vagant 4 2008 innmat KUTTA2.indd

More documents

Recommendations

Info

sindre ekrheim til teaterkunsten og poesien: «Et nasjonalmuseum er et teater. Et sammenkrøllet dikt.» Det virker som Løveids dikt befi nner seg glidende på den aksen Simonides tegner opp i devisen (som Plutark tilskriver Simonides i Moralia): Diktet er et talende bilde og bildet er et stumt dikt. Bildet, det stumme diktet, er også ting, gjenstander – som bærer på tegn og betydning. Det gjelder bare å brette ut det som ligger i tingenes konstellasjoner og i bildene, for å la dem tale. kjole og kropp: dronning eller disponibelt materiale Diktene sprer seg over fi re bolker, «Nye fødselsritualer», «Nye vennskapsritualer», «Nye Kjærlighetsritualer» og «Nye avskjedsritualer». Ritualer er handlinger som markerer overganger i menneskelivet. Stabilitet og orden i en verden underlagt forandringer, skapes gjennom ritualet, og ritualer initierer selv forandringer, knytter enkeltstående hendelser til lignende hendelser og opphøyer dem. Ritualer kan gjøre det uvirkelige virkelig, gi døden en meningsfull plass ved å tildele den døde ny identitet, altså ny betydning. Ritualer redefi nerer og redistribuerer roller. Løveid skaper et nesten rituelt forhold til de ting hun opptar i diktet, ved å skrive dem inn i diktsamlingens rituelle og kultiske sammenheng. Noe som også antyder noe om diktningens sorgterapeutiske arbeid. I Løveids dikt forekommer kjoler og skjørt stadig vekk. I diktet til Jan van Eyck-bildet leser vi om den grønne brudekjolen til bruden, om påklednings- og avkledningsmanøvre. «Oppslagsordkjolen» er et annet subtilt dikt hvor kjolen er i sentrum. Kjolen både devaluerer og opphøyer, den viser et stemmeløst legeme, disponibelt kjønnsmateriale, eller en maktfull dronning. Kjolen sperrer inne kroppen og markerer frykt for begjær og nakenhet – nakenhet som igjen konnoterer sannhet. Kjolen framhever form, samtidig som kjolens folder lager nye spontane rom i rommet og markerer en slags overgangstilstand mellom dyr, menneske og det guddommelige: «Det er umulig / å forestille seg at noen skulle tre inn i kjolens folder og / gjemmer uten å bli guddommelig» (s. 43). Kjolen er et kjønnet tegn som markerer kroppens ytre grenser, hvor kroppen kommer i kontakt med de døde ting, kjolestoff et, men også blikkene. Spørsmålet i Løveids dikt, og i forfatterskapet for øvrig, er hvem disse tegnene er for, om de understreker objektet og gjør kjolebæreren til bytte for blikket, eller om tegnene er for subjektet, kjolebæreren. Løveid turnerer kjønnsproblematikken på en kjettersk måte, og lar den ikke tone ut i entydigheter, slik vi også ser når Løveid nærmest fl ytter det kvinnelige over på det mannlige, og dermed også gjør mannligheten til noe disponibelt: «På det levende mennesket er det ikke vanlig å se søm- / mene. På oppslagsordkjolen, eller den mannlige kjor / tel, kan det nettopp være et poeng å fremheve / dem» (s. 41). spontanalter I åpningsdiktet «Nye ritualer» og i avslutningsdiktet «Spontanalter» kobles talen og tablået sammen. Det skapes en språklig kulisse (stumt bilde) hvor diktets opptrinn (tale) fi nner sted. De to diktene har ikke så mange åpenbare språklige og tematiske fellestrekk, men de slår en bue over diktsamlingen, og holder diktene inne i seg, knytter dem sammen som samling, ved å benytte to nesten likelydende ord. Ordene «det spontane alter» forekommer i åpningsdiktet, mens sluttdiktet bærer tittelen «Spontanalter». Et spontanalter peker på en plutselig hendelse, der hverdagslige gjenstander i rommet eller i naturen får en ny betydning, går over terskelen, fra å være trivielle ting og gjenstander til å få en tidsbegrenset opphøyet, rituell betydning. Når blomster legges ned, når lys blir satt opp i vegkanten der en dødsulykke har funnet sted, omtales stedet som spontanalter. Det er en provisorisk og foreløpig anretning, og det er kanskje en I Løveids dikt forekommer kjoler og skjørt stadig vekk. I diktet til Jan van Eyck-bildet leser vi om den grønne brudekjolen til bruden, om påklednings- og avkledningsmanøvre. god idé å betrakte mange av Løveids dikt i lys av perspektivet fra spontanalteret – et sekulært og plutselig alter. kontinuerlige formasjoner Scenen i åpningsdiktet har noe bibelsk, profetisk og kultisk over seg: «Vi bærer opp /alt som skal brukes / til det spontane alter». Det som bæres opp, er ikke tinglige relikvier, men «utkast til / en ny himmel / og en ny jord (…) utkast / til nye skyer over byer / nye byer over skyer» (s. 9). Kladder, utkast, skisser og forslag til skapelse og konstruksjoner settes fram, kanskje er det luftige ideer og utopier som bæres opp, framstilles. Byene over skyene inneholder kanskje også et og annet luftslott. Det kan dreie seg om malerisk skaping fordi «tusjtegning» nevnes. Uansett hva denne form for skaping går ut på, virker den foreløpig, forgjengelig, fordi den, kanskje i mangel av å være perfekt, stadig forkastes til fordel for et nytt utkast. Det er som om det fi nner sted en selvdestruksjon. Skyformasjonene går i oppløsning, forskyves og endres. Skyene er så å si kontinuerlig formasjonsdannende: «Skyene driver med tusjtegning / hviskes, tynnes, / kamufl eres» (s. 9). Sistestrofen setter en annen skapelse, en biologisk, kroppslig forankret skapelse, til verden, og skyver blikket nedover på vertikalaksen himmel-jord, og nå beveger diktet seg fra det tomme, luftige og døde til det levende, fra manglende perfeksjon til perfeksjon, fra kulisse til det kulissene rommer, fra konstruksjon til en form for skjørt og bart faktum brutum – som likevel beskyttes av, og holdes inne i, kulissene: «I skissen til nye kulisser / bæres et barn varsomt fram / til sex vold og død viskes ut» (s. 9). Den doble forstand av skapelse, kroppslig og intellektuelt, kunne en si, hvor kroppen er investert og delaktig i det framstilte, danner også et helt annet ansvarsforhold i forhold til det frembrakte og selve skapelseshandlingen. Skapelse blir noe åpent og uavsluttet, som stadig må ivaretas gjennom fornyelse, selv om kunstverket settes til verden. Den nevnte strofen wunderkammer tematiserer et slags umulig håp om at døden er en feil ved mennesket, en feil som lar seg korrigere. Det sårbare barnet er ellers en sentral fi gur i Løveids øvrige forfatterskap, fra Julia i romanen Most (1972) der det i begynnelsen heter «Hva som ellers foregår, vet ikke jeg, jeg er så liten, så veldig liten» (s. 7). Barnet spiller også en viss rolle i Nye ritualer. det sekulært opphøyde Det er nesten ikke bevegelse i diktet, stort sett nøyer det seg med å regne opp gjenstandene på kafébordet. Diktet nærmer seg en avbildning, et stumt bilde. «Spontanalter», samlingens avslutningsdikt, er tilsynelatende en av samlingens mer ukompliserte tekster, og ved første øyekast ser en at setningene er en øyeblikksimpresjon fra en fl yplasskafé: spontanalter Jeg legger ned boken Atonement, oppslått ved siden av en tallerken mozarella tomat sandwich. Et pappbeger enkel espresso, et plastglass med vann. Et par briller. En plastpose med magasiner, det står one way green to go. Lyset faller inn av de store vinduene, ut mot rullebanen. (s. 60) Det er nesten ikke bevegelse i diktet, stort sett nøyer det seg med å regne opp gjenstandene på kafébordet. Diktet nærmer seg en avbildning, et stumt bilde. Jeget kobles fra bordet og tingene gjennom handlingen «legger ned boken Atonement». Samtidig har handlingen preg av hellig handling, av overgivelse, off er. Boken overleveres til en annen verden, en verden av ting. Atonement – Omforladelse på norsk – er en roman av Ian McEwan fra 2001 som senere er fi lmatisert. Det er vanskelig å utrede om romantittelen er der kun for å øke tekstens fotografi ske skarphet eller om romanen spiller en betydningsdannende rolle. Det er nokså typisk for Løveid å henvise til andre kunstverk, maleri og skulpturer, dikt, fellesgods, myter og mytologier, og ved å trekke brokker av materialet inn i diktene, skapes sidesirkulasjoner, 110 111
sindre ekrheim Det er en episk fortelling som legges ned på bordet i et dikt, en sjanger plasseres i en annen. Eller epikken og romanen ofres på alteret, fordi romanen ikke kan romme øyeblikkets spontanitet som diktet gir anledning til. siseleringer og nye forgreninger. Atonement kan nok også innpasses i skyldtematikken, i den betydning barndom øver i Løveids forfatterskap generelt og i diktene i Nye ritualer spesielt, hvor barnets verden – piken – fortsetter å virke i den voksnes verden med stor kraft. Atonement handler i korte trekk om en 13-årig jente som misforstår en episode hun er vitne til, og dikter opp noe som hun forteller videre som en sannhet. Denne mistolkningen får fatale konsekvenser for den eldre søsteren Cecilie og hennes barndomsvenn Robbie. Når jenten er blitt 18 år, oppdager hun at hun har gjort en feil og forsøker gjennom hele livet å råde bot og rette opp feilen. At boken ligger oppslått i diktet, kan bety at jeget er gått lei et sted i romanen eller bevilger seg en ettertankens pause i lesingen, men det vitner også om åpenhet, en invitasjon. I diktet «Brukthandleren & Antikvaren» der det dreier seg om nedleggelsen av et antikvariat, påtreff es en lukket og solgt bok. Antikvaren utbryter når han har solgt «det siste eksemplaret av Anna Karenina / Jeg skal aldri se hennes rygg igjen» (s. 25). Å legge boken ned, er å legge fra seg, legge bort den tapte barndommen som skildres i romanen. Barndommen som bare kommer til en gjennom erindringer, svekkede minner oppvekket av tingene, minninger om det som engang var barnets blikk for tingenes tegnrikdom og deres fortryllelse. Det er en episk fortelling som legges ned på bordet i et dikt, en sjanger plasseres i en annen. Eller epikken og romanen ofres på alteret, fordi romanen ikke kan romme øyeblikkets spontanitet som diktet gir anledning til. En kan også lese tittelen Atonement i forhold til den andre presise gjengivelse av skrift i diktet, gjengivelsen av noe som enten er reklametekst på en plastikkpose eller tekst fra en magasinforside, hvor det står «one way green to go». Kanskje siteres bare teksten i den hensikt at det gir koloritt til stedet, fl yplassen, dette stedløse sted preget av transitoriske forbindelser, sirkulasjon, handelsplass, raske og fl yktige korrespondanser, bevegelse og forfl ytting, og der tekstbrokker fra reklameskilt, fl imrende skjermer og avisoverskrifter fl yter betydningsløse – liksom ting – forbi. Hva «One way green to go» betyr, er usikkert. Siktes det til den grønne tollsonen, den grønne Arnolfi nikjolen, er det en slags henvisning til gartneren og Løveids forrige diktsamling, Gartnerløs (2007)? Eller er skriften bare brutt ned til ting som igjen kan romme nye tegn. Stivheten i diktet, tingenes opphopning, de ruinøse gjenstander og etterlatenskaper, kobles til en utfrielse ved hjelp av ett ord, som lysets innfallsvinkel så å si gjør en oppmerksom på: «rullebanen». Lest i forhold til «Retningslinjer om liturgisk inventar og utstyr» for Den norske kirke, der det i punkt 1.4 heter at «kalk og disk, vinkanne og brødeske, gudstjenestebøker, lys og eventuelt krusifi ks» hører med til alterutstyret, ser vi at Løveids «Spontanalter» tilfredsstiller de liturgiske krav: Kalk=pappbeger enkel espresso. Disk=tallerken mozarella tomat sandwich. Vinkanne=plastglass med vann, etc. Det løveidske alteret mangler lys og krusifi ks, men sollyset som trenger gjennom den glassinnfattede terminalbygningen, går tvers gjennom bygningen, og sollyset sammen med bygningen danner en korsform. Flyplassterminaler er dessuten arkitektonisk sett ofte korsformede, med landgangsterminalen vinkelrett på hovedterminalen. Hvordan kan kafébordet benevnes som alter, når auraforfallet ifølge Walter Benjamin er så sterkt til stede i masse- og reproduksjonsalderen? Flyplass terminaluniverset framstår som mer massivt masseprodusert og utbyttbart enn noe annet sted. I Løveids dikt framtrer stedet i tillegg så gudsforlatt, transitorisk og billig, at en helst vil klynge seg til tingene. Det som gjør en ting unik og gir den aura, er dens engangskarakter – at det eksisterer ett eksemplar av den. I Løveids forstand kan en si at engangskjørlene, pappbegeret og plastglasset, gir tingene om ikke deres aura, så deres engangskarakter tilbake. De kan kastes rett i søppelet etter bruk. note 1 Prosadiktet i Norge. En antologi. Redigert og med etterord av Henning Howlid Wærp, Aschehoug 2002. 112 113 personae klær kropp kultur 1.<strong>2008</strong> årgang 1 Alexander McQueen Batlak & Selvig Raf Simons Ann Demeulemeester Charles Baudelaire Gwen Stefani Stig Sæterbakken Thomas Carlyle Li Edelkoort Annette Meyer Frederik Larsen Karin Haugane Ole Robert Sunde Edgar Allan Poe Første kulturtidsskrift om klær har sett dagens lys. P E R S O N A E går videre der mote- og livsstilsmagasinene kommer til kort. Gjennom fordypende artikler og essays belyses forholdet mellom klær, kropp og kultur filosofisk, estetisk og sosialt. «Øyeåpnende og intelligent nytt kulturtidsskrift om klær. På tide!» Arnhild Skre, Aftenposten «Trend med innhold blir sjeldent bedre enn dette.» Sissel Hoffeng, Dagsavisen «Utfordrende for intellektet og gledelig for øyet.» Susanne Stephansen, Kulturnytt NRK P2 redaktør elisabeth skjervum hole art director aina griffin bidragsytere første nummer: kjerstin aukrust, charlotte bik bandlien, camilla luise dahl, cecilie dahl, karin haugane, kirsten røvig håberg, ingun grimstad klepp, frederik larsen, siren lauvdal, truls lie, karun nordgård, pauline nearholm, tone rasch, ole robert sunde, siv svendsen og stig sæterbakken
Page 1 and 2:
# 4 2008 TIDSSKRIFT for LITTERATUR
Page 3 and 4:
vagant # 4 / 2008
Page 5 and 6:
- leder - Utstøtningen er det slik
Page 7 and 8: press inviterte forfattere av ulik
Page 9 and 10: odd w. surén tone hødnebø: Skamf
Page 11 and 12: odd w. surén I det stillestående,
Page 13 and 14: odd w. surén i Aristoteles’ defi
Page 15 and 16: mazdak shafieian & sigurd tenningen
Page 17 and 18: anna hallberg hårda pappskivor« -
Page 19 and 20: anne helene guddal Höss gjør seg
Page 21 and 22: anne helene guddal når emnet er uk
Page 23 and 24: - selvfølgelig med unntak av det f
Page 25 and 26: gisle selnes Off eret som måtte ti
Page 27 and 28: De malte Av marcel beyer Oversatt a
Page 29 and 30: marcel beyer «Neustadt-punkerne»:
Page 31 and 32: Russerne kommer! Russisk samtidslit
Page 33 and 34: Den der ler sidst … Av yasmina re
Page 35 and 36: mads anders baggesgaard der ikke tj
Page 37 and 38: Utvidelse av hatsonen bhl: Nylig fa
Page 39 and 40: peder holm-pedersen, mikkel bolt &
Page 45 and 46: Art, not nature Tre versjoner av Pa
Page 47 and 48: jenny hval the pain of disappearing
Page 49 and 50: kjetil sletteland til den norskætt
Page 51 and 52: Att skriva eller låta sig skrivas
Page 53 and 54: anders johansson Det som no skjedde
Page 55 and 56: frode helmich pedersen I anledning
Page 57: Wunderkammer Løveids snakkende mus
Page 61 and 62: Vagant er blitt 20 år - hvem skull
Page 63 and 64: TORE RENBERG vis jeg har forstått
Page 65 and 66: cathrine strøm «utover, bakover,
Page 67 and 68: hans jacob ohldieck Tidlig i 2005 b
Page 69 and 70: audun lindholm Jeg ristet på hodet
Page 71 and 72: audun lindholm utgi et tidsskrift.
Page 73 and 74: audun lindholm Vi hadde en forkjær
Page 75 and 76: audun lindholm Benetton-kampanjen p
Page 77 and 78: audun lindholm forståelig, på den
Page 79 and 80: audun lindholm Vagant, men både ha
Page 81 and 82: 156 FOUCAULT HEIDEGGER BAKHTIN GADA
Page 83: 160 Gyldendal presenterer «... per
show all

vagant 4 2008 innmat KUTTA2.indd

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?