vagant 4 2008 innmat KUTTA2.indd

odd w. surén
retninger. Leser man seg forbi slik støy i språket, og lærer
seg å tåle de mange nye verbene som ikke representerer
distinkte handlinger, for eksempel å haie, fi nner man
en tekst som arbeider metodisk og hardt med store og
tunge emner, ikke minst om hvordan evolusjonen fortsetter
i menneskelige konstruksjoner, som økonomien
og næringslivets struktur. Konsernenes vekst og fusjoner
til eierkjeder, de multinasjonale selskapene, denne dynamiske
akkumulasjonen av makt, som ved urokkelige
naturlover, former og endrer menneskenes tilværelse, og
individets betydning og innfl ytelse skrumper, uten at
individene later til å forstå det. Tankene, og teoriene de
representerer, minner meg sterkt om romanen Så kom vi
til slutten, av amerikaneren Joshua Ferrier, som nylig kom
på norsk. Samtiden lovpriser individet, men det står uten
egentlig makt til å påvirke sin egen skjebne.
Lund opplever mennesket som skjønnlitterært, i
kristine næss:
Vanlig
t registrerende jeg ser hendelser løsrevet
fra sine årsaker i Vanlig av Kristine Næss.
Setningenes sammenheng er observatøren,
leseren deltar i registreringen av den registrerende,
vi overvåker iakttageren:
Som å følge et kamera på mange meters dyp. Hvordan
kan jeg tro at jeg alltid vil leve, uansett omgivelser og
situasjon? Et øye bak pleksiglass, et øye som følger med.
Kjemper for å komme opp. Jeg prøver å se gjennom vann.
En hånd. Lyset der oppe. Ta meg opp til noe jeg kan
forstå!
Igjen møter vi et forskjøvet jeg som søker sine motiver.
Bare slik, sett som en fremmed er jeget, om enn forbigående,
uten ansvar for sine observasjoner, for ikke å
snakke om sine tolkninger.
tankens univers er språket lyset, våre andre kunstarter er
noe utenfor mennesket. Likevel er det dette andre som,
etter Lunds mening, har fått prioritet, og da særlig bildet,
vi er dyrkere av bilder.
Å dyrke bilder kalles idolatri. Våre idoler er doble
avguder, de er bilder som lever i bilder. Ser man menneskeheten
som «de andre», er det ikke vanskelig å gi
Lund rett i påstanden om samtiden som bildedyrkende.
Ser man menneskeheten som «meg og min krets», blir det
noe verre. Vi dyrker ikke de fremmede, som vi ikke tror
på, og heller ikke de kjente, som vi har mistet troen på.
Få er helter på tomannshånd, færre er kloke i fl okk. Først
når vi motstandsløst messer massens mantra, er det virkelig
fare på ferde.
«Å være et godt menneske gir i dag ingen avkastning,»
sier Lund. Jeg formoder at han som antikapitalist
her tenker på avkastning i videre betydning enn
Kristine Næss skriver noen av tekstene sine etter
en mal av regler om og forventninger til et uttalt «jeg» i
lyrisk landskap: «Jeg» står bak vinduet og ser, som en syk
Wergeland, dikteren blir meteorolog, vær og vind skifter
der ute, dikteren er inne. Med stillebenstil og i periskopperspektiv
får dikteren formidlet at hun savner seg selv i
det som sees så vel som i det som ser: «Jeg var ikke der.»
Hun er heller ikke nødvendig i bildet, ikke som
objekt eller aktør, valg av metode og ytringsform plasserer
henne godt nok, som i denne rapporten, et stykke
haiku-prosa som presenterer det foreliggende og nøyer
seg med det:
Sola går ned. Landskapet mørkner: åsene, skogene, husene.
Flaggstenger og lysmaster. Himmelen lyser fremdeles.
Kraftig temperaturfall. Skarp luft. Lukten av vedfyring. Blek
måne. Gresset dogger kaldt, kondens driver av bilpanserne,
pekuniært. Avkastning som eksemplets profi tt, idealets
rente av menneskelighet, er vel ikke mindre i dag enn
tidligere, den har alltid vært liten, men aldri helt lik null.
Renteheving kan her bare ventes i nedgangstider. Jesus
som godhetens sentralbanksjef sloss mot fi nansminister
Satan i all evighet og innbyrdes avhengighet.
Lund skriver tankevekkende, provoserende, ærlig og
oppriktig. Men fra tretoppen så vel som fra gjørmediket
er han sikker på at alle meningsmotstandere er gærninger,
og på at den staute mannen i pakt med den egentlige og
djerve naturen er svaret på menneskenes fortvilelse. Han
oppfordrer til kamp, men tegner ingen fronter. Det er
Lund mot røkla, ser det ut til. Lund, og de som er som
Lund.
«Ord og begreper er vi,» skriver han. Det minner
meg om Hölderlin, som innleder Mnemosyne (en av versjonene)
slik:
frontruter. Noen snubler i en plastbøtte i mørket, på grusen.
En dør slår igjen.
Slike tekster utfordrer leserens bevissthet om det utelatte,
beskrivelsen, i all sin nøkternhet, er naturligvis ikke komplett,
Næss forteller indirekte om seg selv i kraft av de
elementer i det observerbare hun fester seg ved.
Den konkrete erfaringen er altså svært viktig for
denne litterære selvangivelsen, konsekvent lar forfatteren
sansninger drive teksten, men ikke uten å refl ektere over
fenomenet, og lengte etter noe annet (foranledningen her
er at hun har falt på et kafégulv):
Men hva er det, annet enn form og bestemmelse? Det kan
ikke være noe annet, en fortelling fra vår tid. Likevel trenger
jeg noe mer. En god grunn til å reise meg. Men først må alle få
med seg fallets betydning.
Ein Zeichen sind wir, deutungslos,
Schmerzlos sind wir und haben fast
die Sprache in der Fremde verloren.
jeg er en tredje
Lund fi nner ennå mennesket forståelig, intelligibelt i
den store sammenheng, ikke redusert til betydningsløst
tegn løsrevet fra språket. Hölderlins tekst til erindringens
titan, Zevs’ elskerinne og de ni musers mor synes mer
dystopisk enn Lunds kritikk av teknokratiet og idolatrien
i Mammons idélatrine. Lunds menneske er heller ikke
smerteløst, det lever, men mer i erkjennelsen av de onde
tidene enn i kampen mot dem; teksten er best der forfatteren
presenterer sin analyse, og svakest der løsningen
skisseres.
Lunds fi losofi ske ambisjoner overgår riktig nok hans
språklige ferdigheter, men det plasserer ham i det beste
selskap, langt borte fra det briljant intetsigende.
Altså: Fallet er en del av situasjonen som gjør det nødvendig
for henne å uttrykke seg i skrift, men uten en grunn
til å «reise seg» ville hun heller bli liggende. Skrivingen er
muligens å forstå som oppreisning, et forsøk på å komme
til sin rett, fornuftens revansj over den irrasjonelle skjebnen,
i det hele tatt en handling, et bevisst grep for å framstille
seg selv.
Heller ikke Næss formulerer noen poetikk, men hun
gjør det gjentatte ganger klart at den nevnte selvframstillingen
er vesentlig i det som driver henne til å skrive.
Noe aff ektert forteller hun at hun har trukket seg ut av
hendelsene:
De ligger omkring meg. Jeg greier ikke å røre ved dem, men det
er det eneste jeg vil. Det er et spørsmål om jeg. En forestilling
om hva jeg inneholder. Hvor jeg står. Hva jeg gjør. Hva jeg er.
14 15