Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
«Utover, bakover, i alle retninger»<br />
lederen i Vagant 2/1995 skriver Bjørn Aagenæs og<br />
Henning Hagerup om det turbulente året 1995, da tidsskriftet<br />
var på randen av konkurs og Aschehoug måtte tre inn som<br />
samarbeidspartner. Det var på denne tiden du kom med.<br />
Hvordan var det å tre inn i redaksjonen da?<br />
Det var jo en kjempefi n mulighet. De inviterte også<br />
Tore Renberg og Ingvild Burkey. Trude Kleven var inne<br />
allerede. De bestilte vel ikke et kupp akkurat, men de var<br />
åpne for våre ideer. Turbulensen fortsatte riktignok, men<br />
det ble man på en måte sosialisert inn i, som spøkelser<br />
man må bli kjent med, jeg trodde det var sånn det skulle<br />
være i et tidsskrift. I og med at jeg kom med veldig ung,<br />
tenkte jeg at det er den beste dynamikken for et tidsskrift<br />
at det er så polariserte fronter, men i etterkant tror jeg<br />
kanskje det er helt feil.<br />
Hva betydde det for deg å bli med i redaksjonen, og hvordan ble<br />
ditt syn på Vagant endret etter at du kom med?<br />
Ja, si det. Det har formet meg veldig som forfatter å<br />
kunne være med i en tidsskriftsredaksjon. Jeg skrev en<br />
masse essays da jeg var med og har fortsatt med det siden,<br />
selv om jeg ikke trykker dem i tidsskrifter lenger. Det ga<br />
en form til essaytenkninga, og man fi kk dessuten mye<br />
feedback. Jeg tenker at uansett hva Vagant er og har vært<br />
etterpå, og selv om jeg kanskje ikke alltid liker det så veldig<br />
godt, så er forholdet mitt til dette bladet litt som en<br />
fotballsupporter til klubben; det kommer og går spillere,<br />
og de kan man like eller mislike, men det er liksom Vagant<br />
som er kjærligheten.<br />
Du markerte deg for alvor da du var hovedredaktør for temanummeret<br />
om fransk samtidspoesi, som du gjorde sammen med Rune<br />
Christiansen. Hvordan arbeidet dere fram det nummeret?<br />
Rune var veldig godt informert, vi tenkte at vi skulle gå<br />
videre fra der Boulevarder och fågelsträck endte, antologien<br />
Intervju med Espen Stueland<br />
Av cathrine strøm<br />
Jacques og Marie Werup ga ut i 1984, og jeg hadde en del<br />
navn fra Rosmarie Waldrop. Hun redigerte en bokserie<br />
som het Série d’écriture hvor hun hadde oversatt en del, i<br />
tillegg bodde hun jo lenge i Paris, så hun hadde en uhorvelig<br />
mengde navn, og ingen av dem var oversatt til norsk<br />
fra før, så jeg orienterte meg ganske mye gjennom henne.<br />
Vi ville se hva som hadde skjedd i den franske poesien<br />
etter surrealismen, som var godt kjent fra før og ikke<br />
trengte videre presentasjon.<br />
Det fi ne med slike nyorienteringer, er at det tvinger<br />
folk til å ta stilling. Forfattere leser det, og så begynner de<br />
kanskje å tenke at norsk poesi må forfl ytte seg videre. Det<br />
er en av de avgjørende dynamikkene. Mye bra skjedde i<br />
norsk poesi på åttitallet, da Gyldendal hadde en veldig<br />
fi n oversettelsesserie, hvor de bl.a. ga ut René Char og<br />
Francis Ponge. Surrealismen ble oversatt, og andre deler<br />
av den modernistiske poesien, det hadde en reell innfl ytelse<br />
på det som ble skrevet i Norge. Den anarkistiske<br />
billedfl owen skjøt fart, og om ikke alt var like bra, så var<br />
det likevel utrolig viktig for norsk poesi. Jeg mener ikke<br />
å si at Vagant hadde en tilsvarende funksjon, men jeg tror<br />
likevel det var viktig. Og language-poesien, for eksempel,<br />
var ikke nevnt noe sted i skandinavisk off entlighet<br />
før Vagant kom med usa-nummeret. Det var den første<br />
presentasjonen av language-bevegelsen i Skandinavia. Vi<br />
fi kk en fi n anmeldelse i en svensk avis for det nummeret,<br />
anmelderen mente at alt var så utrolig begredelig i<br />
Sverige, med John Ashbery og Kenneth Koch, hva de<br />
nå heter alle sammen, femtitallsgenerasjonen. Her kom<br />
endelig fase to etter Ashbery-generasjonen.<br />
Hva er forskjellene mellom antologier og tidsskrift, eller arbeidet<br />
med disse?<br />
Både det franske og det amerikanske nummeret er på en<br />
måte poesiantologier, men med presentasjoner, kritikk<br />
og ettertanke i tillegg til diktene. Jeg ville aldri laget et<br />
reint poesitidsskrift, sånn som det ble gjort av for eksempel<br />
Olav Angell, som hadde et poesitidsskrift på åttitallet.<br />
Sånne reine ting blir fort uinteressant, et tidsskrift må<br />
også inneholde en tenkning rundt den litterære teksten.<br />
Det må være noe som bryter litt mot poesien, slik at den<br />
ikke står der på en pidestall for seg selv. Men jeg orker<br />
heller ikke reine kritikknumre! Poesien er kanskje ryggraden<br />
i tidsskriftet. Men da er tenkningen i form av<br />
essayistikk resten av kroppen. Den hører med.<br />
En annen viktig motivasjon er at man ser at det er så<br />
sinnssykt mye god litteratur ute i verden, og at man føler<br />
at den norske litteraturen er snever, norsk forleggeri en<br />
neve brøker og litt kjendiseri. Man begjærer en orientering<br />
utover, bakover, i alle retninger. Det var en konstant<br />
følelse som alle i redaksjonen gikk med, tror jeg, det er så<br />
mye man har lyst til å gjendikte og se om det kan oppstå<br />
noe fra.<br />
Hva er idealtidsskriftet, etter ditt syn, om du skal se det litt fristilt<br />
fra Vagant?<br />
Det jeg nesten alltid er på jakt etter i tidsskrifter er gode<br />
artikler og essays, det er det første jeg leter etter. Så har<br />
det jo stor verdi når man oppdager en forfatter man<br />
ikke kjente til fra før. For eksempel om noen har laga<br />
et nummer om ny kanadisk poesi, og du kjenner to av<br />
navnene, så skjønner du at de andre også kan være veldig<br />
spennende siden de står i det selskapet. Du scanner etter<br />
en sammenheng, og begynner å orientere deg på den<br />
måten. Tidsskriftet må være vendt mot samtiden, med<br />
en forventing om å forme en liten bit av den. Og så må<br />
det som sagt være en del essays som har et langt historisk<br />
perspektiv, som er klassisk bevisste, samtidig som de er<br />
cutting edge, skarpt tenkte og ja, det hele.<br />
Redaksjonssammensetningen endret seg mye i den perioden du var<br />
med. Var det slik at du overtok som fast hovedredaktør fra 1/1998?<br />
Ja, da gikk Bjørn og Henning ut. Og jeg sto aleine igjen.<br />
Da de sluttet tror jeg de egentlig tenkte at nå er Vagant<br />
ved veis ende. De laget et nummer som virkelig gjorde<br />
kål på budsjettet, de handlet som om klassikernummeret<br />
skulle bli det siste nummeret, derfor skulle det lages<br />
dyrt, med glansa omslag og sånt noe. Så de etterlot seg<br />
et ekstremt dårlig forhold til Aschehoug, og ble veldig<br />
overrasket da jeg sa at jeg hadde lyst til å fortsette med<br />
Vagant. Det var nok et kritisk punkt i bladets historie. Så<br />
gjaldt det å sette sammen en ny redaksjon. Hvor godt det<br />
lyktes får andre vurdere.<br />
Det står i den nevnte lederen fra 1995, at kanskje er det ikke sånn<br />
at tidsskrifter skal fortsette i det uendelige. I norsk sammenheng<br />
er det først og fremst Vinduet av litteraturtidsskriftene som har<br />
holdt på lenge, og nå begynner Vagant å trekke på årene også?<br />
Det var litt sånn alle egentlig tenkte, det var fra hånd<br />
til munn, kanskje en tanke suicidalt? Det har jo noe bra<br />
ved seg, det gjelder å svi av alt kruttet hele tida, det blir<br />
fryktelig intenst. Jeg tenker samtidig at konsekvensen av<br />
dette var dårlig kjemi i redaksjonen, det ble sterke polariseringer,<br />
mye sterkere enn jeg hadde anelse om da jeg sa<br />
ja til å bli med. Da trodde jeg at vi skulle drive det fram<br />
sammen, men det var de samme polariseringsmønstrene<br />
som satte seg igjen og igjen, og sånne ting er slitsomt.<br />
Men det var i hvert fall snakk om en solidaritet om et felles<br />
prosjekt?<br />
Ja, det følte vi sterkt. Absolutt. Det var ikke noe felles litteratursyn,<br />
vi var veldig ulike. Bjørn og Henning tenkte<br />
nok ganske likt om det å orientere seg klassisk, men jeg<br />
hadde mer lyst til å lage numre om ny poesi, bruke tidsskriftet<br />
som en mulighet til å bli kjent med litteratur jeg<br />
ikke visste om fra før. Det var en klassisk konfl ikt, mellom<br />
å se framover og bakover. Så det var helt klart noen<br />
sterke brytninger der. Når det er sagt, å jobbe med Bjørn<br />
og Henning var også fl ott og lærerikt. Henning er en<br />
levende legende.<br />
Hva er det du selv er mest fornøyd med at du fi kk til? Hva var<br />
drivkraften din, hva ønsket du å få til?<br />
Det er et par numre jeg er veldig fornøyd med.<br />
Bekjennelsesnummeret (1/1998) er et av de numrene som<br />
står seg, og kuriosanummeret (4/2001&1/2002) har noen<br />
morsomme tekster som man aldri ville ha funnet i noe<br />
annet norsk tidsskrift på den tida. Det er vel de numrene<br />
jeg er mest fornøyd med. I usa-nummeret er det kanskje<br />
også en del bra, men der ser jeg også mange svakheter,<br />
huff og huff .<br />
Ellers: På den tiden fantes det jo ikke noe Vagant<br />
Bergen, det var heller ingenting som tilsa at det skulle bli<br />
noe sånt. Ideen oppstod vel litt tilfeldig, som alle gode<br />
ideer, og tok av. Jeg kjente noen litterater og forfattere<br />
i Bergen som jeg gjerne ville hatt med dersom det hadde<br />
være fysisk mulig, men det var det jo ikke siden de bodde<br />
der. Da tenkte jeg, pokker heller, hvorfor ikke lage en<br />
122 123
Change language