ikt-basert norskundervisning i utlandet - Høgskolen i Nesna

53
Et sentralt aspekt ved veiledningen er å føre studenten inn i en fagkultur der vedkommende
skal tilegne seg vitenskapelig tenke-og arbeidsmåte og bli kjent med visse koder som råder i
dette diskurssamfunnet.
Som i alle andre læringssituasjoner blir trygghet en grunnleggende forutsetning for læring og
utvikling. I et veileder-student-forhold er det tale om trygghet på ulike områder og av ulik art.
For det første må studenten ha tiltro til veilederens faglige autoritet. Dette behøver ikke
komme i konflikt med at studenten, særlig på doktorgradsnivå, ofte har mer kunnskap på visse
felt i prosjektet enn veilederen har. Faglig autoritet utelukker heller ikke at veilederen i mange
tilfeller kan uttrykke tvil, noe som hører sammen med kritisk tenking.
For det andre må studenten være sikker på at hun får realistiske tilbakemeldinger. Det er
forfeilet veiledning hvis den skaper forventinger hos studenten som ikke lar seg innfri når
arbeidet skal sluttvurderes. For det tredje er tryggheten avhengig av hvordan veilederen
formidler kritikken og kommentarene. Mens de to første punktene er av faglig art, er det siste
av sosio-emosjonell art. Studenten er i en sårbar situasjon, og de fleste veiledere synes det er
ubehagelig å formidle en svært negativ kritikk.
En måte å bygge opp trygghet på, er at veileder og student har et metaperspektiv på
veiledningen. Med dette mener jeg at de både før veiledningen tar til og undervegs synliggjør
forventinger, behov, ønsker, klargjør strategier og framgangsmåter i veiledningen osv. Hva
fungerer bra? Hva fungerer mindre bra? Hvilke endringer bør vi gjøre for å forbedre
veiledningen?
Veiledningsstrategier
Ut fra synet på veiledning som en prosess som skal føre til læring og utvikling bør den være
basert på strategier som forhåpentlig kan bidra til dette. Tilbakemeldingen kan være basert på
to prinsipper: positiv/støttende og kritisk/utfordrende.
Positiv/støttende
Dette innebærer å være åpen for teksten og de utviklingsmuligheter som ligger i den, og også
at veilederen kommenterer det som er godt i teksten. Praksis i tradisjonell veiledning på
universiteter er gjerne at ingen kommentarer signaliserer at arbeidet eller deler av det er
tilfredsstillende. Dette er ingen god strategi. De positive kommentarene skriveren får, er
selvsagt en viktig motivasjonsfaktor. Men de er også et ledd i å opparbeide språk- og
tekstbevissthet i forhold til egen tekst. Som skrivere er vi blinde for svake sider ved vår egen
tekst - vi tolker inn i den våre egne intensjoner - men innforståttheten gjør at vi også er blinde
i forhold til de sterke sidene ved teksten. En leser ser teksten fra et annet ståsted og vil kunne
hjelpe skriveren ut av sin egen innforståtthet og til å endre perspektiv på egen tekst.
Kritisk/utfordrende
Bare positive og støttende kommentarer er selvsagt ikke nok, en av veilederens oppgaver er å
gi skriveren utfordringer som fører henne videre. Selv om veilederen skal hjelpe studenten til
å løse problemer, er hennes oppgave som problemskaper også viktig. Veilederen skal få
studenten til å se problemer som hun ikke selv har sett. Det er de kritisk/utfordrende
kommentarene som i hovedsak fører studenten videre og som derfor vil utgjøre kjernen i
veiledningen.
Fredrikke nr. 11, 2005
Organ for FoU-publikasjoner – Høgskolen i Nesna