vagant 4 2008 innmat KUTTA2.indd

Art, not nature
Tre versjoner av Patti Smiths The Coral Sea
Av jenny hval
ørste gang jeg hører Patti Smiths innspilling
av The Coral Sea glemmer jeg at jeg kan
engelsk. Jeg sitter i en bil og hører stemmen
hennes som om den er naken lyd, uten ord. Så
begynner ting utenfor bilvinduet å forandre seg:
Menneskers hud lysner og stivner til marmor. Himmelen
mørkner til tung sirup. Husene dupper i asfalten, trafi kklysene
styrer oss unna skjær og trailere glir forbi i venstrefi
la med svære gallionsfi gurer mellom frontlyktene. Vi
kjører i The Coral Sea, vi også. Så nærværende er stemmen
hennes.
Patti Smith er kjent for mange som punkbevegelsens
sterkeste kvinneskikkelse, med sine rå, vakre og ikke
minst lyriske plater. Horses (1975) og Easter (1978) er som
øyeblikk der beat-poesi, Arthur Rimbaud, og punkestetikk
smelter sammen. Da Smith platedebuterte med
tekstlinjer som «Jesus died for somebody’s sins but not
mine», hadde hun alt jobbet som journalist, poet og kritiker.
Ordene kom først, men det var aldri slik at det skulle
stoppe der.
The Coral Sea er tidligere utgitt i bokform (1996), og
er en hyllest til Robert Mapplethorpe, fotografen som er
mest kjent for sine portretter og stiliserte sort-hvittbilder
av kjønnsorganer og blomster. Han var også Smiths
beste venn, og gjennom mange år samarbeidet de to
tett: Det var Mapplethorpe som tok de berømte bildene
av Smith til platecovrene og betalte for hennes første
studioinnspilling. Smith har uttalt at hun skrev teksten
for å gi Mapplethorpe noe annet enn tårer etter at han
døde av aids i 1989. Og når hun skulle fremføre teksten
i spoken word-format, valgte hun seg gitarist Kevin
Shields fra bandet My Bloody Valentine som samarbeidspartner.
Plateversjonen som jeg hører på bilstereoen er en
dobbelplate med to konsertopptak av denne teksten.
The Coral Sea er presentert som en reise. Hovedpersonen,
gutten M, reiser mot et korallhav i Oseania,
og gjennom teksten reiser han også både mot kunsten,
manndommen og sin egen grav. Med to innspillinger av
verket i dobbel cd-innpakning, har det samtidig blitt en
reise fra bok til spoken word, der Patti Smiths levende
stemme maner fram den døde.
Jeg setter meg ned, tar på meg høretelefoner, og lover
meg selv å lytte skikkelig mens jeg skyver inn disk 1 i
spilleren.
disk 1: 22.06.2005
Lyttingen til The Coral Sea er som å komme inn i et rom
som er helt mørkt: Gradvis venner jeg meg til det, og
først da begynner jeg å skjelne ord:
I am here
and I will create mysteries
I am here 1
Patti Smith & Kevin Shields:
The Coral Sea
Pask Records, 2008
hører jeg, ikke mer, og det blir en slags introduksjon selv
om det ikke er i begynnelsen av teksten. Det har vært
helt svart inne i høretelefonene, men nå begynner jeg å
ane konturer, se skyggene av Patti Smiths benete hender.
Jeg får med meg gjentakelser, som refrenger, de hun
banker inn i meg:
84 85
Of a boy
gjentar hun og former en gutt av ord, som om han hugges
ut av marmor:
Of a boy
dreaming of himself
of a boy
who constructed his own universe
of a boy
Av gjentakelsene, hugg for hugg, skaper Smith sitt univers,
en skulptur av en guttekropp. Hun kaller ham M.
Gitaren til Kevin Shields legger seg etterhvert rundt
denne gutten, lyden av marmor, tåke og skum. Han
forsøker ikke å etterape eller underbygge Patti Smiths
stemme. My Bloody Valentine har da heller aldri handlet
om bakgrunnslyd, men heller om en slags blodig impresjonisme,
ustødig, musikalsk tungetale mellom bevissthet
og drøm. Og i sine beste, mest oppslukende øyeblikk: