vagant 4 2008 innmat KUTTA2.indd

anne helene guddal
på dette tidspunktet – rundt juletider i ’41 – selvfølgelig
nærmest ensbetydende med en dødsdom.
8.
Stalingrad representerer i romanen, som i den virkelige
krigen, det defi nitive vendepunktet: De endeløse fi losofi
ske refl eksjonene og ordgyteriene, de lingvistiske
og sosialantropologiske studiene av kaukasiske fj ellfolk,
og de gastronomiske og erotiske forlystelsene langs
Svartehavskysten tilhører en annen verden. Angsten skal
fra nå av ta fullstendig kontroll over Aues kropp og sjel,
og de sporadiske anfallene av kvalme og psykoselignende
tilstander som han opplevde etter å ha bevitnet utrenskningene
og straff eaksjonene i Ukraina og Kaukasus, blir
etter hvert en permanent tilstand. Aue er ikke lenger i
stand til å gjøre noe som helst: Han ligger dysenterisk
og febril i de underjordiske ss-kvarterene, fordypet
i Orestien mens de andre forbereder evakuering. 20 Da
kameraten Thomas til slutt får slept ham med seg opp
på gateplan og forsøker å geleide ham trygt gjennom
skytsilden fra alle kanter, river han seg løs og begir seg
søvngjengeraktig inn i infernoet:
Bak meg syntes jeg jeg merket noe røre seg: Jeg snudde meg,
Thomas og Ivan veivet med armene, de andre så etter meg.
Jeg skjønte ikke hva de ville, men jeg skammet meg over å
gjøre meg så bemerket, jeg vinket vennlig til dem og fortsatte
å gå. Jeg kastet på ny et blikk tilbake: Ivan kom løpende
etter meg, men jeg ble distrahert av et lett dunk mot pannen:
en murbit, kanskje, eller et insekt, for da jeg kjente etter, fi kk
jeg en liten bloddråpe på fi ngeren. (s. 435)
Insektbittet er et skudd i hodet. Aue våkner – mirakuløst
nok – til live på et sykehus i Berlin, med «[…] et hull gjennom
hodet mitt, en smal, rund korridor, en eventyrlig brønn,
stengt og utilgjengelig for tanken, og hvis dette var sant, var
ingenting som før, hvordan skulle det kunne være det? Min
tenkning om verden måtte heretter organiseres rundt dette
hullet. Men det eneste konkrete jeg kunne si, var: Jeg våknet,
og ingenting blir noensinne det samme.» (s. 458)
Om vi hadde vært i mangel av frampek i god, gresk
tragedie-stil tidligere, får vi det til gangs med dette hullet,
som gjennomløper resten av romanen som symbol – og
kanskje også medisinsk forklaring? – på Aues stegvise
forsvinning inn i psykosen. I tråd med den greske tragediens
logikk representerer den fysiske skavanken en
ekstraordinær og skjebnesvanger innsikt:
Jeg hadde følelsen av at hullet i pannen var en åpning mot
et tredje øye, et pinealøye, som ikke var vendt mot solen, i
stand til å betrakte solens blendende lys, men rettet mot
mørkets rike, gitt evnen til å se inn i dødens nakne ansikt, og
fatte dette ansiktet, bakenfor hvert ansikt av kjøtt og blod,
under smilene, tvers gjennom den hviteste og friskeste hud,
de mest lattermilde øyne. Katastrofen var der allerede, og de
var ikke klar over det, for katastrofen er selve tanken på den
kommende katastrofe, som ødelegger alt før den inntreff er.
I grunnen, gjentok jeg for meg selv med fåfengt bitterhet,
er det bare de første ni månedene en får være i fred, etterpå
kommer erkeengelen med luende sverd og jager deg ut
av den porten som det står Lasciate ogni speranza på, og det
er bare én ting man heretter vil, vende tilbake, mens tiden
ubønnhørlig fortsetter å skyve deg forover, og i enden er det
ingenting, absolutt ingenting. (s. 466)
Det beste ville være å aldri ha blitt født, skrev Sofokles,
men det eneste alternativet til dette umulige ønsket – sett
bort fra døden, selvfølgelig – synes i Aues tilfelle å være
regresjonen. Han tillater seg oftere og oftere å nedsenke
seg i den tapte uskyldstilstanden før Loven tvang ham
og søsteren fra hverandre, og drar til slutt på besøk til
den forhatte moren og stefaren i barndomshjemmet i
Frankrike – tilbake til hullet, han dreper dem begge, som
i søvne, etterpå husker han ingenting. Men morsdrapet
er i høyeste grad et varslet mord. Kvelden før han setter
seg på toget til Frankrike, etter at han for første gang på
mange år har hatt et reelt møte med søsteren og blitt seksuelt
avvist av henne, sjekker han opp en gutt på en bistro
som kompensasjon:
Jeg ba ham ta meg stående, lent mot kommoden, med
Det beste ville være å aldri ha blitt født, skrev Sofokles, men
det eneste alternativet til dette umulige ønsket – sett bort fra
døden, selvfølgelig – synes i Aues tilfelle å være regresjonen.
ansiktet mot det smale speilet som så utover rommet. Da
lysten grep fatt i meg, holdt jeg øynene oppe, jeg gransket
det rødsprengte, heslig oppblåste ansiktet mitt, forsøkte å
få øye på min søsters ansiktstrekk, det sanne ansiktet som
kunne fylle mine trekk bakfra. Men da skjedde det noe forbløff
ende: mellom disse ansiktene og deres fullkomne sammensmeltning
snek det seg inn et annet ansikt, glatt og gjennomskinnelig
som en glassplate, vår mors bitre, rolige ansikt,
uendelig tynt, men tettere og mer ugjennomtrengelig enn
den tykkeste mur. Et djevelsk raseri kom over meg, jeg brølte
og knuste speilet med et knyttneveslag […]. (s. 541)
Denne romanen spiller med andre ord ikke subtilt på
de psykoanalytiske strengene. Det er ingen overraskelsesmomenter
i den private galskapen som brer om seg i
Aues liv, og dermed kobler denne undergangshistorien
seg naturlig på hovedfortellingen i boka om det kollektive
raset mot stupet: Vi vet jo hva som skal skje, enden
er nær, men det siste punktum – både for romanen og
for Det tredje riket – avventes likevel pinefullt, som om
ødeleggelsens krefter er uendelige, umettelige. Dette
er betegnende ikke bare for den uutholdelig uttværede
sluttfasen av krigen, men et immanent prinsipp i nazismen
som bevegelse. På et tidspunkt da krigen ennå gikk
Det tredje rikets vei, sier Goebbels i en tale at «[i] den
verden av absolutt fatalitet hvor Hitler beveger seg, har
ingenting mening lenger, verken godt eller ondt, tid eller
rom, og hva andre mennesker kaller suksess kan ikke
bli brukt som et kriterium … Hitler vil antakelig ende
i katastrofe». 21
38 39
9.
Mens den røde hær rykker stadig nærmere Berlin,
befi nner Aue seg på søsterens forlatte landsted alene, i
sin egen private bunker, så å si, vernet fra virkeligheten,
men besatt av sine indre demoner. Kveilet inn i søsterens
silkelakener maner han henne fram, spiser middag med
henne i lyset fra kandelabrene, trenger inn i alle hennes
kroppsåpninger, velter seg i brennevinssøl, sæd og ekskrementer.
Han blir dratt inn i virkeligheten igjen en
inn i mørket
siste gang av sin rådsnare venn Thomas, som sleper ham
med mellom frontlinjene inn i Berlin og tilbake på sin
post for å unngå å bli henrettet som desertør. Her blir
han forfulgt av de to Gestapo-mennene som fl ere ganger
har avhørt ham i forbindelse med drapet på moren
og stefaren, men beskyttet av sin høye posisjon har han
ikke kunnet anholdes. Den tragiske ironien i at disse
anklagene om skyld som han ikke kan unnslippe gjelder
en sivil, privat forbrytelse og ikke delaktigheten i folkemord,
er virkningsfull og helt i tråd med Det tredje rikets
perverterte moralske rammeverk. Gestapistene Clemens
og Weser – hvis navn jeg ved en tilfeldighet fi nner igjen
i den jødiske språkforskeren Viktor Klemperers dagbok
fra krigen, der han beskriver to «Gestapo-blodhunder»
som jevnlig ransaket bygården hans: nok en indikasjon
på romanens palimpsestkarakter – dukker opp som fra
intet på de mest utenkelige steder og tidspunkt, og glir
dermed naturlig inn i det surrealistiske universet som
mot slutten av romanen har fått hegemoni.
Det topper seg i en grotesk slapstick-scene der Aue har
fått audiens hos Hitler i bunkeren for å få Det tyske gullkorset
for sin lojalitet:
Aldri hadde jeg sett Føreren på så nært hold. Han gikk i en
enkel, grå uniform med skyggelue; ansiktet virket gult,
grimete, oppsvulmet, øynene var stive, livløse, og begynte
plutselig å blunke noe voldsomt; det glimtet i en dråpe sikkel
i munnviken. […] Han støttet seg mot et bordhjørne og
fremførte en kort og nokså usammenhengende tale der det
var snakk om Fredrik den Store, om evig ære og om jødene.
[…] Føreren nærmet seg, og jeg fortsatte å observere. Så sto
han foran meg. […] Den sure, råtne ånden hans var dråpen
som fi kk begeret til å renne over: Det var virkelig ikke til å
holde ut. Så jeg lente meg frem og bet ham hardt i potetnesen,
helt til blods. (s. 1010)
Beskrivelsen av medaljeutdelingen og Hitlers skrale
forfatning er antakelig hentet fra Albert Speers memoarer
(han var blant dem som ble lengst i kretsen rundt
Hitler, og en av de få som lived to tell the tale) og er kjent
fra fi lmatiseringen av Hitlers siste dager i Der Untergang
Det er ingen overraskelsesmomenter i den private galskapen som brer
om seg i Aues liv, og dermed kobler denne undergangshistorien seg
naturlig på hovedfortellingen i boka om det kollektive raset mot stupet.