Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
audun lindholm<br />
Jeg ristet på hodet da jeg hørte at de ikke bare skulle<br />
forvandle denne unnselige blekka til et tidsskrift, men<br />
også avholde redaksjonsmøtene på Café Celsius. Det dér,<br />
tenkte jeg, forsvinner i øl og røyk og skravl. Jeg visste<br />
ikke da hvor stor rolle kafeene spiller i tidsskrifthistorien<br />
– men det skulle jeg snart bli behørig opplyst om.<br />
pn: I begynnelsen ble Vagant satt på kjøkkenet til<br />
Gunnar. Siden fl yttet de til et kontor på St. Olavs Plass,<br />
der de holdt til da jeg kom inn i bildet, mot slutten av<br />
1988. Bladet ble startet kort tid etter at pc-ene ble avanserte<br />
nok til desktop publishing. Man behøvde ikke lenger<br />
profesjonelle setterier. En genistrek fra Gunnars side<br />
var å lage tidsskriftet i tabloidformat, det ble billigere å<br />
produsere og gjorde et mer inviterende inntrykk enn de<br />
tradisjonelle tidsskriftene. Det minnet litt om Gateavisa<br />
og tegneserieblekker. Så både det teknologihistoriske og<br />
de produksjonsmessige valgene er viktige å ha i bakhodet<br />
for å forstå hvordan Vagant kom seg på beina. Bladet<br />
hadde også en amatørisk sjarm og var åpent for veldig<br />
mye; særlig det første året var det vanskelig å plassere.<br />
Det krysset alle de velkjente linjene om hvem som skulle<br />
intervjues av hvem, hva de skrev om, og så videre. Dette<br />
var mens Kjærstad fremdeles var Vinduet-redaktør. Av<br />
journalistene ble Vinduet oppfattet som vanskelig, dermed<br />
ble Vagant omtalt som et «friskt pust».<br />
Det første nummeret hadde et intervju med Axel Jensen som<br />
hovedoppslag. Var han et motkulturelt ikon på denne tiden?<br />
hh: Han bodde jo blant annet i en husbåt og representerte<br />
en slags permanent tilstedeværelse av det idealistiskkosmiske<br />
60-tallet. Så det var et tydelig hint om at man<br />
knyttet an til visse tradisjoner: Gateavisa, beat og hippietiden.<br />
Jeg vet ikke hvor gjennomtenkt det var, men det<br />
hadde en klar signaleff ekt.<br />
pn: Gunnar hadde veldig ambisiøse planer for Vagant. Vi<br />
andre hadde nokså diff use oppfatninger av hvor og hva<br />
han ville med bladet – jeg vet knapt om han visste det<br />
selv. Til gjengjeld stilte han oss fri til å gjøre nøyaktig<br />
hva vi måtte ønske. Hvis vi hadde ideer, var det bare å<br />
sette dem ut i livet. Det var hans måte å lede redaksjonen<br />
på, en gjennomført anarkoindividualisme. Alf [van der<br />
Hagen] hadde journalistisk erfaring, som kom til uttrykk<br />
i at han introduserte slike ting som ingresser, mellomtitler<br />
og en bevissthet om presentasjon. Han hadde allerede<br />
intervjuet Mor Theresa og Dalai Lama før han kom til<br />
redaksjonen, og var i besittelse av en ikke ubetydelig porsjon<br />
freidighet, der tilsynelatende ingenting var umulig å<br />
få til. Også Anne Gjeitanger hadde denne journalistiske<br />
erfaringen, fra Asker og Bærum Budstikke.<br />
Kjente dere den første redaksjonen godt?<br />
pn: Den første redaksjonen var omgangsvenner. I 1988<br />
var jeg grunnfagsstudent, og vanket i samme miljø som<br />
Cecilie Schram Hoel, Erle Stokke, Ola Hegdal, Hege<br />
Imerslund med fl ere. Det var mange hovedfag som gikk<br />
dukken her. Sågar grunnfag.<br />
hh: Jeg var i gang med en magistergrad, og drev litt med<br />
gruppeundervisning på Litteraturvitenskapelig institutt.<br />
Men jeg syntes etter hvert at det faglige miljøet begynte<br />
å bli veldig trangt. Dette var i den siste fasen av dekonstruksjonens<br />
store tid i Norge. Jeg gikk rett og slett lei<br />
av å turnere tekster med denne optikken, der man var<br />
forpliktet til å havne i en eller annen form for apori<br />
uansett hva man foretok seg, og i samme slengen skulle<br />
si så mye som mulig om språkets ikke-referensialitet. En<br />
hvilken som helst tekst ble lest med Paul de Man-briller.<br />
Det som skulle være en åpning av litteraturen, og skape<br />
et mer skjerpet kritisk språk, endte altfor ofte opp med<br />
å bli ren etterplapring av det diverse akademiske guruer<br />
hadde sagt.<br />
pn: Jeg var bare såvidt kommet i gang med faget, men for<br />
folk som Henning, Johann Grip og Arve Kleiva var det<br />
annerledes. For dem var det et større sprang, det å hoppe<br />
av studiene. Men dette betød også at Vagant ble mer og mer<br />
spennende: Noen av de beste folkene forfl yttet seg over fra<br />
Litteraturvitenskapelig institutt til Vagant. Man fi kk på sett<br />
og vis to universiteter, et formelt og et uformelt.<br />
Hvordan var redaksjonen organisert? Pål kalte prinsippet<br />
anarko individualistisk?<br />
pn: Fra begynnelsen av var det én sjefredaktør, deretter<br />
ble det to: Gunnar og Alf. Men ganske raskt gikk vi inn<br />
for fl at struktur – det kunne være tungvint, med uklare<br />
ansvarsforhold, men skapte samtidig den energien som<br />
drev det hele fremover. Gunnar sluttet jo etter en stund<br />
for å starte tidsskriftet Plastikk. Ved siden av å være<br />
grunnlegger og visjonær og utopisk, skjønte han de<br />
Det dér, tenkte jeg, forsvinner i øl og røyk og skravl. Jeg visste<br />
ikke da hvor stor rolle kafeene spiller i tidsskrifthistorien – men<br />
det skulle jeg snart bli behørig opplyst om.<br />
tekniske tingene: format, trykkeri, hardware, software,<br />
distribusjon. Det står stor respekt av hvordan han dannet<br />
rammebetingelsene for tidsskriftet.<br />
hh: Vi hadde en repromaskin, og sendte ferdige ark<br />
til trykkeriet. Og siden pakket vi det selv, kjørte til<br />
Narvesen og sendte ut til abonnenter. Det holdt vi på<br />
med helt til Aschehoug kom inn i bildet.<br />
Det hele må ha krevd en veldig oppofrelse fra alle involverte?<br />
hh: Ville man være med, gikk man inn med hud og<br />
hår. Vagant var ikke bare et tidsskrift, det var en livsstil.<br />
Flere av oss bodde jo mer eller mindre sammen, vi satt på<br />
kafeer til stengetid og overnattet ofte på kontoret: Folk<br />
som Pål, Torunn, Hege, Johann, Arve og jeg – og etter<br />
hvert Bjørn – var blant de iherdigste når det gjaldt denne<br />
typen livsførsel. Ellers kunne diskusjonene være friske,<br />
men ingen av dem førte til uopprettelige konfl ikter.<br />
Det slår meg at Vagant veldig tidlig fi kk markante forfattere som<br />
bidragsytere?<br />
pn: Det begynte vel for alvor sommeren 1989, da det<br />
ble arrangert en poesifestival i Oslo. Plutselig kom en<br />
smilende Gunnar inn døren til Vagant-kontoret med en<br />
avtale om at vi skulle lage festivalavisen. Jaha? Da gjaldt<br />
det å sette oss i sving. Så tok vi kontakt med forfattere og<br />
kritikere vi respekterte – deriblant Tor Ulven – og spurte<br />
om de kunne skrive om en bestemt poet.<br />
hh: Poesifestivalnummeret representerer på sett og vis<br />
den store overgangen. Jeg var ikke med i redaksjonen da,<br />
men som leser begynte jeg å ta bladet ordentlig på alvor<br />
med dét nummeret.<br />
Opptrådte dere som gruppe også utad? Jeg mener å ha lest et<br />
avisklipp om en lansering av et nummer der ulike redaksjonsmedlemmer<br />
satt på forskjellige steder i lokalet og fremførte hver<br />
sin tidsskriftspoetikk: Vagant skulle ikke fremstå enhetlig, derfor<br />
tok presentasjonen form av en kakafoni av ulike stemmer.<br />
«hinsides vått og tørt»<br />
pn: Det stemmer visst, når jeg tenker etter. Jeg synes å<br />
huske at Alf og jeg leste en tekst jeg hadde skrevet som<br />
het «Avrealiseringsanstalten»? Men som oftest arrangerte<br />
vi kvelder hvor vi trommet sammen forfattere til opplesning<br />
– gjerne debutanter – eller kritikere til samtale.<br />
hh: Vi ble nok oppfattet som en uhyre sammensveiset<br />
gjeng. Jeg husker jeg snakket med en venninne av meg<br />
som skulle ut med en annen venninne: De hadde først<br />
tenkt å gå på Nordraak, men så hadde den ene av dem sagt<br />
at nei, der sitter bare Vagant-redaksjonen og diskuterer layoutløsninger.<br />
Det sier jo litt. Vi satt ute og diskuterte layoutløsninger<br />
og interne anliggender så det suste, og regnet<br />
med at dette hadde svært stort interesse for alle andre.<br />
pn: Reality-tv-eksperten Alex Iversen fortalte meg nylig<br />
at han pleide å gå på Nordraak da noen av oss vanket der.<br />
Vi var ikke spesielt kule i klesdrakten, men gjorde et eterisk,<br />
mystisk inntrykk – så unge Iversen hadde sett veldig<br />
opp til oss. [Ler.]<br />
hh: Malapropos: Jeg så et intervju i Dagbladet med Torgrim<br />
Eggen da han utga Trynefaktoren, der han fortalte at<br />
han hadde kommet inn på Cacadou en kveld, hvor hele<br />
Vagant-redaksjonen satt. Ifølge ham hadde vi sett på ham<br />
med den dypeste forakt. Det jeg kan si, er at det blikket han<br />
så, sannsynligvis var preget av den dypeste fyll. Jeg kan<br />
ikke huske at noen av oss ytret noe negativt om Eggen,<br />
verken da eller ved andre anledninger. Det var det da heller<br />
ingen grunn til.<br />
Likevel, det var jo også plass for polemikk. Det er særlig én artikkel<br />
fra deres tid som er blitt stående som en posisjonsmarkering i så<br />
måte. Henning og Alf van der Hagen skrev en raljerende gjennomgang<br />
av mottagelsen av Erik Fosnes Hansens Salme ved<br />
reisens slutt i 1/1991: «Svimmelheten tok dem.»<br />
hh: Fosnes Hansen-aff æren ødela nok litt for oss. Etter<br />
den ble vi plassert i bås som en gjeng med hardcore postmodernister<br />
og strenge bedrevitere. Alf fortalte at han<br />
gikk innom en musikkforretning og kjøpte en cd med<br />
132 133
Change language