vagant 4 2008 innmat KUTTA2.indd

audun lindholm
vurderer han et dikt av John Donne høyere enn et dikt
av Wordsworth. Det ligger i sakens natur når du opererer
med et poesibegrep som er basert på diktene til the metaphysical
poets, og underforstått måler alt mot dem, som om
det var litteraturens alfa og omega. Det fører til at Donnelesningene
er noe sprekere enn Wordsworth-lesningen,
selv om begge er ganske programmatiske. Vi skrev aldri
under på nykritikernes konservatisme og kristne verdensbilde,
men en del grep har man jo fått derfra, til dels
via den amerikanske grenen av dekonstruksjonen.
Flere av dere var skolert i disse retningene, så det var et oppgjør
innenfra?
hh: Det var nok et oppgjør innenfra, ja. Vi prøvde å
fi nne en type kritikerideal der man er klar i sine premisser,
uten at konklusjonen dermed er gitt. Der analysen
mer skal lede deg, enn du skal styre analysen. Man kan
selvfølgelig diskutere i hvilken grad det er mulig; dette
er jo klassiske hermeneutiske problemstillinger. Og det
skal sies at dekonstruksjonen har vært svært dyktig til å
fremvise visse underkjente aspekter av litteraturen, hva
du kan avdekke i margsonene og randsonene, som man
pleide å si på den tiden, hva som fi nnes av overraskende
materiale i en nesten hvilken som helst tekst.
Og så må selvfølgelig frankfurterne nevnes; de var på
mange måter de aller viktigste for oss. Der fant vi også
de radikale tilbøyelighetene, som du ikke fi nner hos
nykritikerne og som bare delvis er der i dekonstruksjonen,
eller som kom til etter hvert, for eksempel i Derridas
Marx-lesninger og artiklene hans om apartheid. Det er
svært gode tekster, men de kom tross alt senere, etter at
dekonstruksjonen hadde konsolidert seg, eller var blitt
akademisk stuerein.
Hva med de senere akademiske kritikkretningene, som postkolonialisme,
nyhistorisisme og de feministiske videreføringene av
dekonstruksjonen; satte de spor i deres Vagant?
pn: Nå representerer jo ikke jeg og Henning Vagant alene.
Det var for eksempel fl ere i redaksjonen, blant andre
Trude Kleven, som bidro med feministisk teori i løpet
av nittitallet. Flere av dem som da ble løftet frem kan
sies å befi nne seg i den dekonstruktive tradisjonen, som
Luce Irigaray og Ebba Witt-Brattström. Selv hadde jeg i
utgangspunktet stor sympati for den postkoloniale holdningen,
men selve lesemåten ble tidvis nokså moralistisk
på vegne av fortidige hendelser – pekefi ngeren som kritisk
metode. Og kritikeren selv har alltid rent mel i posen.
Chinua Achebes berømte lesning av Conrads Heart of
Darkness var for eksempel nokså tvilsom, synes jeg.
Achebe ble vel først oversatt til norsk av Vinduet i 1998.
pn: Jeg leste teksten hans under en reise, jeg tror det var
i Kampala. Jeg er vokst opp i Afrika, og må nok innrømme
at jeg synes Achebes lesemåte er forfeilet; Conrad
er langt mer kompleks enn som så.
hh: Olof Lagercrantz har et vesentlig poeng i forordet
til Min första krets, der han skriver, i forbindelse med
Dantes Limbo: «Sokrates och Platon kunde inte komma
in i det kristna paradiset trots att de levat utan synd. Våra
döda blir liksom de granskade enligt rättsnormar de inte
kände till.» Arbeidet med antikk litteratur har ofte fått
meg til å tenke i slike baner. Juvenal er for eksempel i stor
utstrekning en forfatter mange av oss kan identifi sere oss
med i etiske og politiske spørsmål. Dessverre tenkte han
helt andre tanker rundt slaveriet enn vi gjør – ikke minst
betraktet han frisatte slaver som mindreverdige mennesker
– og der tar vår fornemmelse av samhørighet eff ektivt
slutt. Når vår tid har sagt takk for seg, vil det dukke opp
nok av illustrasjoner på at vi har vært tilsvarende kortsynte
for vår egen del; også hos oss vil man fi nne diverse
intellektuelle kortslutninger som vi ikke registrerer selv.
pn: For knapt ti år siden skrev jeg noe om sigaretter som
allerede idag trolig vil fremstå som frivolt, kanskje til og
med uforståelig, for yngre folk oppvokst i proteinrike
middelklassehjem. Det betyr ikke at vår generasjon var
uvitende om risikoen ved å røyke – den ble diskutert allerede
i Gogols Døde sjeler, midt på 1800-tallet, selv om de
Fra tidlig av i Vagant snakket vi om essayet som en sjanger som
overskred såvel journalistikken som de akademiske sjangrene,
med deres faglige begrensninger og prosedyrer.
naturligvis ikke hadde den presise kunnskapen man har
i dag. I usa har man begynt å sladde sigaretten fra fotografi
er og frimerker av berømte fi lmstjerner fra mellomkrigstiden.
Kanskje man i fremtiden vil endre på scener
hvor det for eksempel spises kjøtt, slik at når helten fører
en bit indrefi let til munnen, har man datamanipulert inn
et stykke kålstuing på gaff elen i stedet? Skulle jeg forsøke
å spå, vil vi i løpet av min levetid bli vitne til en nokså
opprivende strid mellom militante og moderate grener av
vegetariansk litteraturteori. Jeg kommer i så fall til å følge
diskusjonene med stor iver, men akter å holde meg nøytral.
hh: Det ligger mange interessante muligheter i nyhistorisismens
lesning av samfunnet gjennom tekster,
hvordan så å si alt kan inkluderes i tekstbegrepet. Men
samtidig står man i fare for bli sittende fast i noe som
kan minne om Hippolyte Taines lesemåte. Han kan
starte sine arbeider om litteratur med lange skildringer
av et lands geografi ske forhold, økonomi, handel, infrastruktur
og lignende. Man kan fortape seg totalt i det
og bør være litt på vakt – men det er naturligvis fascinerende
sammenhenger.
pn: Det er absolutt fascinerende sammenhenger.
Gottfried Benn hadde litt av det der: på den ene siden
steinharde facts, på den andre siden Geist. Ikke på samme
vis som i den marxistiske modellen med basis og overbygning,
men kanskje heller ikke så fj ernt fra det, selv om
bevisstheten hos Benn har en helt og holdent autonom
status. Her ligger vel grunnen til at Adorno kunne si om
Benn at han er en av oss. Benn har ingen illusjoner, han
har et veldig klart bilde av makten, han ser at det handler
om råvarer og å vise muskler; hvor mye maktutøvelse og
råskap som ligger under funderingen av en operahall. Det
koster penger, og pengene kommer et sted fra. Alle disse
tingene. Det er jo dinosaurfossiler vi nordmenn nyter
godt av i dag. Flere og fl ere i Norge er oppmerksomme
på dette, at oljefondet, vår pensjonskasse, vår velferd, er
integrert i verdensøkonomien, også dens mest brutale
sider. En forfatter som Erland Kiøsterud har et godt blikk
for disse sammenhengene.
hinsides vått og tørt
hh: Vi forholdt oss også til positivismekritikere som
Wilhelm Dilthey og Ernst Cassirer. Hos dem betones det
at det fi nnes en åndelig dimensjon som ikke lar seg utlede
direkte av de materielle forholdene, men som nettopp
inntar en autonom posisjon, selv om denne dimensjonen
kan settes i relasjon til det materielle og samfunnsmessige.
Da er det jo forståelig at frankfurterne blir viktigere enn
nyhistoristene.
hh: Ja, men samtidig har frankfurterne et utrolig blikk
for det materielle. Det er jo svært tydelig i Adornos
Minima moralia og Benjamins Barndom i Berlin. Dette er
bøker skrevet av det bedrestilte borgerskapets barn, og
i beskrivelsene av tunge portièrer, store møbler og luksuriøse
rom utfolder de en ekstremt oppmerksom materialitetsforståelse,
som skaper en tung substans i tekstene
deres. Langt på vei bruker de sin bakgrunn for å kritisere
denne bakgrunnen, eller forutsetningene for den, men
ikke desto mindre legger de for dagen en reell, proustiansk
nostalgi.
Vi prøvde også å hente inn en del teoretikere som ikke
var à la mode, som Northrop Frye, René Girard og Gaston
Bachelard. Ernst Bloch skulle vi gjerne gjort mer med.
Men det er som alltid en del man ikke får gjort. På samme
måte som det er en del ting man skulle ønske ugjort.
Som for eksempel?
Vi redigerte vel ut fra mottoet John Thore lanserte: «Langsomt
blir teksten vår egen.»
hh: Det verste vi satte på trykk tror jeg var en anmeldelse
av en lyrikkdebutant. Torunn og jeg skrev anmeldelsen,
men den hadde så å si hele redaksjonens velsignelse. Det
dreide seg om en plagiatbeskyldning. Den skulle jeg virkelig
ønske at vi ikke hadde skrevet. Vi fi kk også reaksjoner
på teksten, fra Øyvind Rimbereid og andre, og til
alt overmål forsvarte vi anmeldelsen i neste nummer. Vi
mente vel at det skulle ramme forlaget, i stedet gikk det
utover et sakesløst menneske som ikke hadde foretatt seg
noe verre enn å utgi et knippe dikt.
138 139
—