vagant 4 2008 innmat KUTTA2.indd

More documents

Recommendations

Info

audun lindholm oppmerksomhet, som Leif B. Lillegaard og Odd Eidem. Da de døde, døde de. Ingen snakker om dem lenger. Dette er den mest eff ektive kritikken, i ettertid ser vi at de ikke var verdt oppmerksomheten. Jeg ser ikke helt poenget i å lage oppstyr rundt det faktum at selv kjente forfattere ofte utgir halvgode bøker. Det blir litt som å kjefte på været, samtidig som man moraliserer over alle dem som snakker om det. Selv klager jeg ofte høylytt over nedbørsmengdene i Bergen og omegn, men aldri off entlig. Er det ikke noe litt passivt over denne historiens dom-tankegangen? Vi vil jo helst ha et skjerpet og realitetsorientert litterært klima, med kritikere som ytrer sin oppriktige mening. Walter Benjamin sier i sine kritikerteser at kritikeren må kunne forholde seg til et dårlig verk med samme nidkjærhet som en kannibal som tilbereder et spedbarn. pn: Vel og bra. Men når unge menn med markeringsbehov inntar kjøkkenet, blir det ofte jævlig mye søl, gjør det ikke? Samtidig: La oss si at det har dannet seg et parameter som blir en klisjé, som for eksempel sorgmunter, som blir et parameter for kvalitet, en selvsagt, uimotsagt målestokk. Da kan man gå aggressivt ut. Ellers er det ikke verdt innsatsen. Det kommer ut såpass mye dårlig litteratur, som dør fredsommelig, helt av seg selv. Det er spilte krefter å slå hardt ned på det; i mine øyne er det en meningsløs form for distraksjon. Et slikt parameter det siste tiåret har vel vært den såkalte skittenrealismen. For to-tre-fi re år siden sluttet folk plutselig å bruke ordet, det hadde selvdødd. hh: Eller magisk realisme. Eller kroppsmodernisme, med den mekaniske koblingen av kropp og skrift, som vi så slitsomt mye av i overgangen mellom 80- og 90-tallet. pn: Man har alltid noen klisjeer av denne typen, som stenger mer for innsikt enn de åpner, som fortjener at man attakkerer dem hardt og eff ektivt. Her har kritikken en oppgave. — Du har fortsatt med å skrive sammen med andre, Henning. Både romaner, gjendiktninger, en monografi og en rekke artikler. Hvordan fungerer det i praksis? hh: Jeg har alltid oppfattet det som uhyre befriende å sitte og spille intellektuell ping-pong. Når en slik tekst er ferdig, vet man ikke lenger hvem som har skrevet hva, det er så til de grader blitt et felles produkt. Slik hadde jeg det i forbindelse med de tingene jeg skrev sammen med Torunn, Johann, Bjørn, Alf – og i enda sterkere grad gjelder det romanene Elin [Brodin] og jeg har skrevet i fellesskap: Der oppsto det virkelig en tredje skribent som kunne fortjent et eget navn. Også Pål hadde noen fellesprosjekter, blant annet husker jeg en Heidegger-parodi som du og Arve jobbet med ... pn: Kom den på trykk? hh: Ja, det gjorde den da. «Værens omsorg som forsorg» … pn: Fra Heideggers Nachlass, ja. Den handlet om postkontoret, trygdekontoret og tenkningen; om hvordan Heidegger som pensjonist skulle komme seg til postkontoret for å heve trygden før stengetid, og, fritt sitert etter hukommelsen: «hvis ikke forsorgen sørger for omsorgen, hvem sørger da for tenkningens omsorg som forsorg», og så videre i den dur. Men du og jeg hadde også noen samarbeidsprosjekter. Vi oversatte blant annet Cioran og Nietzsche. Og skrev en leder på samnorsk. hh: Den var en fryd å skrive. Det var jubileumslederen vår, til femårsjubileet. Vi tenkte at vi ikke kunne skrive en pompøs, selvnytende, celebrerende sak. Så begynte vi å skrive på denne teksten, tidlig om morgenen etter en lang korrekturøkt. Jeg kan jo lese noen setninger: «I denne leieren er en på søk etter å si noen glup-ord om den kveik og næring det gir en at det fi ns så mange bokglade folk både her heime og i grannelanda. En hoier litt frimodig når åra går og en kjenner at en støtt holder på – etter 5 år der en støtt har kjent at en kunne ha gått dukken.» Jeg husker da 90-tallet begynte, og alle journalistene gikk rundt og spurte: Hva blir det nye nå? Hva er det neste? I hvilken retning skal litteraturen gå nå, som 80-tallet er over? hh: Vi fi kk en gratulasjon fra en leser etter at nummeret kom ut: Han hadde nok ikke tatt spøken helt, for han gratulerte oss med å ha klart å skrive et urent språk – et motspråk. Tvert imot var poenget å benytte seg av det absolutte lakeispråk, et nærmest regjeringsdiktert språk som vel burde ha vært påbudt i det norske huset Jagland drømte om å bygge. Da understreker jeg at samnorsk er noe helt annet enn nynorsk og radikalt bokmål – samnorsken ble ikke utviklet av skrivende mennesker, men av komiteer og tonedøve byråkrater. hinsides vått og tørt 142 143 — Jeg har lurt en del på Vagants forhold til det nye. De fl este unglitterære tidsskrifter virker ut fra en idé om radikal forandring, en bevegelse inn i noe annet og ukjent. I deres tid lot Vagant oftere til å understreke kontinuiteten med tradisjonen, og dere representerte et korrigerende blikk på tidens hype og mote. Hvis vi tar et begrep som «motefi losofi »: Kan det ikke være synd å stenge en resepsjon for tidlig, med henvisning til at en tenker er blitt akademisk comme il faut? Et eksempel på at det ville vært uproduktivt å sette ned foten for tidens motetenkning, kan være – den riktignok utidsmessige – Nietzsches innfl ytelse på Ibsen og Strindberg, gjennom Brandes: De ville vel neppe vært de forfatterne de er uten påvirkningen fra ham? pn: Ibsen, Strindberg og Munch ble grepet av Nietzschemoten. Men visse andre ble jo også det, deriblant en østerriksk korporal og mislykket maler. hh: En velkjent mekanisme er at en mindre, eksklusiv klikk har satt seg inn i en tenker, og deretter oppdager en større off entlighet vedkommende. Da begynner de som var først ute gjerne å kalle det mote – man har gått lei av det selv. pn: Det postmoderne Profi l på 1980-tallet var jo et markant utslag av entusiasme for samtidsfenomener og mote som ideologi. hh: Det er lett å havne i et dilemma her. Man skal følge med i tiden, sågar være forut for den, eller i alle fall på høyde med den, og samtidig stå fast ved noen grunnprinsipper eller grunnverdier. Jeg tror det var Jon Hellesnes som i sin tid skrev om hvordan akademiske kritikere på 80-tallet en gang salet om fra strukturalisme og marxisme til poststrukturalisme og dekonstruksjon. Man ser det moteriktige i en sånn manøver, samtidig var det jo mange som mente at de fortsatte med mye av det samme, med et mer utvidet perspektiv, en akkumulert kunnskap eller en forbedret forståelsesmodell. Man kan være tro mot en viss grunnholdning og samtidig bevege seg videre. pn: Jeg hadde forsåvidt mye mindre til overs for enkelte motstandere av postmodernismen og dekonstruksjonen, enn for de som var fortalere for disse retningene. De førstnevnte var ofte dumme eller late eller begge deler, de hadde ingen anelse om hva det var de angrep, og trodde det var synonymt med kaos. Jeg har hatt stort utbytte av å lese særlig Baudrillard blant de postmoderne tenkerne, og til en viss grad Lyotard. Men når alle akademiske bokhandler i hele verden kolporterer dette, skurrer det. Da har det satt seg som norm. Hvis man har en ambisjon om være intellektuell avantgarde, har man kanskje et problem når det nye er tidens ideologi på alle områder? Modernisering er jo en hegemonisk forestilling i vår tid. hh: Ja. Roland Barthes skriver et sted om at alt blir doxa etter hvert, og at man hele tiden må strebe videre. Spørsmålet blir i så fall om det er mulig å fastholde en grunnleggende overbevisning – skal vi virkelig være så redde for å bli grepet i en og annen potensiell banalitet at vi ikke våger å stå inne for andre meninger enn de forbigående og fasjonabelt uangripelige? Svaret her må da i himmelens navn være nei; så redde kan vi ikke tillate oss å være. pn: Stein Mehren mente at denne permanente jakten lå til grunn også for Adornos begrep om det ikke-identiske, en hvileløs streben videre etter det som ennå ikke er stivnet i doxa. Og han mente det ikke i positiv forstand. Vil også dere si at denne strebenen er negativ? Bør man for eksempel slutte å lete etter fl uktlinjer av den grunn at næringslivet har funnet frem til Gilles Deleuze, og tar det de leser til inntekt for en prokapitalistisk bejaelse av dynamikk, vekst og endringsvilje? hh: Dette dilemmaet dukker opp hele tiden. Et annet eksempel er da de tok semiotikken i bruk for å lage reklame – semiotikken som i utgangspunktet blant annet oppstod for å avdekke reklamens virkemidler. Så brukte man i stedet innsiktene derfra til å lage en enda mer eff ektiv reklame. Jeg kommer til å tenke på
audun lindholm Benetton-kampanjen på midten av 90-tallet, som tok i bruk bilder av folk som var rammet av sultkatastrofer, aids-syke, mafi a-mord, som ble anvendte i reklameøyemed for deres egen del. De pekte på disse tingene, samtidig var det avskyelig, siden det hele tjente en kommersiell hensikt. pn: Jeg kan ikke annet enn å føle en sterk ambivalens når jeg ser disse bildene. Fotografen begrunnet det med et nærmest brandesiansk program, at han ville sette problemer under debatt. Reklamen har ifølge ham et enormt potensial til å gjøre nettopp dét, til å opptre som en slags trojansk hest. hh: Hvis reklamen tar de kritiske argumentene, snur litt på dem og bruker dem selv, da er jo kritikeren nesten stilt sjakk matt, og jeg vet ikke om dilemmaet lar seg løse. Alt dette må vel innskrives i de misforståtte ideers historie, dette konseptet som Ulven lanserte i en anmeldelse i Kritikkjournalen av Italo Svevos Zenos bekjennelser. Han snakker blant annet om freudianismen som mellomkrigstidens intellektuelle moteforestilling: Man trodde den skulle føre til en kurert menneskehet uten nevroser. Som Ulven sier, innbilte Freud seg aldri noe sånt. Opp igjennom historien har det vært en rekke lignende misforståtte ideer: Rousseau som en restløs forsvarer av en naturtilstand. Kants das Ding an sich, det man ikke kan fatte og forstå og derfor ikke trenger å si særlig mye om, som blir til viljen hos Schopenhauer. Og viljen til makt hos Nietzsche. Derfra utgår i hvert fall mange misforståelser. pn: Fra das Ding an sich til Heil Hitler via en overforenkling av Nietzsches makt-begrep ... Idéhistoriens veier er uransakelige. Man skal tenke seg godt om før man forsøker å få gjennomslag for en idé. Vil dere si at Vagant var et generasjonstidsskrift på deres tid? — hh: Jeg skal tilsynelatende ha lansert en slags Vagantgenerasjon av poeter, i en artikkel i Lyrikk Magasin: Anne Bøe, Hanne Bramness, Øyvind Berg og Terje Dragseth. Min tittel var «Åttitallskvartett», men så mente man visst at dette ikke var spektakulært nok, så noen i redaksjonen – eller hvem faen det var – forandret tittelen. Hvis man ser etter, sier jeg ingenting om noen Vagant-generasjon i selve teksten. Det ville tross alt vært utilbørlig om jeg skulle kalle fi re poeter som hadde debutert lenge før Vagant var påtenkt, for en Vagant-generasjon. Og jeg ville vel heller ikke sagt om noen av de faste bidragsyterne, selv om de hadde debutert i bladet, at de utgjorde en Vagant-generasjon. De unglitterære tidsskriftene begrenser seg ofte til små miljøer av bidragsytere, der skribentene gjerne skriver om hverandre. Det har ikke vært tilfellet for Vagant. En typisk erklæring fra slike tidsskrifter er denne, fra et Rondo-nummer i 1962: «Det fi nns märkbara tendenser till viktiga förändringar och nyerövringar i den unga svenske lyriken, tendenser som borde fångas upp och diskuteras i samma grad som den unga prosans framryckningar.» Det er formuleringer som hypostaserer det nye, klassisk avantgarderetorikk. hh: Den erklæringen er på sett og vis typisk tidlig sekstitall. I Sverige fi kk man jo fra og med fyrtiotallisterna en sterk forventning om at hvert tiår skulle innebære noe nytt. Vi overtok vel til dels denne forventningen i Norge, selv om det har blitt mer utfl ytende etter hvert. Jeg husker da 90-tallet begynte, og alle journalistene gikk rundt og spurte: Hva blir det nye nå? Hva er det neste? I hvilken retning skal litteraturen gå, nå som 80-tallet er over? I Vagant har det stått forsvinnende få artikler av denne typen? pn: Kanskje var det derfor artikkelen som Henning skrev for Lyrikk Magasin ble forfalsket ved hjelp av den nye tittelen. Det å snakke om en Vagant-generasjon var så stikk motsatt vår attityde, vi ønsket ikke å fremheve en bestemt gruppe eller én form for litteratur. hh: Det er klart at man på en eller annen måte blir en representant for generasjonen man tilhører, men vi var bevisste på at vi ikke ville gjøre dét til et ideologisk program. pn: Risikoen ved ikke å gjøre det, er at det fort blir konturløst. Er det ikke Mark Stoller i Jarvolls En Australiareise som sier at dannelsen ligger som et belegg på tennene hans? Selv har jeg ikke noe sjenerende belegg av den typen; jeg føler snarere at samtiden ligger som et belegg på tennene mine. Men det er klart at man ikke kan forklare alt med henvisning til historien; også dét er nivellerende. hh: Vi hadde nok en tendens til å orientere oss bakover i tid når det gjaldt den utenlandske litteraturen, og til norsk samtidslitteratur på den andre siden. Vi hadde en forkjærlighet for avantgardistene fra 1910 og et par tiår fremover – noen av oss lever på sett og vis i mellomkrigstiden fortsatt. pn: Dag Solstads «20-tallsforfatter» kan vi gjenkjenne oss i ... Postmoderne eller ikke-postmoderne: Mange av oss opplevde vel at det etter 80-tallet var carte blanche for å skrive på hvilken måte man enn måtte ønske. Vi så det ikke som vårt spesielle kall å søke etter de som måtte ha viderebragt avantgardeånden. Men for all del, vi belyste det gjerne dersom vi fant noe interessant. Kjærstads Vinduet var mer orientert mot det nye og samtidige internasjonale strømninger? hh: Han hadde jo også gode hjelpere, korrespondenter i en rekke land. Vi hadde ikke den samme muligheten til å orientere oss i utlandet, og dette var før Internett. Kjærstad var i det hele tatt en av de aller beste tidsskriftredaktørene vi har hatt, hans Vinduet var generøst, stramt og spenstig tenkt. Det er en av tidsskriftets beste perioder – all ære til Kjærstad for det han fi kk til der. pn: Da vi kom inn i Vagant, var det allerede lagt en tradisjon for å publisere debutanter. Det fant vi naturlig å fortsette, det var en stor del av Vagants identitet. Det var heller ingen motstand mot for eksempel samtidige avantgardistiske retninger i – la oss si Argentina: Hadde noen kommet med noe spennende stoff derfra, ville vi publisert det med en gang. hh: Hvis man har tidløsheten som mål, uten å tenke grundig gjennom problemstillingen, risikerer man å havne i en utilsiktet parodi, der man prøver å skrive slik man gjorde for 300 år siden. Det tidløse har sin egen sjargong? hh: Nettopp. Den ultimate satyrspill-varianten er jo disse Nerdrum-elevene som maler tilsynelatende evige Når Benjamin sier at den historiske materialismen skal ta teologien til hjelp – så er det et vanvittig radikalt utsagn. Jeg vet strengt tatt ikke om jeg helt er i stand til å overskue det. hinsides vått og tørt mennesker med badehetter, antikke gevanter, blikket mot kosmos og noen greske søyler rundt seg. Dette skal liksom konnotere tidløshet; det konnoterer vel hovedsakelig smakløshet. Man kan si at i den grad antikken er blitt videreført, har det skjedd ut fra en mer radikal dialog, med mindre ærbødige misforståelser enn hva Nerdrum-elevene og en del andre retrogardister representerer. Som når operaen oppstår fordi man tror at dette er en gjenoppvekkelse av den greske tragedie. Det er en misforståelse som mangler sidestykke, men dermed får man en helt ny kunstform, som jo har vist sin levedyktighet. Tilsvarende med renessansens gjenfødelse av det antikke, som tar tak i det den vil, og har sine misforståelser og blinde fl ekker, som fører til en epoke med fantastisk tenkning, litteratur, billedkunst, musikk. Eller ta det klassisistiske drama, som neppe kan betraktes som en blåkopi av det dramaet som ble utformet i antikken. Da Øyvind Rimbereids essaysamling Hvorfor ensomt leve utkom for to år siden, ble den lest som et retningsutpekende utspill som tok til orde for historisk og geografi sk spesifi sitet, topografi ske dikt og leilighetsdiktning – underforstått mente mange at dette manglet i mye av den senmodernistisk infl uerte litteraturen. hh: Jeg synes nok at Rimbereid forenkler noe, når han snakker om dette skillet mellom romantikken og en topografi sk diktning som ikke setter subjektet så mye inn i landskapet eller trekker en moral eller religiøs konklusjon ut av det. Le paysage moralisé er jo en eldgammel tradisjon, mye eldre enn romantikken. Tankegangen begynner for alvor å gjøre seg gjeldende i middelalderen; på 1700-tallet fl orerer den. Det romantikerne gjør i den sammenhengen, er å ta det hele ut av en ortodoks kontekst, konklusjonene er ikke lenger styrt av teologi eller etablert tenkning på samme måte som tidligere. Dermed blir det jo mer subjektfi ksert, men ikke bare. Det er synd om vi igjen skal tilbake til de epokale forenklingene. Jeg har jo sett det noen ganger i den senere tid, at man returnerer til nærmest nykritiske posisjoner når det gjelder romantikken, at man snakker om perioden som om den bare var et virvar av irrasjonalitet, fravær av tenkning, høystemt subjektivitet. 144 145
Page 1 and 2:
# 4 2008 TIDSSKRIFT for LITTERATUR
Page 3 and 4:
vagant # 4 / 2008
Page 5 and 6:
- leder - Utstøtningen er det slik
Page 7 and 8:
press inviterte forfattere av ulik
Page 9 and 10:
odd w. surén tone hødnebø: Skamf
Page 11 and 12:
odd w. surén I det stillestående,
Page 13 and 14:
odd w. surén i Aristoteles’ defi
Page 15 and 16:
mazdak shafieian & sigurd tenningen
Page 17 and 18:
anna hallberg hårda pappskivor« -
Page 19 and 20:
anne helene guddal Höss gjør seg
Page 21 and 22:
anne helene guddal når emnet er uk
Page 23 and 24: - selvfølgelig med unntak av det f
Page 25 and 26: gisle selnes Off eret som måtte ti
Page 27 and 28: De malte Av marcel beyer Oversatt a
Page 29 and 30: marcel beyer «Neustadt-punkerne»:
Page 31 and 32: Russerne kommer! Russisk samtidslit
Page 33 and 34: Den der ler sidst … Av yasmina re
Page 35 and 36: mads anders baggesgaard der ikke tj
Page 37 and 38: Utvidelse av hatsonen bhl: Nylig fa
Page 39 and 40: peder holm-pedersen, mikkel bolt &
Page 45 and 46: Art, not nature Tre versjoner av Pa
Page 47 and 48: jenny hval the pain of disappearing
Page 49 and 50: kjetil sletteland til den norskætt
Page 51 and 52: Att skriva eller låta sig skrivas
Page 53 and 54: anders johansson Det som no skjedde
Page 55 and 56: frode helmich pedersen I anledning
Page 57 and 58: Wunderkammer Løveids snakkende mus
Page 59 and 60: sindre ekrheim Det er en episk fort
Page 61 and 62: Vagant er blitt 20 år - hvem skull
Page 63 and 64: TORE RENBERG vis jeg har forstått
Page 65 and 66: cathrine strøm «utover, bakover,
Page 67 and 68: hans jacob ohldieck Tidlig i 2005 b
Page 69 and 70: audun lindholm Jeg ristet på hodet
Page 71 and 72: audun lindholm utgi et tidsskrift.
Page 73: audun lindholm Vi hadde en forkjær
Page 77 and 78: audun lindholm forståelig, på den
Page 79 and 80: audun lindholm Vagant, men både ha
Page 81 and 82: 156 FOUCAULT HEIDEGGER BAKHTIN GADA
Page 83: 160 Gyldendal presenterer «... per
show all

vagant 4 2008 innmat KUTTA2.indd

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?