vagant 4 2008 innmat KUTTA2.indd

More documents

Recommendations

Info

«Utover, bakover, i alle retninger» lederen i Vagant 2/1995 skriver Bjørn Aagenæs og Henning Hagerup om det turbulente året 1995, da tidsskriftet var på randen av konkurs og Aschehoug måtte tre inn som samarbeidspartner. Det var på denne tiden du kom med. Hvordan var det å tre inn i redaksjonen da? Det var jo en kjempefi n mulighet. De inviterte også Tore Renberg og Ingvild Burkey. Trude Kleven var inne allerede. De bestilte vel ikke et kupp akkurat, men de var åpne for våre ideer. Turbulensen fortsatte riktignok, men det ble man på en måte sosialisert inn i, som spøkelser man må bli kjent med, jeg trodde det var sånn det skulle være i et tidsskrift. I og med at jeg kom med veldig ung, tenkte jeg at det er den beste dynamikken for et tidsskrift at det er så polariserte fronter, men i etterkant tror jeg kanskje det er helt feil. Hva betydde det for deg å bli med i redaksjonen, og hvordan ble ditt syn på Vagant endret etter at du kom med? Ja, si det. Det har formet meg veldig som forfatter å kunne være med i en tidsskriftsredaksjon. Jeg skrev en masse essays da jeg var med og har fortsatt med det siden, selv om jeg ikke trykker dem i tidsskrifter lenger. Det ga en form til essaytenkninga, og man fi kk dessuten mye feedback. Jeg tenker at uansett hva Vagant er og har vært etterpå, og selv om jeg kanskje ikke alltid liker det så veldig godt, så er forholdet mitt til dette bladet litt som en fotballsupporter til klubben; det kommer og går spillere, og de kan man like eller mislike, men det er liksom Vagant som er kjærligheten. Du markerte deg for alvor da du var hovedredaktør for temanummeret om fransk samtidspoesi, som du gjorde sammen med Rune Christiansen. Hvordan arbeidet dere fram det nummeret? Rune var veldig godt informert, vi tenkte at vi skulle gå videre fra der Boulevarder och fågelsträck endte, antologien Intervju med Espen Stueland Av cathrine strøm Jacques og Marie Werup ga ut i 1984, og jeg hadde en del navn fra Rosmarie Waldrop. Hun redigerte en bokserie som het Série d’écriture hvor hun hadde oversatt en del, i tillegg bodde hun jo lenge i Paris, så hun hadde en uhorvelig mengde navn, og ingen av dem var oversatt til norsk fra før, så jeg orienterte meg ganske mye gjennom henne. Vi ville se hva som hadde skjedd i den franske poesien etter surrealismen, som var godt kjent fra før og ikke trengte videre presentasjon. Det fi ne med slike nyorienteringer, er at det tvinger folk til å ta stilling. Forfattere leser det, og så begynner de kanskje å tenke at norsk poesi må forfl ytte seg videre. Det er en av de avgjørende dynamikkene. Mye bra skjedde i norsk poesi på åttitallet, da Gyldendal hadde en veldig fi n oversettelsesserie, hvor de bl.a. ga ut René Char og Francis Ponge. Surrealismen ble oversatt, og andre deler av den modernistiske poesien, det hadde en reell innfl ytelse på det som ble skrevet i Norge. Den anarkistiske billedfl owen skjøt fart, og om ikke alt var like bra, så var det likevel utrolig viktig for norsk poesi. Jeg mener ikke å si at Vagant hadde en tilsvarende funksjon, men jeg tror likevel det var viktig. Og language-poesien, for eksempel, var ikke nevnt noe sted i skandinavisk off entlighet før Vagant kom med usa-nummeret. Det var den første presentasjonen av language-bevegelsen i Skandinavia. Vi fi kk en fi n anmeldelse i en svensk avis for det nummeret, anmelderen mente at alt var så utrolig begredelig i Sverige, med John Ashbery og Kenneth Koch, hva de nå heter alle sammen, femtitallsgenerasjonen. Her kom endelig fase to etter Ashbery-generasjonen. Hva er forskjellene mellom antologier og tidsskrift, eller arbeidet med disse? Både det franske og det amerikanske nummeret er på en måte poesiantologier, men med presentasjoner, kritikk og ettertanke i tillegg til diktene. Jeg ville aldri laget et reint poesitidsskrift, sånn som det ble gjort av for eksempel Olav Angell, som hadde et poesitidsskrift på åttitallet. Sånne reine ting blir fort uinteressant, et tidsskrift må også inneholde en tenkning rundt den litterære teksten. Det må være noe som bryter litt mot poesien, slik at den ikke står der på en pidestall for seg selv. Men jeg orker heller ikke reine kritikknumre! Poesien er kanskje ryggraden i tidsskriftet. Men da er tenkningen i form av essayistikk resten av kroppen. Den hører med. En annen viktig motivasjon er at man ser at det er så sinnssykt mye god litteratur ute i verden, og at man føler at den norske litteraturen er snever, norsk forleggeri en neve brøker og litt kjendiseri. Man begjærer en orientering utover, bakover, i alle retninger. Det var en konstant følelse som alle i redaksjonen gikk med, tror jeg, det er så mye man har lyst til å gjendikte og se om det kan oppstå noe fra. Hva er idealtidsskriftet, etter ditt syn, om du skal se det litt fristilt fra Vagant? Det jeg nesten alltid er på jakt etter i tidsskrifter er gode artikler og essays, det er det første jeg leter etter. Så har det jo stor verdi når man oppdager en forfatter man ikke kjente til fra før. For eksempel om noen har laga et nummer om ny kanadisk poesi, og du kjenner to av navnene, så skjønner du at de andre også kan være veldig spennende siden de står i det selskapet. Du scanner etter en sammenheng, og begynner å orientere deg på den måten. Tidsskriftet må være vendt mot samtiden, med en forventing om å forme en liten bit av den. Og så må det som sagt være en del essays som har et langt historisk perspektiv, som er klassisk bevisste, samtidig som de er cutting edge, skarpt tenkte og ja, det hele. Redaksjonssammensetningen endret seg mye i den perioden du var med. Var det slik at du overtok som fast hovedredaktør fra 1/1998? Ja, da gikk Bjørn og Henning ut. Og jeg sto aleine igjen. Da de sluttet tror jeg de egentlig tenkte at nå er Vagant ved veis ende. De laget et nummer som virkelig gjorde kål på budsjettet, de handlet som om klassikernummeret skulle bli det siste nummeret, derfor skulle det lages dyrt, med glansa omslag og sånt noe. Så de etterlot seg et ekstremt dårlig forhold til Aschehoug, og ble veldig overrasket da jeg sa at jeg hadde lyst til å fortsette med Vagant. Det var nok et kritisk punkt i bladets historie. Så gjaldt det å sette sammen en ny redaksjon. Hvor godt det lyktes får andre vurdere. Det står i den nevnte lederen fra 1995, at kanskje er det ikke sånn at tidsskrifter skal fortsette i det uendelige. I norsk sammenheng er det først og fremst Vinduet av litteraturtidsskriftene som har holdt på lenge, og nå begynner Vagant å trekke på årene også? Det var litt sånn alle egentlig tenkte, det var fra hånd til munn, kanskje en tanke suicidalt? Det har jo noe bra ved seg, det gjelder å svi av alt kruttet hele tida, det blir fryktelig intenst. Jeg tenker samtidig at konsekvensen av dette var dårlig kjemi i redaksjonen, det ble sterke polariseringer, mye sterkere enn jeg hadde anelse om da jeg sa ja til å bli med. Da trodde jeg at vi skulle drive det fram sammen, men det var de samme polariseringsmønstrene som satte seg igjen og igjen, og sånne ting er slitsomt. Men det var i hvert fall snakk om en solidaritet om et felles prosjekt? Ja, det følte vi sterkt. Absolutt. Det var ikke noe felles litteratursyn, vi var veldig ulike. Bjørn og Henning tenkte nok ganske likt om det å orientere seg klassisk, men jeg hadde mer lyst til å lage numre om ny poesi, bruke tidsskriftet som en mulighet til å bli kjent med litteratur jeg ikke visste om fra før. Det var en klassisk konfl ikt, mellom å se framover og bakover. Så det var helt klart noen sterke brytninger der. Når det er sagt, å jobbe med Bjørn og Henning var også fl ott og lærerikt. Henning er en levende legende. Hva er det du selv er mest fornøyd med at du fi kk til? Hva var drivkraften din, hva ønsket du å få til? Det er et par numre jeg er veldig fornøyd med. Bekjennelsesnummeret (1/1998) er et av de numrene som står seg, og kuriosanummeret (4/2001&1/2002) har noen morsomme tekster som man aldri ville ha funnet i noe annet norsk tidsskrift på den tida. Det er vel de numrene jeg er mest fornøyd med. I usa-nummeret er det kanskje også en del bra, men der ser jeg også mange svakheter, huff og huff . Ellers: På den tiden fantes det jo ikke noe Vagant Bergen, det var heller ingenting som tilsa at det skulle bli noe sånt. Ideen oppstod vel litt tilfeldig, som alle gode ideer, og tok av. Jeg kjente noen litterater og forfattere i Bergen som jeg gjerne ville hatt med dersom det hadde være fysisk mulig, men det var det jo ikke siden de bodde der. Da tenkte jeg, pokker heller, hvorfor ikke lage en 122 123
cathrine strøm «utover, bakover, i alle retninger» redaksjon i Bergen! Det var kanskje ikke tenkt å bli så permanent som det har vist seg å bli, men jeg synes denne løsningen funka jævlig bra for Vagant. Jeg er glad for det. Det var altså ikke bare tenkt som en gjesteredaksjon for ett nummer? Nei, først tenkte vi at må prøve dette og se. Vi hadde et års prøvetid, da det kom to numre fra Oslo og to fra Bergen. Det viste seg å gå veldig bra, de hadde masse glød i Bergen, og hadde selvfølgelig lyst til å vise Oslo at de kunne lage bedre tidsskrift – det var en god konkurransesituasjon. Hva var det som gjorde at hele tidsskriftet ble fl ytta? I 2002 hadde jeg fått nok. Det hadde vært sterke og nedbrytende konfl ikter i redaksjonen, og så tenkte vi at Bergen skulle overta for et år eller to, og siden sende det videre, det var en del forfattere rundt i Norge som spurte «kommer ikke Vagant snart hit?» Det var sånn forventningene var på den tida. Nå har det jo satt seg helt. Det er det morsomme med å prøve å huske hvordan det var: Ingenting var gitt, mens alt virker selvsagt når man ser det retrospektivt. Hvordan vil du beskrive Vagants rolle i den litterære off entligheten på den tiden? Vagant var dark horse-tidsskriftet. Det var ingen som visste hva de kom til å få. Tidsskriftet hadde et godt rykte, og bredt kontaktnett. Men forlagene hadde polarisert seg veldig mot det. Mens det i Vinduet var snille jenter og gutter, var Vagant noen skumle, mørke, fæle typer. Det var slike ting vi fi kk høre fra enkelte redaksjoner i de ulike forlagene, måten de omtalte Vagant på var ikke særlig pen, særlig gjaldt det Gyldendal. Selvbildet i redaksjonen var vel at kjærligheten vår var til litteraturen, ikke til forlagene. Er ikke negasjonen, motstanden til det etablerte, selve tidsskriftets rolle eller fremste kjennetegn? Jo, det er det, og dessuten motstanden mot etablerte sjangere. Det er utrolig viktig i tidsskriftshistorien. Et tidsskrift må prøve å lokke ut av forfattere gode tekster som de ellers ikke ville ha skrevet, ved å la det komme en eller annen overraskende, overrumplende invitasjon ned i postkassa. Det er det som er så utrolig moro eller takknemlig med det å jobbe med tidsskrift, plutselig er det en forfatter som overrasker seg selv med en tekst som hun ikke ville ha skrevet uten et tupp i baken, det er de tekstene man håper å få. Jeg synes også at det er viktig at tidsskriftet har en historisk bevissthet, en litt annen, mer bevegelig, lettbeint loop bakover i historien enn vanlig forleggeri har. Bokhøsten har kort hukommelse, så tidsskriftet må prøve å grave i arkiver, fi nne en sammenheng mellom noe som er aktuelt og noe som skjedde for to tusen år siden. Som du skriver i teksten «Jakten på noe samtidig» 1 var selve avisformatet noe av det fi ne ved Vagant da du først traff på bladet; det litt fl yktige ved det, noe som skal brukes, ikke arkiveres. Tenkte du annerledes om Vagant da du selv satt i redaksjonen, at du ønsket å skape noe mer bestandig? Akkurat da jeg satt i redaksjonen gjorde jeg nok det. På en eller annen måte har du skylapper. Tidsskriftet er jo det viktigste av alt. Men når jeg ser tilbake på det er det annerledes. Ikke at jeg leser de numrene jeg laget, på en måte interesserer de meg ikke. Selv om de var forferdelig viktige da. Mener du da viktig først og fremst i forhold til ditt eget forfatterskap, eller det at det faktisk utgjorde en forskjell i den litterære off entligheten? Vagant fi kk forfattere til å skrive en masse tekster, mens Vinduet var ganske tannløst på hele nittitallet. Det begynte å skje noe fra og med John Erik Riley og Nikolaj Frobenius, men før dem var det grusomt tannløst, rett og slett. Så var det noen andre tidsskrifter som kom og gikk, men Samtiden før Åmås var heller ikke noe spennende, i hvert fall ikke for de fl este yngre forfattere. Nå er tidsskriftkulturen mye mer interskandinavisk enn det var på den tida, man forholdt seg mye til enten Norge eller litteraturer langt borte, til helt andre språk og tider, det var ikke så mye utveksling, her og nå, levende forfattere. Det er den store forandringen de siste fi re-fem årene, vitaliteten er en helt annen enn for ti år sida. Det er også en annen dynamikk mellom avisene og tidsskriftene, som gir tidsskriftene selvtillit, og som hever det intellektuelle nivået i dagspressen: Gode artikler kan trykkes i Klassekampen og Morgenbladet. Det at vi hadde så mye goodwill blant forfattere, må jo ha betydd at det var viktig for forfatterne å bli sett i Vagant. Det å ha en tekst på trykk i Vagant innebar at du fi kk veldig gode lesere. Det var det ganske utbredt bevissthet om i hele det litterære Norge. Er det mye du tenker at dere skulle ha gjort annerledes? Jo, det er selvfølgelig noen temanumre vi gjerne skulle ha laga, og det er alltid mange forfatterskap man skulle ha løfta fram, men man kan ikke rekke alt. Noe jeg er fornøyd med er at vi satte i gang en serie som prøvde å kanonisere forfatterskap som egentlig var altfor unge til å bli kanonisert, eller i hvert fall å trekke dem fram i lyset. Det var et forsøk på å fi nne gode lesere til forfatterskap som ikke hadde fått nok oppmerksomhet i avisene. Hvem lagde dere tidsskriftet for? Det er det store og vanskelige spørsmålet. Vi hadde vårt kontaktnett, folk vi kjente og forfattere som vi diskuterte med, men når man pakker ned et tidsskrift og sender det til Ørsta eller Volda eller Trondheim vet man jo ikke hvem mottakerne er. Vi følte at de var venner, i betydningen: interesserte, folk som snakker oppriktig, og som vet minst like mye som deg selv. Dette var før googlinga, jeg vet ikke om dere sitter og googler abonnentene deres nå (ler). Ellers skrev vi for de vi kjente, en sober liten krets, gode lesere, selvfølgelig veldig kritiske, det var mye bank og juling å få på byen hvis det var ting folk ikke likte. Hva gjorde dere for å nå ut med numrene? Tenkte dere på tidsskriftet som ferdig da det kom fra trykken, eller hadde dere en del oppsøkende virksomhet, arrangementer, slippefester? Nei, det hadde vi ikke mye av. Det er noe som har kommet mer de siste årene. På den tida het det øl, gå på byen med bladet, feste – ikke slippefest. Det ender likedan. Du har jo selv skrevet at du oppdaget Vagant fordi redaksjonen gikk rundt og solgte det ... Ja, vi prøvde oss litt på det noen ganger, men det følte jeg var feil bruk av ressurser, til liten nytte. Vi stod på Blindern og hadde et par stands der, vi solgte et par tidsskrifter, til folk som uansett ville ha oppdaga det i bokhandelen neste måned, nysgjerrige, kule typer, av begge kjønn. Dette ville aldri gitt meg jobb i en markedsavdeling. Vi tenkte at det beste vi kan gjøre er å lage så gode numre som mulig, slik at det går et rykte, og å ta imot debutanter, skrive tilbakemeldinger til dem slik at folk får et forhold til tidsskriftet. At det blir personlig. Jeg tror at alle vi som ble invitert med i 1995 hadde prøvd å sende tekster til Vagant på forhånd. Vi visste at hvis man sender inn ting der så får man en tilbakemelding, det forsvinner ikke bare, er man heldig, kommer det til og med på trykk. Det er de forfatterspirene man må håpe på, selv om det med debutanter alltid er vanskelig, man får tilsendt en del som ikke er så bra. Noen år var det enorme mengder, og det går utover det andre redaksjonsarbeidet. I og med at alt arbeidet er frivillig, må man prioritere: Skal man jobbe med en forfatter som har sendt inn en god artikkel og gjøre den enda bedre, eller skal man sitte og skrive tjue brev til debutanter som kanskje ikke har skrevet noe bra og aldri kommer til å bli forfattere? Men man håper jo alltid: Steinar Opstad debuterte i Vagant i sin tid. Jeg hadde gått på Skrivekunstakademiet sammen med ham, så jeg visste at han var god. Han forsvant for meg noen år, jeg visste ikke helt hva han drev med, men så fi kk jeg huka tak i ham på gata, og lokket ham til å sende noen dikt. Da de kom var det enorm begeistring, og enighet om at det er sånne ting som gjør det verdt å lage tidsskrift. 124 125 note 1 Espen Stueland: «Jakten på noe samtidig», i Audun Lindholm & Paal Bjelke Andersen (red.): Audiatur – Katalog for ny poesi 2005, Bergen: Gasspedal, Audiatur og nypoesi.net 2005, s. 219-221. espen stueland, f. 1970, er forfatter og litteraturkritiker. Han har skrevet diktsamlinger, en roman og fl ere essaybøker, og gjendiktet blant andre Stig Larsson og Rosmarie Waldrop. Til våren kommer han med essayboken Disseksjonen.
Page 1 and 2:
# 4 2008 TIDSSKRIFT for LITTERATUR
Page 3 and 4:
vagant # 4 / 2008
Page 5 and 6:
- leder - Utstøtningen er det slik
Page 7 and 8:
press inviterte forfattere av ulik
Page 9 and 10:
odd w. surén tone hødnebø: Skamf
Page 11 and 12:
odd w. surén I det stillestående,
Page 13 and 14: odd w. surén i Aristoteles’ defi
Page 15 and 16: mazdak shafieian & sigurd tenningen
Page 17 and 18: anna hallberg hårda pappskivor« -
Page 19 and 20: anne helene guddal Höss gjør seg
Page 21 and 22: anne helene guddal når emnet er uk
Page 23 and 24: - selvfølgelig med unntak av det f
Page 25 and 26: gisle selnes Off eret som måtte ti
Page 27 and 28: De malte Av marcel beyer Oversatt a
Page 29 and 30: marcel beyer «Neustadt-punkerne»:
Page 31 and 32: Russerne kommer! Russisk samtidslit
Page 33 and 34: Den der ler sidst … Av yasmina re
Page 35 and 36: mads anders baggesgaard der ikke tj
Page 37 and 38: Utvidelse av hatsonen bhl: Nylig fa
Page 39 and 40: peder holm-pedersen, mikkel bolt &
Page 45 and 46: Art, not nature Tre versjoner av Pa
Page 47 and 48: jenny hval the pain of disappearing
Page 49 and 50: kjetil sletteland til den norskætt
Page 51 and 52: Att skriva eller låta sig skrivas
Page 53 and 54: anders johansson Det som no skjedde
Page 55 and 56: frode helmich pedersen I anledning
Page 57 and 58: Wunderkammer Løveids snakkende mus
Page 59 and 60: sindre ekrheim Det er en episk fort
Page 61 and 62: Vagant er blitt 20 år - hvem skull
Page 63: TORE RENBERG vis jeg har forstått
Page 67 and 68: hans jacob ohldieck Tidlig i 2005 b
Page 69 and 70: audun lindholm Jeg ristet på hodet
Page 71 and 72: audun lindholm utgi et tidsskrift.
Page 73 and 74: audun lindholm Vi hadde en forkjær
Page 75 and 76: audun lindholm Benetton-kampanjen p
Page 77 and 78: audun lindholm forståelig, på den
Page 79 and 80: audun lindholm Vagant, men både ha
Page 81 and 82: 156 FOUCAULT HEIDEGGER BAKHTIN GADA
Page 83: 160 Gyldendal presenterer «... per
show all

vagant 4 2008 innmat KUTTA2.indd

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?