You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
audun lindholm<br />
oppmerksomhet, som Leif B. Lillegaard og Odd Eidem.<br />
Da de døde, døde de. Ingen snakker om dem lenger.<br />
Dette er den mest eff ektive kritikken, i ettertid ser vi at<br />
de ikke var verdt oppmerksomheten. Jeg ser ikke helt<br />
poenget i å lage oppstyr rundt det faktum at selv kjente<br />
forfattere ofte utgir halvgode bøker. Det blir litt som å<br />
kjefte på været, samtidig som man moraliserer over alle<br />
dem som snakker om det. Selv klager jeg ofte høylytt<br />
over nedbørsmengdene i Bergen og omegn, men aldri<br />
off entlig.<br />
Er det ikke noe litt passivt over denne historiens dom-tankegangen?<br />
Vi vil jo helst ha et skjerpet og realitetsorientert litterært<br />
klima, med kritikere som ytrer sin oppriktige mening. Walter<br />
Benjamin sier i sine kritikerteser at kritikeren må kunne forholde<br />
seg til et dårlig verk med samme nidkjærhet som en kannibal som<br />
tilbereder et spedbarn.<br />
pn: Vel og bra. Men når unge menn med markeringsbehov<br />
inntar kjøkkenet, blir det ofte jævlig mye søl, gjør<br />
det ikke? Samtidig: La oss si at det har dannet seg et<br />
parameter som blir en klisjé, som for eksempel sorgmunter,<br />
som blir et parameter for kvalitet, en selvsagt, uimotsagt<br />
målestokk. Da kan man gå aggressivt ut. Ellers er det<br />
ikke verdt innsatsen. Det kommer ut såpass mye dårlig<br />
litteratur, som dør fredsommelig, helt av seg selv. Det er<br />
spilte krefter å slå hardt ned på det; i mine øyne er det en<br />
meningsløs form for distraksjon.<br />
Et slikt parameter det siste tiåret har vel vært den såkalte skittenrealismen.<br />
For to-tre-fi re år siden sluttet folk plutselig å bruke<br />
ordet, det hadde selvdødd.<br />
hh: Eller magisk realisme. Eller kroppsmodernisme,<br />
med den mekaniske koblingen av kropp og skrift, som vi<br />
så slitsomt mye av i overgangen mellom 80- og 90-tallet.<br />
pn: Man har alltid noen klisjeer av denne typen, som<br />
stenger mer for innsikt enn de åpner, som fortjener at<br />
man attakkerer dem hardt og eff ektivt. Her har kritikken<br />
en oppgave.<br />
—<br />
Du har fortsatt med å skrive sammen med andre, Henning. Både<br />
romaner, gjendiktninger, en monografi og en rekke artikler.<br />
Hvordan fungerer det i praksis?<br />
hh: Jeg har alltid oppfattet det som uhyre befriende å<br />
sitte og spille intellektuell ping-pong. Når en slik tekst<br />
er ferdig, vet man ikke lenger hvem som har skrevet hva,<br />
det er så til de grader blitt et felles produkt. Slik hadde jeg<br />
det i forbindelse med de tingene jeg skrev sammen med<br />
Torunn, Johann, Bjørn, Alf – og i enda sterkere grad<br />
gjelder det romanene Elin [Brodin] og jeg har skrevet i<br />
fellesskap: Der oppsto det virkelig en tredje skribent som<br />
kunne fortjent et eget navn. Også Pål hadde noen fellesprosjekter,<br />
blant annet husker jeg en Heidegger-parodi<br />
som du og Arve jobbet med ...<br />
pn: Kom den på trykk?<br />
hh: Ja, det gjorde den da. «Værens omsorg som<br />
forsorg» …<br />
pn: Fra Heideggers Nachlass, ja. Den handlet om postkontoret,<br />
trygdekontoret og tenkningen; om hvordan<br />
Heidegger som pensjonist skulle komme seg til postkontoret<br />
for å heve trygden før stengetid, og, fritt sitert etter<br />
hukommelsen: «hvis ikke forsorgen sørger for omsorgen,<br />
hvem sørger da for tenkningens omsorg som forsorg»,<br />
og så videre i den dur. Men du og jeg hadde også noen<br />
samarbeidsprosjekter. Vi oversatte blant annet Cioran og<br />
Nietzsche. Og skrev en leder på samnorsk.<br />
hh: Den var en fryd å skrive. Det var jubileumslederen<br />
vår, til femårsjubileet. Vi tenkte at vi ikke kunne skrive<br />
en pompøs, selvnytende, celebrerende sak. Så begynte vi<br />
å skrive på denne teksten, tidlig om morgenen etter en<br />
lang korrekturøkt.<br />
Jeg kan jo lese noen setninger: «I denne leieren er en på søk etter å<br />
si noen glup-ord om den kveik og næring det gir en at det fi ns så<br />
mange bokglade folk både her heime og i grannelanda. En hoier<br />
litt frimodig når åra går og en kjenner at en støtt holder på – etter 5<br />
år der en støtt har kjent at en kunne ha gått dukken.»<br />
Jeg husker da 90-tallet begynte, og alle journalistene gikk rundt og<br />
spurte: Hva blir det nye nå? Hva er det neste? I hvilken retning skal<br />
litteraturen gå nå, som 80-tallet er over?<br />
hh: Vi fi kk en gratulasjon fra en leser etter at nummeret<br />
kom ut: Han hadde nok ikke tatt spøken helt, for han<br />
gratulerte oss med å ha klart å skrive et urent språk – et<br />
motspråk. Tvert imot var poenget å benytte seg av det<br />
absolutte lakeispråk, et nærmest regjeringsdiktert språk<br />
som vel burde ha vært påbudt i det norske huset Jagland<br />
drømte om å bygge. Da understreker jeg at samnorsk er<br />
noe helt annet enn nynorsk og radikalt bokmål – samnorsken<br />
ble ikke utviklet av skrivende mennesker, men<br />
av komiteer og tonedøve byråkrater.<br />
hinsides vått og tørt<br />
142 143<br />
—<br />
Jeg har lurt en del på Vagants forhold til det nye. De fl este<br />
unglitterære tidsskrifter virker ut fra en idé om radikal forandring,<br />
en bevegelse inn i noe annet og ukjent. I deres tid lot Vagant<br />
oftere til å understreke kontinuiteten med tradisjonen, og dere<br />
representerte et korrigerende blikk på tidens hype og mote. Hvis<br />
vi tar et begrep som «motefi losofi »: Kan det ikke være synd å<br />
stenge en resepsjon for tidlig, med henvisning til at en tenker er<br />
blitt akademisk comme il faut? Et eksempel på at det ville vært<br />
uproduktivt å sette ned foten for tidens motetenkning, kan være<br />
– den riktignok utidsmessige – Nietzsches innfl ytelse på Ibsen og<br />
Strindberg, gjennom Brandes: De ville vel neppe vært de forfatterne<br />
de er uten påvirkningen fra ham?<br />
pn: Ibsen, Strindberg og Munch ble grepet av Nietzschemoten.<br />
Men visse andre ble jo også det, deriblant en østerriksk<br />
korporal og mislykket maler.<br />
hh: En velkjent mekanisme er at en mindre, eksklusiv<br />
klikk har satt seg inn i en tenker, og deretter oppdager en<br />
større off entlighet vedkommende. Da begynner de som<br />
var først ute gjerne å kalle det mote – man har gått lei av<br />
det selv.<br />
pn: Det postmoderne Profi l på 1980-tallet var jo et markant<br />
utslag av entusiasme for samtidsfenomener og mote<br />
som ideologi.<br />
hh: Det er lett å havne i et dilemma her. Man skal følge<br />
med i tiden, sågar være forut for den, eller i alle fall på<br />
høyde med den, og samtidig stå fast ved noen grunnprinsipper<br />
eller grunnverdier. Jeg tror det var Jon Hellesnes<br />
som i sin tid skrev om hvordan akademiske kritikere på<br />
80-tallet en gang salet om fra strukturalisme og marxisme<br />
til poststrukturalisme og dekonstruksjon. Man ser det<br />
moteriktige i en sånn manøver, samtidig var det jo mange<br />
som mente at de fortsatte med mye av det samme, med et<br />
mer utvidet perspektiv, en akkumulert kunnskap eller en<br />
forbedret forståelsesmodell. Man kan være tro mot en<br />
viss grunnholdning og samtidig bevege seg videre.<br />
pn: Jeg hadde forsåvidt mye mindre til overs for enkelte<br />
motstandere av postmodernismen og dekonstruksjonen,<br />
enn for de som var fortalere for disse retningene.<br />
De førstnevnte var ofte dumme eller late eller begge<br />
deler, de hadde ingen anelse om hva det var de angrep,<br />
og trodde det var synonymt med kaos. Jeg har hatt stort<br />
utbytte av å lese særlig Baudrillard blant de postmoderne<br />
tenkerne, og til en viss grad Lyotard. Men når alle akademiske<br />
bokhandler i hele verden kolporterer dette, skurrer<br />
det. Da har det satt seg som norm.<br />
Hvis man har en ambisjon om være intellektuell avantgarde, har<br />
man kanskje et problem når det nye er tidens ideologi på alle<br />
områder? Modernisering er jo en hegemonisk forestilling i vår tid.<br />
hh: Ja. Roland Barthes skriver et sted om at alt blir<br />
doxa etter hvert, og at man hele tiden må strebe videre.<br />
Spørsmålet blir i så fall om det er mulig å fastholde en<br />
grunnleggende overbevisning – skal vi virkelig være så<br />
redde for å bli grepet i en og annen potensiell banalitet<br />
at vi ikke våger å stå inne for andre meninger enn de forbigående<br />
og fasjonabelt uangripelige? Svaret her må da<br />
i himmelens navn være nei; så redde kan vi ikke tillate<br />
oss å være.<br />
pn: Stein Mehren mente at denne permanente jakten lå<br />
til grunn også for Adornos begrep om det ikke-identiske,<br />
en hvileløs streben videre etter det som ennå ikke er stivnet<br />
i doxa. Og han mente det ikke i positiv forstand.<br />
Vil også dere si at denne strebenen er negativ? Bør man for eksempel<br />
slutte å lete etter fl uktlinjer av den grunn at næringslivet har<br />
funnet frem til Gilles Deleuze, og tar det de leser til inntekt for<br />
en prokapitalistisk bejaelse av dynamikk, vekst og endringsvilje?<br />
hh: Dette dilemmaet dukker opp hele tiden. Et annet<br />
eksempel er da de tok semiotikken i bruk for å lage<br />
reklame – semiotikken som i utgangspunktet blant<br />
annet oppstod for å avdekke reklamens virkemidler.<br />
Så brukte man i stedet innsiktene derfra til å lage en<br />
enda mer eff ektiv reklame. Jeg kommer til å tenke på
Change language