vagant 4 2008 innmat KUTTA2.indd

More documents

Recommendations

Info

anne helene guddal ’jødiske evakueringen’: utryddelsen av det jødiske folk. Det er en av disse tingene som det er lett å si. ’Det jødiske folket blir utryddet’, vil ethvert partimedlem fortelle deg, ’fullstendig klart, det er en del av våre planer, vi eliminerer jødene, utrydder dem, ha!, en enkel sak.’ […] Og ingen av dem har sett det, har utholdt det. De fl este av dere vil vite hva det betyr når 100 kropper ligger samlet, når det er 500, eller når det er 1000. Og å ha gjennomført dette, og – med unntak av menneskelige svakheter – å ha forblitt anstendig, har gjort oss harde og er en ærefull historie som aldri nevnes og aldri skal nevnes. […] Men samlet kan vi si: Vi har utført denne vanskelige oppgaven av kjærlighet til vårt folk. Og vi har ikke pådratt oss noen skade, i vår sjel eller i vår karakter. 16 De velvillige viser imidlertid, som vi skal se, at the return of the repressed melder seg med ubønnhørlig styrke: Skadeverket lar seg ikke mane vekk med talegaver. 4. Nazistenes memoarer ble stort sett skrevet i nær tilknytning til en juridisk situasjon, og mistanken om en hensiktsmessig anger snarere enn genuin selvransakelse er ikke langt unna. Denne skepsisen som hefter ved overgripernes vitnesbyrd nedfeller seg også i mottakelsen av skjønnlitteratur om holocaust skrevet av forfattere som ikke er personlig motivert av ønsker om lavere straff er eller syndsforlatelse. Det er ofrenes rett å komme til orde, som en alltid utilstrekkelig kompensasjon for subjektiviteten som ble fratatt dem i leirene; men med hvilken rett skal også nazistene gis en individualisert stemme, en kropp som lider og begjærer, en familiehistorie og en skjebne? Innebærer ikke representasjon alltid en menneskeliggjøring som beveger seg faretruende nær apologien? Spesielt, og kanskje ikke så oppsiktsvekkende, har slike spørsmål dominert den tyske holocaust-diskursen. Mottakelsen av De velvillige har derfor vært symptomatisk motsetningsfull: Mens Littell i Frankrike har blitt beæret med høythengende priser, har han i fl ere tyske aviser blitt beskyldt for demonifascinasjon og voldspornografi . Ikke bare er det de utbroderte drapsscenene etterfulgt av fortellerens kvasiintellektuelle refl eksjoner over ondskapens vesen som skaper ubehag, men tydelig er også en prinsipiell motvilje mot den individualiserte fortellestemmen. 17 Det har sikkert ikke virket formildende på denne skepsisen at forfatteren har gitt uttrykk for en viss identifi kasjon med sin forteller: «Han har et forhold til omverdenen som ikke ligger så langt fra mitt, selv om jeg står på den ene siden og han på den andre.» 18 Vitnesbyrd skrevet fra «den andre siden» må inkorporere helt andre leserforventninger og –reaksjoner enn ofrenes litteratur: ikke innlevelse og medlidenhet, men distanse, fordømmelse og kanskje også avsky. Dette vet Maximilien Aue, protagonisten i De velvillige, når han setter seg til skrivebordet mange år etter krigens slutt for å skrive sin historie, og det er derfor forestillingen om en moralsk selvtilfreds leser han går i strupen på i romanens åpningskapittel: Menneskebrødre, la meg fortelle dere hvordan det gikk for seg. Vi er ikke brødrene dine, innvender dere, og vi vil ikke vite det. […] Dere skal få se at dette angår dere. Tro ikke at jeg søker å overbevise dere om noe som helst. Hva dere måtte mene er tross alt deres egen sak. Når jeg har besluttet å skrive, etter alle disse årene, er det for å sette tingene på plass for meg selv, ikke for dere. […] Etter krigen har jeg vært en diskret mann; gudskjelov har jeg aldri, som enkelte av mine gamle kolleger, hatt behov for å skrive mine Memoarer, verken for å rettferdiggjøre, eller i vinnings hensikt […].(s. 7-8) Denne henvendelsen til leseren er selvfølgelig eksemplarisk retorisk og søker nettopp å overbevise – men om hva? Moralens kollaps er allmenngyldig og ondskapen er ikke lenger noe som rammer de få ved fødselen, som en nedarvet karakterbrist eller latent patologi, men kontekstuelt betinget og utløst av skjebnebestemmende tilfeldigheter; derav Aues advarende ord (som lyser mot oss i illevarslende hustavleform på det lett gotisk-skumle – og ikke så rent lite kitschy – omslaget til den norske utgaven): «Hvis du er født i et land eller en tid der ingen kommer for å drepe din kone eller dine barn, og heller ikke noen kommer for å be deg drepe andres koner og barn, så takk Nazistenes memoarer ble stort sett skrevet i nær tilknytning til en juridisk situasjon, og mistanken om en hensiktsmessig anger snarere enn genuin selvransakelse er ikke langt unna. din Gud og gå i fred. Men hold alltid fast ved denne tanken: Du har kanskje vært heldigere enn meg, men du er ikke et bedre menneske.» (s. 25) Fortelleperspektivet, og romanen som sådan, er betinget nettopp av den tidsavstanden til krigen som får Pierre Nora til å undre seg over – og også beundre – Littells prosjekt. En omfangsrik holocaust-diskurs har blitt etablert – historiske dokumenter, vitnesbyrd og memoarer, fi lmer og minnesmerker, teorier og kritikker – og fi ltreres gjennom De velvillige. «Jeg er en skikkelig minnefabrikk,» (s. 8) skriver Aue i åpningskapitlet, men man kan også si om ham at han først og fremst er en resirkuleringsinstans for minner som allerede er i omløp. Vi fi nner igjen både Eichmann og Höss i De velvillige: Eichmann forsøker seg på åndfulle samtaler – som på stakkarsligparodisk vis beveger seg langt utover hans intellektuelle og språklige evner, fullkomment i tråd med Arendts portrett av ham – omkring Kants kategoriske imperativ og Bachs komposisjoner, mens Höss med utpreget eiendomsfølelse geleider Aue rundt i «sin» konsentrasjonsleir uten å fortrekke en mine over lidelsene som omringer dem på alle kanter – også her spilles forelegget, Höss’ memoarer, eksplisitt ut. Riksfører Himmler, som ingen av hans underordnede ser ut til å ha satt særlig pris på i sine memoarer, kommer derfor tilsvarende dårlig ut av det i Aues fortelling, mens Albert Speer får opptre i sin sementerte rolle som refl ektert og dannet, den uten tvil mest spiselige av nazistene – også etter krigen. Speers karriere startet som Hitlers idealistiske hoff arkitekt, men det er i den utfordrende stillingen som rustningsminister når krigsframgangen har snudd at Aue settes i forbindelse med ham; de befi nner seg begge på nytterasjonalitetens side og samarbeider om å skaff e tilskudd og tillatelse til å øke slavearbeidernes produktivitet – «konstruktive» tiltak for å gjøre en endelig seier mulig, mens Hitler innbitt styrer statsskipet mot undergangen i den totale krig. 34 35 5. Maximilien Aue er altså formet som karakter på bakgrunn av portrettene av virkelighetens nazister, slik de inn i mørket blir framstilt av historikerne og, ikke minst, slik de har framstilt seg selv i memoarene sine. Littell har dermed en allerede etablert personlighetsmodell for hånden – som han også kan la sin karakter utfordre og bryte med. Dette gir Aue på sett og vis en fordel: Han vet bedre enn sine forgjengere, slik leserhenvendelsen gir uttrykk for, han framstår klokere fordi hans skaper er innlært i denne diskursen og vet hvilke forklaringsmodeller han bør styre unna, og hvilke historiske og psykologiske teser som har legitimitet. I samtalen med Pierre Nora legger Littell for dagen en imponerende – men ikke overraskende, dersom man på forhånd har lest boka – detaljkunnskap om sentrale historiske dokumenter, og evner også å ta stilling til de ulike fortolkningsdebattene omkring hvordan folkemordet på jødene endte opp med å bli den viktigste misjonen for den nazistiske staten. Raul Hilbergs standardverk The Destruction of the European Jews (1961) setter Littell på sporet av utryddelsens byråkratiske mentalitet, som danner hovedaksen i hans egen roman, mens han kraftig motsetter seg den delen av historieskrivningen som har hevdet at tilintetgjørelsen var en direkte konsekvens av en gjennomgripende antisemittisme i den tyske befolkningen som sådan, en kontroversiell hypotese som blant annet fremmes i Daniel Goldhagens Hitler’s Willing Executioners (1996). Kritikken av Goldhagen dreide seg imidlertid også om forsøket på å leve seg inn i overgripernes aff ekter og tankestrømmer i de mest ekstreme situasjoner ved å anlegge et personlig presensperspektiv som selvfølgelig er utilgjengelig annet enn gjennom imaginasjonen: Historikeren må dermed kaste objektivitetspretensjonen over bord og gjøre seg til dikter. Problemet oppstår som kjent når historikere ikke vil vedkjenne at det er nettopp det de har gjort (og i en viss forstand alltid må gjøre, om de heter Goldhagen eller ikke). Littell blir rent ut fornærmet når Pierre Nora hevder å fi nne gjenklang for Goldhagens tese i De velvillige, men Goldhagens imaginative metode kan jo ikke være ham fullstendig fremmed. Det er i det hele tatt påfallende at Littell i samtalen om romanen virker mest selvsikker når det gjelder bokas dokumentariske og historiefaglige nivå, mens den litterære gestaltningen av hovedpersonen trekkes i tvil: «[…] Speer startet som Hitlers idealistiske hoff arkitekt, men det er i den utfordrende stillingen som rustningsminister når krigsframgangen har snudd at Aue settes i forbindelse med ham.
anne helene guddal når emnet er ukjent risikerer man i høy grad å gjøre feil. Jeg er ikke i det hele tatt overbevist om at resultatet er troverdig. […] Noen kritikere har satt fi ngeren på at Max ikke riktig har fått gestalt. Det er ikke så mye en romanfi gur som en stemme, et tonefall, et blikk.» 19 Riktignok framhever Littell at forfatteren har en (anerkjent) frihet til å forfølge en intuisjon eller en innlevelsesevne på en måte som historikeren ikke har, men det er tydeligvis også i denne litterære friheten at redselen for å feile oppstår: For om det historiske materialet er aldri så fi nlest på forhånd og faglig-korrekt framstilt i romanen, gjør den seg samtidig avhengig av en protagonist som ikke bare skal levendegjøre dette materialet – som allerede er velkjent – men som samtidig skal kunne bringe oss nærmere det fascinerende utilgjengelige, det mørke kontinentet, nemlig overgriperens psykologi. 6. Nøkkelen til overgriperens psykologi er, som overgriperen selv gjør oss oppmerksomme på, dragningen mot grenseoverskridelsen. Der Höss i sine memoarer framlegger seg selv som psykologisk studieobjekt, men overlater til leseren å tolke det han forteller (og unnlater å fortelle), er Max Aue analysand og analytiker i en og samme person. Under forberedelsene til massakren av den jødiske befolkningen i Babij Jar, refl ekterer Aue slik over hvorfor han befi nner seg i denne situasjonen: Jeg tenkte på livet mitt, på den forbindelse det kunne være mellom dette livet jeg hadde levd – et helt og holdent alminnelig liv, et hvilket som helst liv, men også på noen vis et ualminnelig liv, utenom det vanlige, skjønt det uvanlige også er svært alminnelig – og det som foregikk her. En forbindelse måtte det være, og det var det da faktisk også. Riktignok deltok jeg ikke i henrettingen, jeg kommanderte ikke pelotongen; men det gjorde ikke store forskjellen, for jeg var jevnlig til stede, jeg hjalp til med å forberede det, og etterpå skrev jeg rapporter […]. Helt siden barndommen hadde jeg vært besatt av en lidenskap for det absolutte og for grenseoverskridelse; nå hadde denne lidenskapen ført meg til randen av en massegrav i Ukraina. Jeg hadde alltid villet at min tenkning skulle være radikal; nå hadde Staten og Nasjonen også valgt det radikale og det absolutte; hvordan kunne jeg i det øyeblikk vende ryggen til og si nei, og heller velge de borgerlige lovers velbehag, den middelmådige tryggheten i samfunnspakten? Det var selvfølgelig umulig. (s. 104) Dette opphevede perspektivet vitner om en etterrasjonalisering som den aldrende Aue blir i stand til gjennom den avstanden i tid og rom som ligger mellom skriveøyeblikket og den, må vi anta, kaotiske og overveldende erfaringen av massakren – men likevel er jo dette rasjonaliserende blikket lagt til Aue der han står «ved randen av en massegrav i Ukraina». Jeg kunne selvfølgelig stilt spørsmål ved troverdigheten i en slik umiddelbar abstraherende holdning, men viktigere er det kanskje å legge merke til at dette er en uunngåelig eff ekt av karaktertegningen: En roman av dette omfanget og med et slikt ambisjonsnivå kan ikke bæres av en småborgerlig pliktoppfyllende Höss eller en blodløs og intellektuelt begrenset Eichmann. Den trenger et åndsmenneske med sans for eksesser både i litteraturen og i livet, en som selvfølgelig ikke har levd et «alminnelig liv» – den retoriske sjongleringen med denne betegnelsen i passasjen ovenfor er for kokettering å regne – men en som har vokst opp med en lidenskapelig lojalitet til sin fraværende far og et tilsvarende lidenskapelig hat til sin mor fordi hun gifter seg på nytt (Hamlet!), som har hatt et seksuelt forhold til sin tvillingsøster i barndommen (Narkissos!), og som straff har blitt holdt på avstand fra henne i oppveksten på ulike skoleinstitusjoner, der han – etter å ha sverget evig troskap til søsteren og bestemt seg for aldri å elske noen andre kvinner – hengir seg til kjærlighetsløse og ofte masochistiske one night stands med menn. Ja, nøkkelen til overgriperens psykologi er, som overgriperen selv gjør oss oppmerksomme på, dragningen mot grenseoverskridelsen. (Dette kan for så vidt også være nøkkelen til at den franske resepsjonen jevnt over er mer velvillig innstilt til De velvillige enn den tyske: En veletablert litterær og fi losofi sk tradisjon i Sades fotspor har bidratt til at tospannet sex & vold lettere lar seg fordøye i analyser av ondskapens mange ansikter, også den nazistiske varianten.) Det er her, i framstillingen av hva det onde består i, Det kan her røpes at heller ikke denne romanen, som jo er komponert over et diskursivt nettverk av valide politiske og psykologiske hypoteser og resonnementer, lar kabalen gå opp i en slags opplysningens seier. at en merkelig tvetydighet i romanen oppstår: For Aues overskridelse befi nner seg på seksualitetens område – han bryter samfunnspaktens incestforbud og utfordrer (men klokelig nok så diskret som mulig) naziideologiens heteronormative matrise – og ikke i hans virke som ss-offi ser for øvrig; der opptrer han i praksis som konform karriereklatrer, på lik linje med den langt mindre fl amboyante Eichmann. Han ender opp med å gjøre det onde ikke som en naturlig konsekvens av sin opposisjon mot loven, men fordi han underlegger seg den loven som er gjeldende i Det tredje riket. Men kanskje kan likevel ikke disse feltene holdes fra hverandre så enkelt? Når loven selv har tatt opp i seg overskridelsens prinsipp, når Staten og Nasjonen også har valgt det radikale og absolutte, som Aue hevder i den siterte passasjen, synes den tradisjonelle debatten omkring ondskapen som enten byråkratisk pliktoppfyllelse (ondskapens banalitet, som Arendt ynder å kalle det) eller anarkistisk eksess uansett å tvinge en skjematisk forklaringsmodell på et materiale som til stadighet unndrar seg slike oppklaringsforsøk. Det kan her røpes at heller ikke denne romanen, som jo er komponert over et diskursivt nettverk av valide politiske og psykologiske hypoteser og resonnementer, lar kabalen gå opp i en slags opplysningens seier – heldigvis, kunne jeg være fristet til å si. Snarere er den fullstendige oppløsningen som hovedpersonen og romanen ender i mer i tråd med den historiske katastrofen. 36 37 7. Men før alt går til helvete for Aue, fortoner overskridelsen seg også som forlystelse og intellektuell lek. Under et slags ferieopphold på Jalta mellom slagene, forfører han den yngre kollegaen Partenau ved hjelp av Platons Drikkegildet. Det er for så vidt easy match. Hans talegaver og fi losofi ske kapasitet hever ham over den gemene hop av uselvstendig tenkende han er omgitt av på østfronten, og slik kan den nazistiske ideologien framstå parodisk i all sin inkonsekvente og hule prakt. Kunnskap er som kjent makt, og på sokratisk vis får Aue omsnudd sin samtalepartners indoktrinerte tabuholdning til homoseksualitet: inn i mørket ‹Da jeg var liten og gikk for presten, lærte de oss at det var en styggedom, noe forferdelig.› […] ‹Ja, men husk hva Platon sier: I denne sak fi nnes intet absolutt; dette er, alene og i seg selv, verken skjønt eller uskjønt. Jeg skal si deg hva jeg tror: Den kristne fordommen, det kristne forbudet, det er en jødisk overtro.› [Deretter følger en lengre utlegning om Paulus og Herodot]. ‹Dette visste jeg ikke. Men vår Weltanschauung fordømmer tross alt homoseksualitet.› […] ‹Jeg for min del tror at det du snakker om der, er et eksempel på en dårlig fordøyd nasjonalsosialisme, eller noe som forsøker å skjule andre interesser. […] Jeg har forresten en fransk venn som anser Platon for å være den første ekte fascist.› – ‹Ja, men likevel! De homoseksuelle er jo feminine, mannekvinner, som du sa. Hvordan mener du en stat skulle kunne tolerere menn som ikke egner seg til å være soldater?› – ‹Nå tar du feil. Det er en feilaktig oppfatning som setter den virile soldat opp mot den feminine homoseksuelle. Denne typen mann eksisterer, selvfølgelig, men det er et moderne produkt av fordervelsen og degenerasjonen i våre storbyer, blant jødene og de jødifi serte, de som ikke har kommet seg ut av presteskapets klør. Historisk sett har de beste soldatene, elitesoldatene, alltid elsket andre menn. […] Se på Aleksander! Og Fredrik den Store, selv om man nødig vil innrømme det, det er det samme med ham.› (s. 208-211) Aue ville naturligvis ikke kommet langt med denne historieforståelsen i ss-systemet for øvrig, og han ligger lavt med sine erotiske eskapader under «Operasjon Barbarossa», off ensiven mot Russland som ble igangsatt sommeren 1941, men ikke lavt nok: Ryktene begynner å gå blant medsoldatene, som misliker hans arrogante forfi nelse og tydelige avsky for de hyppige tilfellene av unødvendig voldsbruk mot sivile i de okkuperte landsbyene i øst. (Det er ikke dermed sagt at Aue presenteres som et godt menneske, en moralsk kategori han har oppgitt for lengst – han forsøker alltid å unnslippe aktiv deltakelse i massakrene, men han er heller aldri i nærheten av ordrenekt eller desertering.) Fordi de ikke fi nner konkrete beviser og fordi han ellers er en uklanderlig tjenestemann, «slipper han unna» med tvangsforfl ytning til den fullstendig fastlåste kampsonen i Stalingrad. Det er
Page 1 and 2: # 4 2008 TIDSSKRIFT for LITTERATUR
Page 3 and 4: vagant # 4 / 2008
Page 5 and 6: - leder - Utstøtningen er det slik
Page 7 and 8: press inviterte forfattere av ulik
Page 9 and 10: odd w. surén tone hødnebø: Skamf
Page 11 and 12: odd w. surén I det stillestående,
Page 13 and 14: odd w. surén i Aristoteles’ defi
Page 15 and 16: mazdak shafieian & sigurd tenningen
Page 17 and 18: anna hallberg hårda pappskivor« -
Page 19: anne helene guddal Höss gjør seg
Page 23 and 24: - selvfølgelig med unntak av det f
Page 25 and 26: gisle selnes Off eret som måtte ti
Page 27 and 28: De malte Av marcel beyer Oversatt a
Page 29 and 30: marcel beyer «Neustadt-punkerne»:
Page 31 and 32: Russerne kommer! Russisk samtidslit
Page 33 and 34: Den der ler sidst … Av yasmina re
Page 35 and 36: mads anders baggesgaard der ikke tj
Page 37 and 38: Utvidelse av hatsonen bhl: Nylig fa
Page 39 and 40: peder holm-pedersen, mikkel bolt &
Page 45 and 46: Art, not nature Tre versjoner av Pa
Page 47 and 48: jenny hval the pain of disappearing
Page 49 and 50: kjetil sletteland til den norskætt
Page 51 and 52: Att skriva eller låta sig skrivas
Page 53 and 54: anders johansson Det som no skjedde
Page 55 and 56: frode helmich pedersen I anledning
Page 57 and 58: Wunderkammer Løveids snakkende mus
Page 59 and 60: sindre ekrheim Det er en episk fort
Page 61 and 62: Vagant er blitt 20 år - hvem skull
Page 63 and 64: TORE RENBERG vis jeg har forstått
Page 65 and 66: cathrine strøm «utover, bakover,
Page 67 and 68: hans jacob ohldieck Tidlig i 2005 b
Page 69 and 70: audun lindholm Jeg ristet på hodet
Page 71 and 72:
audun lindholm utgi et tidsskrift.
Page 73 and 74:
audun lindholm Vi hadde en forkjær
Page 75 and 76:
audun lindholm Benetton-kampanjen p
Page 77 and 78:
audun lindholm forståelig, på den
Page 79 and 80:
audun lindholm Vagant, men både ha
Page 81 and 82:
156 FOUCAULT HEIDEGGER BAKHTIN GADA
Page 83:
160 Gyldendal presenterer «... per
show all

vagant 4 2008 innmat KUTTA2.indd

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?