vagant 4 2008 innmat KUTTA2.indd

– selvfølgelig med unntak av det fantastiske nesebittet og
den etterfølgende komplett usannsynlige overlevelsen av
«attentatforsøket».
10.
Detroniseringen er et faktum: Det er ikke lenger noen
Lov som gjenstår å overskrides, og dermed er også den
siste rest av mening i Aues liv forsvunnet. Men han forsøker
likevel å komme seg vekk fra kaoset i Berlin i live,
ja, overlevelsesinstinktet har aldri kommet så sterkt til
uttrykk som nå, da alt endelig er tapt. Når romanen er
ført til ende, har Aue regredert til et fullstendig enkelt
og primitivt stadium: Omgitt av døende dyr i Zoologisk
hage begår han rovmord på sin eneste venn Thomas for å
få tilgang til utreisepasset og pengene hans.
Livet fortsetter. Aue fl ykter til Frankrike, stifter familie
og får jobb på en blondefabrikk. Han skriver disse
memoarene. Han insisterer som de andre overgriperne på
sin menneskelighet – det er sitt eget gåtefulle jeg han aldri
blir ferdig med å stirre inn i: «Jeg lever, jeg gjør det som
er mulig, slik er det med alle, jeg er et menneske som de
andre, jeg er et menneske som deg.» 22 Albert Speer, den
desillusjonerte idealisten som ikke maktet å avslutte livet
da det var over, skriver:
Som i et speilkabinett ble hvert selvbedrag mangedoblet til et
gang på gang stadfestet bilde av en fantastisk drømmeverden
som ikke lenger hadde noe å gjøre med den dystre omverden.
I disse speilene kunne jeg bare se mitt eget ansikt, mangfoldiggjort.
Intet syn av noe fremmed forstyrret denne uniformitet
av hundre alltid like – mine ansikter. 23
noter
Det er ikke lenger noen Lov som gjenstår å
overskrides, og dermed er også den siste rest av
mening i Aues liv forsvunnet.
1 «Nora & Littell», i Atlas Litterära Tillägg, nr 1, 2008, s. 97 (min oversettelse
fra svensk).
2 Agamben, Giorgio: Remnants of Auschwitz. The Witness and the Archive.
Zone Books, New York 2002 [1999], s. 11-12 (min oversettelse fra
engelsk).
3 Levi, Primo: Hvis dette er et menneske. Document forlag, Oslo 2006
[1958], s. 7-8.
4 «Nora & Littell», Atlas Litterära Tillägg, s. 102.
5 Höss, Rudolf: Kommandant i Auschwitz. Selvbiografi ske opptegnelser av
Rudolf Höss. Cappelen forlag, Oslo 1959 [1958], s. 15. (Höss’ egen tittel
på memoarene – Selvbiografi . Min psyke, utvikling, liv og levnet – understreker
det uttalte forsøket på å gjøre rede for seg selv, eller mer presist,
for selvet.)
6 Ibid., hhv. s. 15, 17 og 20.
7 Ibid., s. 15.
8 Ibid., s. 16.
9 Ibid., s. 18.
10 Ibid., s. 114.
11 Ibid., s. 114-115.
12 Denne likvideringsordren ble endret da behovet for arbeidskraft til
rustningsindustrien økte, slik at de arbeidsføre jødene ikke skulle
drepes med en gang. Konfl ikten mellom det økonomiske hensynet til
rustningsindustrien og det ideologiske hensynet til «den endelige løsning»
(som jo var Førerens ordre, i tråd med hans kompromissløse hat
mot jødene) preget naziadministrasjonen helt til slutten av krigen.
13 Höss, Rudolf: Kommandant i Auschwitz, s. 168.
14 Arendt, Hannah: Eichmann in Jerusalem. A Report on the Banality of Evil.
Penguin Books, New York 1994 [1963], s. 49 (min oversettelse fra
engelsk).
15 Höss, Rudolf: Kommandant i Auschwitz, s. 180-181.
16 www.holocaust-history.org/himmler-poznan/speech (min oversettelse fra
engelsk).
17 Et unntak er den tyske sosiologen Klaus Theweleit – blant annet kjent
for sine studier av Freikorps-mentaliteten i Männerphantasien – som
lovpriser Littells bok.
18 «Nora & Littell», Atlas Litterära Tillägg, s. 108-111.
19 Ibid. s. 111.
20 Tittelen De velvillige er for øvrig hentet fra betegnelsen på hevngudinnene
i Orestien.
21 Sitert i en fotnote hos Deleuze/Guattari: A Thousand Plateaus. Capitalism
and Schizophrenia. University of Minnesota Press 1987 [1980], s. 538
(min oversettelse fra engelsk).
22 Op.cit., s. 30.
23 Speer, Albert: Erindringer. Gyldendal, Oslo 2005 [1969], s. 260.
40 41