vagant 4 2008 innmat KUTTA2.indd

– leder –
Utstøtningen
er det slik at vi bare er i stand til å snakke om
ondskapen først etter at vi har sterilisert den,
abstrahert den, fj ernet alt ved den som er forbundet
med lidenskap og lyst, kjent dens tiltrekningskraft
død og maktesløs, redusert den til et
fremmedlegeme, gjort refl eksjonen omkring den ene og
alene om til et spørsmål om diagnostikk?» Dette spørsmålet
stiller Stig Sæterbakken i en utlegning av Poes
berømte fortelling «The Tell-Tale Heart» fra 1843.
Logikken som utledes av fortellingen er ikke begrenset
til litteratur og ondskap alene, men regulerer også andre
forhold, som dem mellom en konsensusorientert off entlighet
og mer avvikende ytringer. Vi husker hvordan
Jostein Gaarder i 2006 ble «hjulpet» fram av aviskommentatorer
og profi lerte forfatterkollegaer til å dementere
sider ved sin egen kritikk av de israelske styresmaktene.
Gaarders rett til å ytre seg ble aldri trukket i tvil, men
utsagnet ble eff ektivt justert og tilpasset det rådende
klima for akseptabel meningsutveksling. Tidligere i år
viste reaksjonene på Dag Solstads kritikk av synet på
ytringsfriheten som hellig idé, hvordan det nærmest er
umulig å stille spørsmål ved et slikt ideal og samtidig bli
tatt på alvor. Diskrediteringen av Solstad etter talen på
litteraturhuset i mai kan ikke misforstås: Hans ytring var
og forblir non grata i store deler av dagspressen.
Da Stig Sæterbakken tidligere i høst gikk av som
kunstnerisk leder for Norsk litteraturfestival – Sigrid
Undset-dagene, var det som følge av et massivt press mot
ham selv og festivalen. Invitasjonen av David Irving til
neste års festival var ifølge kritikerne ikke forenlig med
hovedtemaet «sannhet», og ikke bare aviser og fremtredende
kulturpersonligheter, men også sentrale sponsorer
truet med å boikotte festivalen. Et unntak var Ottar
Grepstad, som i en kronikk i Dagens Næringsliv skrev at
«[å] utsetje seg for den mentale tyngsla det ville ha vore å
lytte til eit heilt foredrag av David Irving, kunne ha gjort
det tydelegare kor skjør ideen om det liberale samfunnet
er.» Bildet av holocaust-fornekteren Irving overskygget
nemlig fullstendig det som ifølge ledelsen lå til grunn for
invitasjonen: diskusjonen om hvordan historiske sannheter
forvaltes og verifi seres. Blant de øvrige kommentatorene
viste berøringsangsten seg å være nærmest total,
mens kritikken av festivalledelsen grenset til forakt, noe
som gjør det betimelig å spørre seg: Er dette den beste
måten å omgås ubehagelige løgner og kontrære historieoppfatninger
på? Pressens og sponsorenes autoritære
omgang med Sæterbakken er imidlertid ikke tilfeldig: Vi
befi nner oss i Ibsens verden, der «Folkebudet» irettesetter
folkefi enden på vegne av den kompakte majoritet. På en
overbevisende måte viser utfallene mot Sæterbakken og
Norsk litteraturfestival hva som ligger til grunn for det
ellers så uantastelige prinsippet om ytringsfrihet: konsensus
og homogenitet.
Som tilfellene med Solstad og Gaarder viser, skal det
nemlig ikke mye til før alarmen går og den institusjonaliserte
kritikken rykker ut. Når denne i tillegg får direkte
konsekvenser for hva som er mulig å diskutere off entlig,
ja, da har vi utvilsomt med en innskrenking av ytringsfriheten
å gjøre, om enn det fra høyeste hold fornektes inntil
det parodiske. Eller som Per Edgar Kokkvold uttalte
i et intervju med Klassekampen kort tid etter at Irvinginvitasjonen
ble off entliggjort: «Arrangørene [av Norsk
litteraturfestival] bør trekke tilbake invitasjonen. Og hvis
de tar det kloke valget, så er det ikke noe tap for ytringsfriheten.»
At forkjempere for ytringsfriheten likevel aksepterer
og forsvarer billig sjikane av ulike slags intellektuelle
og kulturelle minoriteter, burde derfor ikke overraske
noen. Hver gang de kunne være gjenstand for konfrontasjon
med intellektuelt redelig behandling, inntreff er en
utstøtning som overtar all oppmerksomhet. Slik følger
den liberale tanken om et ideenes frie marked til punkt og
prikke sin børsregulerte motsats. Informasjonsstrømmen
er overveldende og styrkeforholdet mellom kommentatorene
på den ene siden og festivalledelsen på den
andre, gjenspeiles i mediebedriftenes overlegne omfang
og distribusjon. Idet ytringen forvandles til vare i oppmerksomhetsøkonomien,
overbys den straks av andre
ytringer som står høyere i kurs. Og her kunne man kanskje
bebreide Sæterbakken og Norsk litteraturfestival for
ikke bedre å ha forutsett denne mekanikken og hvilke
midler som står til rådighet for å utstøte det uønskete fra
samfunnsdebatten.
4 5
*
I et essay i New Left Review tidligere i år karakteriserte
den franske fi losofen Alain Badiou den politiske utstrålingen
til Nicolas Sarkozy med følgende ord: «Vivent les
riches, and to hell with the poor.» Til dette nummeret
av Vagant har Mads Anders Baggesgaard sett nærmere
på Badious og Yazmina Rezas bøker om Frankrikes
president, som i medias fremstilling balanserer mellom
rollen som klovn og kyniker. Etter fj orårets valgseier
er Sarkozy blitt et nasjonalt symbol på den kollektive
frykten som kjennetegner den europeiske høyrebølgen.
Faren for oppstand og mulige inntog av banlieue-ungdom
i storbyene, den pågående krigen mot terror, samt satsingen
på en aggressiv økonomisk politikk har vist seg å
være en virkningsfull kombinasjon i jakten på stemmer
og politisk oppslutning. Sarkozys bruk av politimakt
mot forstadsopprørerne har dessuten gjort ham til en
handlingens mann og skapt nye frontlinjer som forener
velgere på tvers av de tradisjonelle grupperingene radikal
og konservativ, høyre og venstre.
Under fj orårets bokmesse i Leipzig ble syv europeiske
forfattere invitert til å snakke under vignetten
«Byinnsikter – aksept og aggresjon i det urbane samfunn».
Foredragene skulle ta utgangspunkt i forfatternes egne
erfaringer fra hjembyene og belyse sider ved de nye
demarkasjonslinjene i et integrert Europa. Blant bidragsyterne
var tyske Marcel Beyer som valgte å snakke om
framveksten av høyreekstrem ungdom og deres reterritorialisering
av bykjernen i Dresden. I sitt foredrag,
som Arild Vange har oversatt for dette nummeret av
Vagant, peker Beyer på hvordan den fascistiske leiren
ikke kan betraktes isolert, men bør forstås innenfor en
kulturell ramme som produserer frykt og eksklusjoner.
Gjen erobringen har pågått lenge – bare måneder etter
at muren falt var David Irving på plass i Dresden for å
forelese i Kulturpalast, byens storstue for fremvisning av
sosialistisk kultur. På 60-tallet var han i byen for å forske i
arkivene, og ble av de lokale makthaverne oppfattet som
en «borgerlig» historiker med hang til usannheter.
Forvaltning av krigshistorie står også sentralt i
Jonathan Littells roman De velvillige fra 2006. Som en del
av nummerets kritikkavdeling har redaksjonsmedlem
Anne Helene Guddal gjort en bredt anlagt lesning av den
vel 1000 sider lange boka: «En roman av dette omfanget
og med et slikt ambisjonsnivå kan ikke bæres av en småborgerlig
pliktoppfyllende Höss eller en blodløs og intellektuelt
begrenset Eichmann. Den trenger et åndsmenneske
med sans for eksesser både i litteraturen og i livet.»
Overskridelser og unntakstilstander i litteraturen og
livet er også gjenstand for undersøkelse når Das Beckwerk
og Mikkel Bolt diskuterer «Det revolusjonære liv». Odd
W. Surén har sett nærmere på forlaget H Press og skriver
om deres Serie Imperativ 1-8. Serien utgjør i dag et
selvfølgelig orienteringspunkt i diskusjonen omkring ny
norsk litteratur, og har inspirert en rekke andre aktører.
Som en del av Vagants 20-årsjubileum har vi dessuten
funnet plass til en egen seksjon viet tidsskriftets historie.
Nåværende ansvarlig redaktør Audun Lindholm har
samtalt med Henning Hagerup og Pål Norheim, og vi
har spurt tidligere redaksjonsmedlemmer om deres tid i
Vagant.
God lesning!
Sigurd Tenningen
noter
1 Stig Sæterbakken, Det onde øyet, Cappelen, 2001, s. 18.
2 Ottar Grepstad, «Sanninga om løgna», Dagens Næringsliv, 13.10.2008.
3 Klassekampen, 9.10.2008. Min utheving.
4 Alain Badiou, «The Communist Hypothesis»,
http://www.newleftreview.org/?view=2705.