vagant 4 2008 innmat KUTTA2.indd

More documents

Recommendations

Info

42 Avantgardens måneskinn, eller Fornuften i sin argentinske fase Av gisle selnes césar aira Parménides Mondadori, 2006 césar aira La vida nueva Mansalva, 2007 egels begrep om «die List der Vernunft» handler om hvordan den opphøyde Ideen lar det adskillig mer kortsiktige og egennyttige Begjæret gjøre den viktigste verdenshistoriske jobben for seg. Mens mennesket tror at det handler ut fra sin egen umiddelbare interesse, viser det seg i ettertid at handlingene er del av et større mønster, at de har hatt et overgripende og langsiktig mål: å forandre verden etter epokens indre objektive logikk. Subjektet blir selv klar over at noe er i ferd med å skje først når det er for sent å motvirke denne tause revolusjonen, når den gamle verden allerede er forsvunnet eller i ferd med å forsvinne. Forestillingen om fornuftens sluhet er kanskje vel så anvendelig i litterære som i verdslige sammenhenger. I Argentina har den dukket opp i ulike forkledninger og i fl ere etapper. Kretsen av unge litterater rundt Macedonio Fernández hadde i sin tid et felles romanprosjekt om en presidentkampanje der strategien var å gjøre små inngrep i hverdagens tekstur helt til den «riktige» kandidaten allerede hadde overtatt makten. En av disse unge litteratene, antihegelianeren Borges, skulle senere bygge den hegelianske fi guren ut til sin mestertrope, blant annet i form av ulike parodier på det moderne opplysningsprosjektet. Men i løpet av de siste tiårene kan det virke som om den adskillig yngre (og levende) César Aira har overtatt denne fi guren og investert den ettertrykkelig i sitt eget forfatterskap. Etter å ha overlevd som underbetalt oversetter av alt fra billig kiosklitteratur til akademiske studier av argentinsk historie (som Nicolás Shumways The Invention of Argentina) til et stykke ut på 1990-tallet, har Airas egen césar aira Las conversaciones Beatriz Viterbo, 2007 césar aira Las aventuras de Barbaverde Mondadori, <strong>2008</strong> litterære produksjon tatt fullstendig overhånd. Inntil fi re romaner – de fl este riktignok temmelig korte – har han gitt ut per år over en anselig tidsperiode. Han er allerede i ferd med å okkupere det litterære rommet uten at så mange har rukket å reagere. Carlos Fuentes har lansert Aira som kommende Nobelprisvinner – muligens som et svar på sluttsekvensen i El congreso de literatura (Litteraturkongressen, 1999), der en Fuentes-maskin går amok og produserer hvite kjempelarver istedenfor fuentoider. Slike scenarioer er karakteristiske for Airas fortellekunst. Her skrives det på høyt turtall – planløst, eksperimenterende, konseptuelt – i retning av det utfallet som måtte presse seg fram, uten hensyn til klassiske krav til plott og karakterer. Aira-klassikeren Cómo me hice monja (Hvordan jeg ble nonne) fra 1993 er symptomatisk i så måte: Etter en rekke fascinerende absurd-realistiske beskrivelser av den seksårige jenta César Airas opplevelser – den kvalmende fornemmelsen av å spise forgiftet iskrem, hennes sykehusopphold, skolegang, besøk hos faren i fengselet – kuttes fortellingen brått idet den grusomme enken etter iskremselgeren som Césars far har drept, drukner den uskyldige jenta (som attpåtil er romanens forteller) i en tank full av rosa iskrem. Det hele kulminerer i følgende uforglemmelige passasje: «Lungene mine sprengtes av en høylydt smerte, hjertet trakk seg sammen for siste gang og stanset … hjernen, mitt mest trofaste organ, holdt stand en liten stund til, akkurat nok til å tenke at det som nå var i ferd med å ramme meg, var døden, den virkelige døden …» Til tross for fornuftens list er det nok av dem som 43
gisle selnes Off eret som måtte til for å fremskaff e stadig nye og større verker, ble etter hvert så stort at det ikke lot seg gjennomføre i løpet av en vanlig levealder. mener at César Aira ikke er noen «ordentlig» forfatter – at han knapt nok er i stand til å skrive romaner, eller at han i hvert fall ikke tar seg tid til å gjøre det skikkelig. «César Aira er ingen forfatter», sa en av de groveste kritikerne, rivalen Ricardo Piglia (med et bilde lånt fra mesteren Macedonio), i en polemikk for et par år siden, «men et pseudonym som argentinske skribenter bruker når de gir ut sine romaner.» Bakgrunnen var et intervju i Claríns litteraturbilag, der Aira, i et klassisk «generasjonsutspill», gjorde opp status for den moderne argentinske litteraturen: Borges var et geni, alene nesten for mye for bare ett århundre, Cortázar tilsvarende medioker – på sitt beste en dårlig Borges, men på det jevne auténticamente deplorable (genuint beklagelig) – mens eldre samtidige som Piglia og Juan José Saer ble fremstilt som altfor alvorlige/professorale til å ha noen vesentlig funksjon innenfor Airas horisont. De kasserte storhetene erstattet han med Alejandra Pizarnik (riktignok i en «revidert» versjon, renset for mye av den tragiske galskapen hun ofte forbindes med) og Osvaldo Lamborghini, som Aira selv forvalter den litterære arven etter (bokstavelig talt, som eksekutør av hans etterlatte verk). Andre navn som dukker opp i César Airas personlige/reviderte kanon, er tysk-argentineren Roberto Arlt, criolloen Adolfo Bioy Casares – Borges’ nære venn og samarbeidspartner – og, ikke minst, Silvina Ocampo, forfatter av en rekke grotesk-surrealistiske, «feminin-fantastiske» fortellinger som verken ektemannen Bioy Casares eller Borges helt fant ut av. * La meg for egen regning legge til noen navn fra den aller første og halvforløste fantastikk/sci-fi -bølgen i argentinsk litteratur på andre halvdel av 1800-tallet: Eduardo Holmberg, Miguel Cané, Eduardo Wilde, Leopoldo Lugones. Ikke alle disse fi gurene er like velkjente i en norsk sammenheng. Da er det vel rimelig å si to ord om hva det er som kjennetegner Airas litterære prosjekt? Det er uærbødig, konseptuelt, lekende, avantgardistisk og har som mål å ta et langt skritt bort fra den litteraturen som henger igjen i klassiske mønstre. Aira tar ingenting fullstendig på alvor, i alle fall ikke litteraturen, og aller minst den alvorlige litteraturen. Romanen er nødt til å gi slipp på tanken om det store Verket hvis den i det hele tatt skal overleve. De store forfatternes produksjon ble gradvis mindre – Flaubert skrev fem, Joyce to, Proust ett verk – og mer altoppslukende. Off eret som måtte til for å fremskaff e stadig nye og større verker, ble etter hvert så stort at det ikke lot seg gjennomføre i løpet av en vanlig levealder. Derfor har den kommersielle litteraturen overtatt plassen til de store klassiske verkene. Airas eget forhold til romanen som Verk er bortimot ikke-eksisterende. Han permuterer en rekke ulike genrer, skrivemåter, tematikker, og lar langt på vei selve skriveprosessen være styrende. Don’t look back: Ikke revider; aldri korriger. Nulla dies sine pagina. Slik vokser forfatterskapet hinsides Verkets grenser. César Aira spør ikke om det han skriver er godt, men om det er nytt. César Airas prosjekt er ikke i først rekke å frembringe litteratur, men kunst, avantgardistisk konseptkunst. Aira er ingen forfatter, men en kunstner som tilfeldigvis skriver bøker. * * * De to romanene fra 2007, Las conversaciones (Samtalene) og La vida nueva (Det nye livet), gir et innblikk i hvordan César Aira-maskineriet virker når det er på det jevne. Ingen av bøkene er spesielt dårlige, ingen av dem er spesielt vellykkede, og måten de mislykkes på, er ettertrykkelig skrevet inn i tekstens mønstre. Begge er nærmest overtydelig «eksperimenterende», og det er ikke vanskelig å få tak på hva det er de vil undersøke. Man kan enten irritere seg eller frydes over den fullstendig respektløse måten eksperimentene iverksettes på. Spesielt velskrevet er det ikke bestandig, i alle fall ikke i vanlig «litterær» forstand, men det er da heller ikke meningen; likevel, eller nettopp derfor, er det fremdeles noe befriende over Airas skrift. Samtalene er en ikke ueff en vri på Proust, i miniatyrformat først, men etter hvert med en fullstendig ukontrollert fabulering som egentlig aldri når helt frem dit den skal. Utgangspunktet er fortellerens altoppslukende interesse for samtalene han har med en av sine venner, og som han rekonstruerer ned til minste detalj – analyserer, eller også reviderer – om kvelden etter at han har lagt seg. Det som snart skal tiltrekke seg all oppmerksomhet, er en enkel detalj fra en fj ernsynsfi lm begge samtalepartnerne har sett noen dager tidligere. Det vil si, ingen av dem har egentlig sett den, for begge har vært opptatt med andre ting samtidig, vært ute en tur eller zappet rundt mellom ulike kanaler. Dette fører til at fortellerens påpekning av det som ifølge ham er en opplagt goof – nemlig at en fattig fj ellbonde, en ukrainsk gjeter, har et fasjonabelt armbåndsur – blir møtt med komplett mangel på forståelse hos den andre. Fortellerens forsøk på å forklare det som for ham (og for leseren) er så elementært at det unndrar seg forklaring, er kanskje verdt et litterært eksperiment; det samme kan sies om samtalepartnerens ekstreme ekspansjon av det vi trodde var rammene for plottet (fi lmen, romanen) når det blir hans tur til å gi sin versjon av hendelsesrekken(e). Men den virkelige utfordringen består selvsagt i å vise hvordan samtalen forutsetter et blindt punkt, en mangel på konvergens, slik at selv en minimal/marginal bagatell avstedkommer en tilnærmet uendelig hendelsesrekke som forandrer «alt» – på det fortaltes, på erindringens og på fortellingens nivå. I likhet med Samtalene utspiller Det nye livet seg som refl eksjoner omkring en serie samtaler; også her antydes ulike versjoner av samme hendelsesrekke, med særlig oppmerksomhet rettet mot (muligheten for) en alternativ tidsdimensjonering. Fortelleren er, i alle fall i utgangspunktet, en håpefull forfatter som nettopp har sendt sitt første manus til en forlegger som vanligvis gir ut radikal faglitteratur, men som – con amore og på lavt budsjett – tilbyr seg å trykke fortellerens debutroman. Handlingen er sentrert rundt de stadig sjeldnere telefonsamtalene der romanforfatteren in spe holdes oppdatert om gjentatte forpurringer på veien fra manus til debut. I begynnelsen Mens Dantes nye liv er det som utspiller seg i poesiens domene etter Beatrices åpenbaring, er Airas «nye» eksistens det ikkelitterære livet som utfolder seg ved et møte som aldri fi nner sted. avantgardens måneskinn er det relativt korte og sannsynlige intervaller mellom oppringningene, men etter et visst punkt tar det av (et par uker blir til fl ere år, en måned til halvannet tiår) slik at fortelleren til slutt beveger seg hinsides alle «realistiske» parametre for et normalt menneskeliv. Sekvensen har likevel sin egen absurde logikk, og det skinner tydelig igjennom at fortelleren/hovedpersonen aksepterer – ja, kanskje også medvirker til – at romanen aldri blir utgitt. I stedet for Verket får vi altså fortellingen om en uendelig utsettelse som på sett og vis tar Verkets plass. Tittelens allusjon til Dantes Vita nuova er selvsagt et ironisk signal om en felles metalitterær tendens: Mens Dantes nye liv er det som utspiller seg i poesiens domene etter Beatrices åpenbaring, er Airas «nye» eksistens det ikke-litterære livet som utfolder seg ved et møte som aldri fi nner sted – eller eventuelt det litterære livet slik fortelleren forestiller seg at det kunne vært, dersom historien/fortellingen hadde tatt en annen retning. Begge disse romanene, men særlig Det nye livet, dveler ved måten fortellingen – den narrative sekvensen – skanderes på: For at begynnelsen, A, skal nå fram til målet, D, må historien først innom B og C, eventuelt også A1 (og B1 og C1) eller A2 (B2, C2) og så videre. Dette er konvensjonelt betinget, og store deler av eff ekten til Airas nueva escritura (nye skrift) oppstår ved måten han konsekvent (eller snarere ukontrollert) bryter dette konvensjonelle mønsteret på. Fortellingen kommer i mål et helt annet sted enn der den så ut til å være på vei da den begynte – det skjer noe underveis, rekken forgrenes eller forpurres – eller så fragmenteres sekvensen så grundig at målet forblir for alltid et unnvikende punkt i det fj erne. I denne (argentinske) sammenhengen er det (ekstra) vanskelig å la være å tenke på Borges’ klassiske essay «Kafk a og hans forløpere». Og da sikter jeg ikke først og fremst til det eliotske hovedpoenget, nemlig at enhver virkelig forfatter skaper sine egne forløpere, men til det narrative forløpet (eller skjemaet) som Borges mener å gjenfi nne hos en rekke forfattere (Browning, Bloy, 44 45
Page 1 and 2: # 4 2008 TIDSSKRIFT for LITTERATUR
Page 3 and 4: vagant # 4 / 2008
Page 5 and 6: - leder - Utstøtningen er det slik
Page 7 and 8: press inviterte forfattere av ulik
Page 9 and 10: odd w. surén tone hødnebø: Skamf
Page 11 and 12: odd w. surén I det stillestående,
Page 13 and 14: odd w. surén i Aristoteles’ defi
Page 15 and 16: mazdak shafieian & sigurd tenningen
Page 17 and 18: anna hallberg hårda pappskivor« -
Page 19 and 20: anne helene guddal Höss gjør seg
Page 21 and 22: anne helene guddal når emnet er uk
Page 23: - selvfølgelig med unntak av det f
Page 27 and 28: De malte Av marcel beyer Oversatt a
Page 29 and 30: marcel beyer «Neustadt-punkerne»:
Page 31 and 32: Russerne kommer! Russisk samtidslit
Page 33 and 34: Den der ler sidst … Av yasmina re
Page 35 and 36: mads anders baggesgaard der ikke tj
Page 37 and 38: Utvidelse av hatsonen bhl: Nylig fa
Page 39 and 40: peder holm-pedersen, mikkel bolt &
Page 45 and 46: Art, not nature Tre versjoner av Pa
Page 47 and 48: jenny hval the pain of disappearing
Page 49 and 50: kjetil sletteland til den norskætt
Page 51 and 52: Att skriva eller låta sig skrivas
Page 53 and 54: anders johansson Det som no skjedde
Page 55 and 56: frode helmich pedersen I anledning
Page 57 and 58: Wunderkammer Løveids snakkende mus
Page 59 and 60: sindre ekrheim Det er en episk fort
Page 61 and 62: Vagant er blitt 20 år - hvem skull
Page 63 and 64: TORE RENBERG vis jeg har forstått
Page 65 and 66: cathrine strøm «utover, bakover,
Page 67 and 68: hans jacob ohldieck Tidlig i 2005 b
Page 69 and 70: audun lindholm Jeg ristet på hodet
Page 71 and 72: audun lindholm utgi et tidsskrift.
Page 73 and 74: audun lindholm Vi hadde en forkjær
Page 75 and 76:
audun lindholm Benetton-kampanjen p
Page 77 and 78:
audun lindholm forståelig, på den
Page 79 and 80:
audun lindholm Vagant, men både ha
Page 81 and 82:
156 FOUCAULT HEIDEGGER BAKHTIN GADA
Page 83:
160 Gyldendal presenterer «... per
show all

vagant 4 2008 innmat KUTTA2.indd

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?