vagant 4 2008 innmat KUTTA2.indd

frode helmich pedersen
I anledning morens femtiårsdagsfeiring bestemmer han seg for å holde
en forsonende tale, og også her dukker elve-metaforen opp, idet han
planlegger å sammenligne avstanden mellom dem med Rio Grande.
fører dette til en nærmest desperat trang til å bygge bro
over mot familiemedlemmene, og sterk eksistensiell uro
når dette ikke lykkes ham. Idet han minnes den første
tiden sammen med henne som snart skal bli hans ekskone,
slår det ham at «[det ikke var] til å fatte at noe så fi nt
kunne males i stykker og til slutt bli til ingenting» (215).
Han har åpenbart gitt opp forsøkene på å gjenopprette
et meningsfylt forhold til sin kone, og har ingen egentlig
forståelse for hva som gikk galt mellom dem:
[…] det var oss to mot røkla, hun og jeg, skulder ved skulder,
hånd i hånd, det er bare du og jeg, sa vi til hverandre, bare du
og jeg, sa vi. Men noe hadde skjedd. Ingenting hang sammen
lenger, alle ting hadde avstander mellom seg, distanser mellom
seg, som satellitter, trukket til og skjøvet fra hverandre i
samme sekund […] (33).
Når Arvid etter en kjøretur kommer inn i leiligheten
hvor han fremdeles bor med konen og entrer sin egen
intimsfære, som på grunn av den forestående skilsmissen
er blitt fremmed for ham, opplever han det som «et virus
på balansenerven» (34). Han overmannes av en følelse
av å ha mistet sitt eksistensielle kompass. Idet hun kommer
inn til ham på kjøkkenet, en kvinne han har vært
sammen med i over 14 år, har han ingen annen respons på
lager enn å knipe øynene hardt igjen, da han ikke orker å
forholde seg til henne som en person løsrevet fra relasjonen
til ham. Hun reagerer (forståelig nok) med irritasjon:
«– Herregud, Arvid, sa hun. – Kan du ikke holde opp
med det der. Det er så barnslig» (34). Konklusjonen er
like banal som den er smertefull: Hun liker ham ikke lenger,
og det er ingenting han kan gjøre for å endre dette. 5
Som følge av det havarerte ekteskapet, blir det desto
viktigere for ham å gjenopprette en slitesterk relasjon
til den dødssyke moren. Forholdet mellom dem fi kk
nemlig en alvorlig knekk da den unge maoisten Arvid
Jansen, som var godt i gang med utdannelsen, fortalte
henne at han hadde besluttet å proletarisere seg. Moren
og faren er selv arbeidere, et faktum de ikke har noe
romantisk forhold til. De ønsker tvert imot et bedre liv
for sine barn, og moren reagerer på Arvids nyhet med å
slå ham i ansiktet. Etter dette blir det liksom aldri riktig
som før mellom dem: «[D]et var noe som brast, en wire
hadde strukket seg langt og fl isa seg opp og røyk med et
smell» (104). I anledning feiringen av morens femtiårsdagsfeiring
bestemmer han seg for å holde en forsonende
tale, og også her dukker elve-metaforen opp, idet han
planlegger å sammenligne avstanden mellom dem med
Rio Grande, som han mener nå må være tørket ut – det
er bare noen pytter igjen, og de to kan dermed møtes på
midten av elveleiet uten å risikere annet enn å bli litt våte
på beina. Men under selskapet drikker han seg stupfull,
og får ikke frem et eneste fornuftig ord når han reiser seg.
Livet fortsetter, og Rio Grande renner videre.
Elven har altså to betydninger i Pettersons roman:
På den ene siden viser den til avstanden mellom to mennesker
som står hverandre nær, på den annen viser den til
tiden, som aldri slutter å fl yte. Begge betydningene peker
i retning av usikkerhet og ensomhet: Ingenting forblir
noensinne som det var, og det som er, er ikke nødvendigvis
hverken tilgjengelig eller kjent. Arvid Jansen plages nemlig
ikke bare av at fortiden alltid fremstår som en tapserfaring
for ham, men også av at nåtiden alltid gjør det – den
synes konstant å være på vei bort fra ham. Derfor forbanner
han tiden. Men hva innebærer denne forbannelsen?
Det er mest nærliggende å anta at Arvid Jansen, i motsetning
til Goethes Faust, gjerne vil fryse fast øyeblikket.
Belegg for denne antagelsen fi nnes blant annet i romanen
I kjølvannet – i en scene der hans etter hvert ganske berusede
far håner hans forfattervirke ved stadig å kalle ham
«Hemningway» (sic). Til slutt ramler faren i gulvet, og
måten dette skjer på får Arvid til å frykte for hans liv:
[…] jeg ville ikke han skulle dø, jeg ville være ti år igjen og
kjenne lukta av lær rive i nesa på vei ned trappa til kjelleren,
jeg ville at alt jeg så på skulle ha en mening og omslutte meg,
at alt som hadde vært skulle samles i et nå og gi meg fred (37).
Det går her klart frem hva som står på spill for Arvid:
Han opplever ikke eff ekten aldringen har på faren som en
Den sterke opplevelsen av havet og solen i tillegg til de to plutselige
besvimelsene, gjør det tydelig at dette ikke er noe vanlig furutre, og
at oppgaven han har satt seg fore har symbolsk betydning.
naturlig prosess, men som en fremmedaktig, umenneskelig
kraft som ødelegger følelsen av meningsfullhet og fred.
Tiden skaper angst og uro og han ønsker seg derfor vekk
fra den. Men ville ikke alternativet – det vil si den fastfrysingen
av tiden som Arvid her gir uttrykk for å ønske seg
– være jevngod med døden? Livet avhenger som kjent av
bevegelse, og bevegelse forutsetter tid. Det er dette som
er haken: Det fi nnes ikke noe tenkelig alternativ til en tid
som aldri slutter å gå. Tiden kan ikke engang tenkes vekk;
i dette faktum ligger dens ubønnhørlighet – og nettopp
derfor er det den forbannes. Dypest sett kan forbannelsen
av tidens elv derfor sees på som et ekko av menneskeåndens
evige opprør mot sine egne begrensninger.
*
Arvid Jansens kamp mot sin egen fortvilte situasjon kommer
til uttrykk gjennom en bemerkelsesverdig passasje,
som antagelig må leses allegorisk, der Jansen, som aldri
helt har følt seg akseptert av sine foreldre, bestemmer
seg for å felle en furu utenfor familiens sommerhus, en
oppgave faren ikke har hatt krefter til å utføre. Pettersons
beskrivelser av fysisk aktivitet er svært overbevisende;
de er sanselige, presise, fulle av tekstur og tinglighet – de
minner meg fl ere steder om Cormac McCarthys taktile
skildringer. Fellingen av furuen er imidlertid mer enn
bare rensende kroppsarbeid. Etter at Arvid har klatret
opp i treet for å knyte et tau rundt stammen, blir han sittende
en stund:
Jeg så over hyttetakene mot havet. Det hadde striper av skum
i vinden fra nord, det var skrukkete som et mørkt stykke tøy
eller krepp-papir, og det så lammende kaldt ut og var lilla
på en avvisende måte, det var blendende hvitt helt ytterst,
det var sola som skinte der ute, men her inne var den borte.
Himmelen var lav og grå. Det begynte å blåse, det blåste
meg kaldt i ryggen, og rundt meg på alle sider dro vinden
gjennom furua. Jeg veit ikke hva som skjedde. Kanskje jeg
besvimte et øyeblikk, men da jeg kom til meg sjøl, var jeg
klissvåt i ansiktet, jeg hadde hendene stramt rundt tauet og
knokene var hvite. Jeg tørka ansiktet, gnei øynene hardt med
sagaen om arvid jansen
håndfl atene og tok hanskene på og klatra forsiktig ned, den
ene hånda på greinene, den andre rundt tauet. Jeg rappellerte,
som fj ellklatrere gjør, og ved foten av furua besvimte jeg
igjen, slo panna mot stammen og våkna med én gang (157).
Den sterke opplevelsen av havet og solen i tillegg til de to
plutselige besvimelsene, gjør det tydelig at dette ikke er
noe vanlig furutre, og at oppgaven han har satt seg fore
har symbolsk betydning. Den allegoriske dimensjonen
blir enda klarere idet Arvid hugger løs på røttene med
frenetisk energi. «[T]il slutt var det ingen ting som hang
sammen der nede», kommenterer han – hvilket klinger
svært likt de tidligere beskrivelsene av hans egen livsfølelse,
men her altså med positivt fortegn. Arvid ser dette
som et frigjøringsforsøk, og dessuten som et bevis på sin
egen vitalitet. Han arbeider med å rive over båndene til
fortiden, og idet treet deiser susende i bakken, står betydningen
klar for ham: «Livet mitt lå foran meg. Ingenting
var avgjort» (160). Arvids bragd blir imidlertid ikke fullt
ut anerkjent av moren, som oppfatter trefellingen som
en gledelig men triviell nyhet. Og dersom man går til I
kjølvannet for å fi nne ut hvordan Arvid utnytter de nye
mulighetene som denne befrielsen gir ham, blir konklusjonen
dyster, ettersom han der fremstår som alkoholisert
og mer fortvilet enn noen gang.
104 105
*
Selv om døden er tilstede allerede i anslaget til Jeg forbanner
tidens elv, hvor moren får beskjed om at hun har
magekreft, tas dette temaet ikke opp på noen uttalt måte
før mot slutten av boken. Moren reagerer på diagnosen –
som jo i praksis er en dødsdom 6 – ved å reise alene til familiens
sommerhus på Jylland, hvor hun selv stammer fra.
Arvid følger etter, i et fortvilet forsøk på å gjenopprette
en meningsfull relasjon til henne. Men idet de står ansikt
til ansikt, klarer han ikke snakke med henne om dette
at hun er døende, men søker isteden trøst for sitt eget
forestående samlivsbrudd. Gjennom denne opptredenen
synes Arvid å gi uttrykk for frykten for at moren som