Nesna

Dina fra Universitetet i Gdansk
Raya fra Universitetet i Cluj
Eva fra Universitetet i Vilnius
Lisa fra Universitetet i Praha
55
Avgrensningen til fire studenter var stort sett gjort av praktiske grunner, det var praktisk
vanskelig for meg å veilede flere enn fire. Flere studenter enn disse var interesserte i å delta i
prosjektet, i Praha hadde for eksempel seks studenter meldt seg som interesserte. Når disse
fire ble valgt ut, var det blant annet fordi de var kommet langt i arbeidet med mastergraden og
fordi de språklige ferdighetene lå på et høgt nivå. Det var derfor sannsynlig at de hadde
kapasitet til å dra nytte av en ekstra veileder eller samtalepartner i arbeidet med
masteroppgaven. De var såkalt dyktige studenter, målbevisste og arbeidsomme, og tilbudet
om en ekstra veileder kan også ha hatt karakter av en ekstra belønning.
I utvalget av studenter ble det også tatt hensyn til hvilke tema studentene skrev om. Det var en
fordel om jeg hadde noe kunnskap om temaet. Selv om alle studentene hadde sin faglige
hovedveileder, ville min veiledning bli mer konstruktiv om jeg også var orientert innenfor
temaet.
Første fase i veiledningsforholdet
Bli kjent med hverandre
Dina fra Gdansk var den eneste studenten jeg hadde truffet da veiledningsforholdet begynte. I
et vanlig veiledningsforhold møtes studenter og veileder fysisk, kontakten opprettes gjennom
det første møtet, man tar med seg inntrykk av hverandre -utseende, stemme, måte å være på.
Med unntak av Dina måtte bli-kjent-møtet i prosjektet skje gjennom de første e-brevene. Jeg
sendte et kort e-brev til studentene med litt informasjon om meg selv og ba dem fortelle litt
om seg selv i brev til meg. Spesielt ville jeg vite hva de hadde som tema for masteroppgaven,
hvor langt de var kommet i arbeidet, hvorfor de hadde valgt norsk som studium. Det sosiale
aspektet er sentralt i et veiledningsforhold og en viktig del av det faglige arbeidet.
Avklare forventinger
En viktig faktor i et veiledningsforhold er at partene avklarer forventinger til hverandre. Slik
avklaring skjer i starten, men det er også en kontinuerlig prosess som går for seg gjennom
hele veiledningsperioden. Behov forandrer seg, krav endrer seg, hva som er mest
hensiktsmessige veiledningsstrategier endrer seg. Et sentralt spørsmål for meg i starten var
hvilke forventninger studentene hadde til veiledningsforholdet og til meg som veileder.
Spørsmålet hadde fire aspekt:
Det ene galdt forholdet mellom veileder og studentforholdet, altså rollene vi hadde i forhold
til hverandre. Her kunne det være kulturelle forskjeller som jeg måtte være oppmerksom på. I
Norge er professor og student som regel på fornavn med hverandre i et veiledningsforhold,
men dette er ikke selvsagt i alle kulturer. "Du", fornavn og en uformell tone utviklet seg
allerede fra det andre brevet.
Det andre aspektet som måtte avklares, var av faglig art. Min rolle som veileder var å være en
støtte eller et stillas for studenten i arbeidet med oppgaven. Bekreftelse og støtte i positiv
Fredrikke nr. 11, 2005
Organ for FoU-publikasjoner – Høgskolen i Nesna