You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
marcel beyer<br />
saksisk. Jeg kommer til Elbe; i det fj erne Zwinger, slottet,<br />
Albertinums monumentale barokk; den barokke broen,<br />
det japanske paleet på den andre bredden, en høyskole,<br />
neoklassisisme – og så med ett gulmalte boligkasser i de<br />
mest fantastiske farger. Det hele er imidlertid ikke noen<br />
feriebebyggelse, men snarere et nyanlagt bysentrum, et<br />
provisorisk virkende permanent bosted for travle bybeboere.<br />
Like i nærheten et gammelt, trøstesløst arbeiderkvartal.<br />
Som om ursmakløsheten plutselig stiller sine<br />
ellers så diskret bortgjemte innvoller til skue. Jeg tar meg<br />
i å betrakte menneskene på samme måte som Diogenes<br />
med lykten. Utelukkende pene og velpleide mennesker,<br />
men som om man skulle ha brennemerket dem, bærer de<br />
alle et lysende tegn på sin gjennomsnittlighet. Jeg kan<br />
ikke forestille meg at noen i denne byen plutselig ville<br />
begynne å tenke.» (Galeidagbok, s. 96)<br />
begynne å tenke: Høsten 1989 ligger Øst-Europa,<br />
altså grovt sagt alt som ligger på den andre siden av den<br />
vesttyske og østerrikske grensen i øst, uoppnåelig langt<br />
borte for meg. La meg ta et eksempel: 7. november 1989<br />
begynner jeg – seminarstoff – å lese Erobringen av Amerika<br />
av den franske strukturalisten Tzvetan Todorov, med<br />
undertittelen: «Forholdet til den andre». Et blikk langt<br />
vestover, langt tilbake i historien, uendelig langt bort fra<br />
det som skjedde den gangen i Mellom- og Øst-Europa.<br />
Dagen før fant for eksempel den første tillatte mandagsdemonstrasjonen<br />
sted i Dresden.<br />
Todorovs første kapittel har overskriften: «Oppdage».<br />
Den første setningen lyder: «Jeg vil føre en samtale om<br />
jeg’ets oppdagelse av den andre.» En bok om tegnene, volden,<br />
erobringen av rom. I ettertid spør jeg meg om jeg,<br />
som bare tenkte på Øst-Europa som et utstrakt, hvitt felt<br />
på kartet, ikke for lengst befant meg på et spor uten å ane<br />
det. Jeg spør meg om ikke Todorov, en intellektuell av<br />
bulgarsk avstamning, også snakker om Øst-Europa når<br />
han tar Vesten nærmere i øyesyn.<br />
De avsluttende setningene i boken hans, utgitt i 1982,<br />
lest i <strong>2008</strong>: «Jeg tror ikke historien er styrt av et system,<br />
og heller ikke at dens såkalte ’lover’ gir oss noen mulighet<br />
til å utlede fremtidens (eller for den saks skyld nåtidens)<br />
samfunnsmessige former, men snarere at det å bli<br />
seg bevisst det relative, hvilket vil si det vilkårlige, i et<br />
trekk ved vår kultur, allerede er å forskyve den ørlite<br />
grann; og at historien (ikke vitenskapen, men dens gjenstand)<br />
ikke er noen annet enn en serie av slike umerkelige<br />
forskyvninger.» 1<br />
i dag, etter å ha bodd i Dresden i tolv år, kjenner jeg<br />
meg hver gang litt støtt når jeg i en riksdekkende dagsavis<br />
eller i en nyhetssending kommer over et fotografi av<br />
Phaetonfabrikken i Dresden i kombinasjon med en bildetekst<br />
som «Volkswagen investerer i Øst-Tyskland – vårt<br />
bilde: Den transparente fabrikken i Leipzig». Når noen<br />
ikke kan skjelne Litauen fra Latvia. Eller Kiev fra Kraków.<br />
Dersom jeg i vesttyske kretser henviser til slike<br />
Leipzig-Dresden-feil, blir min forbauselse gjerne avvist<br />
som såret regional stolthet, som et spørsmål om lokalpatriotisme<br />
– og jeg legger merke til, nå med forbauselse<br />
over min egen oppførsel, at jeg ergrer meg, siden det for<br />
meg ikke handler om verken stolthet eller regionalisme<br />
eller patriotisme. Leipzig eller Dresden, en bagatell, ja<br />
visst, men det som gjør at jeg føler meg støtt er ikke bare<br />
at to byer forveksles, men den demonstrative diff erensieringsuviljen<br />
som kommer symptomatisk til uttrykk.<br />
Da den kalde krigen var over, oppfattet jeg det slik<br />
at det åpnet seg nye verdener. Ikke bare geografi sk, ikke<br />
bare at det for meg som vesttysker plutselig kom nye land<br />
og områder til syne på kartet, men også som en åpning<br />
av nye refl eksjonsrom, nye diff erensieringsmuligheter.<br />
Enhver forenklende fl okktenkning, tenkte jeg, er ryddet<br />
av veien en gang for alle, ingen blokker mer, ingen<br />
selvfølgelig viten, ingen grove, entydige grensesettinger,<br />
men snarere utallige fi ne linjer, uanselige overlappinger,<br />
markeringer i stadig bevegelse. En intellektuell utfordring<br />
for ethvert menneske som vokste opp i det gamle<br />
Her fantes det bare menneskeansamlinger i det off entlige<br />
rom i form av organiserte masser. Den indre bykjernen<br />
under fri himmel: et vakuum.<br />
En støvet plakat full av dueskit som i forbindelse med oppussingen var<br />
kommet til syne bak en veggbekledning: «David Irving: ‹Streiftog i den<br />
historiske sannhet›», står det, «historikeren fra England som er den<br />
mest leste i hele verden», og «ikke motbevist en eneste gang på tretti år».<br />
Vest-Tyskland og ble sosialisert i de tanke- og diff erensieringsglade<br />
åttiårene.<br />
Atten år senere, når jeg i intervjuer med høyreradikale<br />
sjefsideologer fornemmer en irriterende tone som<br />
skifter mellom uforskammethet og jubel, tenker jeg:<br />
Triumff ølelsen deres, ja, energien deres, nærer seg også<br />
av at de kan hevde at de vesteuropeiske intellektuelle<br />
overgav Øst-Europa til dem nesten helt uten kamp.<br />
50 51<br />
ii<br />
dresden, juni 1991. Jeg kjenner ddr bare fra postkort:<br />
fi respors, seksspors, åttespors veier – og på kortene som<br />
var trukket i plastfolie en håndfull biler som virker helt<br />
fortapte. De langstrakte, tomme plassene. Fotografen<br />
må ha avventet et øyeblikk da det ikke gikk et eneste<br />
menneske gjennom bildet i eksponeringstiden. Han<br />
må ha stilt seg opp allerede i grålysningen. Våkenetter.<br />
Tålmodig venting, i dager, uker.<br />
Første gang jeg var på besøk i Dresden var de store<br />
plassene like tomme som på postkortene, og den som går<br />
på måfå rundt i sentrum om kvelden lar seg nettopp derfor<br />
identifi sere som en besøkende fra Vest-Tyskland. Jeg<br />
som vokste opp på steder hvor bybildet mesteparten av<br />
dagen domineres av mennesker, trengte ganske lang tid<br />
på å fi nne en forklaring: Her fantes det bare menneskeansamlinger<br />
i det off entlige rom i form av organiserte masser.<br />
Den indre bykjernen under fri himmel: et vakuum.<br />
Det off entlige rom er kontaminert. Høsten og vinteren<br />
1989 erobret man gatene og plassene, uten styring, uten<br />
organisering, uten å foregi noen orden, gikk man mot<br />
ordenen. Men det vil nok ta litt tid etter denne erupsjonen<br />
før man erobrer det off entlige rom enda en gang uten<br />
å oppfatte det som en kampsone. Man må lære seg å fl anere.<br />
Tilsynelatende også å stå og henge. I Vest-Tyskland<br />
driver man rundt. I Øst-Tyskland går man på tur.<br />
«Drive rundt»: I Vest-Tyskland for lengst bare en<br />
form for fritidsbeskjeftigelse. I Øst-Tyskland kjenner<br />
de malte<br />
man fortsatt «dagdriveren», ikke langt unna «asosialitet»,<br />
slik er det faktisk. I omveltingstiden satte en kunstner<br />
seg ned foran hotellet Dresdner Hof, i dag Hilton, med<br />
hatt og pappskilt, ba om en gave, skisserte et bilde av<br />
framtiden. Politifolkene visste først ikke hva de skulle<br />
gjøre, men så bestemte de seg, for sikkerhets skyld, for å<br />
arrestere ham.<br />
Sommeren 1991 visste jeg ikke at det på den andre<br />
siden av Elbe ble utkjempet fordelingskamper, det<br />
pågikk gatekamper mellom høyreradikale og punkere.<br />
Erobring av terreng, tap av terreng. Det off entlige rom<br />
ble dag for dag, eller: natt for natt, fordelt på nytt, revir<br />
ble markert. Like lite visste jeg den gangen at det også<br />
i ddr fantes steder hvor man kunne stå og henge i all<br />
off entlighet i Dresden. Den store parkeringsplassen på<br />
en bensinstasjon i sentrum av byen: Her møttes storbyens<br />
landsbyungdom, foreldrene deres hadde også tilbrakt<br />
kveldene her.<br />
Det jeg har lært etter at jeg fl yttet til Dresden i 1996:<br />
I første rekke beveger man seg i det off entlige rom for å<br />
tilbakelegge en strekning. Fra et oppholdssted til et annet.<br />
Det off entlige liv fi nner sted i lukkede rom. I lukkede<br />
kretser. Bakgård, hage, bolig.<br />
januar <strong>2008</strong>. Etter et arrangement går jeg gjennom<br />
Neustadt med tegneserieskapere fra Hamburg, på vei<br />
til en restaurant. Foran inngangen en menneskemengde<br />
på gaten: Neustadt-punkerne, som de kalles, en løst<br />
sammensatt gruppe på femti, kanskje hundre unge og<br />
ikke fullt så unge mennesker som bruker denne delen<br />
av gaten til møtested. «Må vi gå gjennom der?», spør en<br />
tegneserieskaper litt usikker i stemmen.<br />
Men det fi nnes da tøff ere kvartaler i Hamburg, tenker<br />
jeg. Henger usikkerheten sammen med at Dresden er et<br />
fremmed område for henne? Eller holder hun seg unna<br />
lignende områder i Hamburg? Jeg er så uforsiktig at jeg<br />
forklarer: «Når de viser opptøyer fra Neustadt i Dresden<br />
på nyhetene, er det alltid i denne gaten det skjer.»