You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
marcel beyer<br />
«Neustadt-punkerne»: Et snart sentimentalt minne<br />
om tidlige seire over de høyreradikale. Man okkuperer<br />
og forsvarer territoriet. I dag overvåkes plassen av to<br />
videokameraer. Den som vil se høyreradikale, må ta seg<br />
en titt i bakgårdene i nærheten. Eller i nabokvartalet.<br />
Der det ikke fi nnes noen fast grunn under føttene,<br />
hvor revirgrensene hele tiden forskyver seg, hvor brølingen<br />
en kveld tyder på at noen er gode og fulle, og neste<br />
kveld på en politisk manifestasjon, hvor man kan gjenkjenne<br />
nasjonalsosialistene på mange kjennetegn, men<br />
neppe på springerstøvler og hvite skolisser, må man lære<br />
seg å bevege seg på usikker grunn, idet man overhodet<br />
blir oppmerksom på tegnene i seg selv og øver seg på<br />
hvordan man skal tyde dem.<br />
iii<br />
imre kertész noterer i kronikken han begynte på i<br />
1961, og foreløpig avsluttet midt på nittitallet, utgitt i to<br />
bind under tittelen Galeidagbok og Jeg – en annen, og som<br />
jeg også i dag, mer enn ti år etter at de ble avsluttet, synes<br />
er en slags mønsterbok, et ideelt vademekum for alle som<br />
er villig til å lese Vest-Europa inn i Øst-Europa, fortiden<br />
inn i samtiden og omvendt – Imre Kertész fastholder<br />
altså i mai 1980: «I Dresden ser jeg utelukkende ansikter<br />
som på bildene til de tyske mestrene i Zwinger: Hva gjør<br />
de her, de har jo allerede blitt malt?» (Galeidagbok, s. 95)<br />
Han noterer: «Hotell Newa: Har lest gjennom<br />
det som er ferdig av Fiasko. Det passer til ruinene her.»<br />
(Galeidagbok, s. 95)<br />
En dag senere skriver han: «Egentlig liker jeg den<br />
delen av Dresden jeg kan se fra vinduet mitt i 13. etasje:<br />
Jernbanehallen, togene som kjører forbi på de høyt<br />
anlagte skinnene, takene på den andre siden, de eiendommelige<br />
skorsteinene, kuplene og værhanene, tårnuret på<br />
universitetet, de grønne åsene langt borte med husene<br />
som ligger skjult mellom trærne. Når jeg så på jernbanestasjonen<br />
fi kk jeg fra første stund en følelse av déjà<br />
vu. Stadig vekk ble jeg drevet mot vinduet og sto der<br />
og stirret stivt utover. Først i dag forsto jeg at dette er<br />
jernbanestasjonen jeg dro hjem fra i 1945, da jeg kom fra<br />
Buchenwald.» (Galeidagbok, s 97/98)<br />
Ni år etter at ungareren Imre Kertész var på besøk<br />
i Dresden var dette jernbanestasjonen hvor man sluset<br />
ddr-borgerne som kom fra Budapest videre til vesten,<br />
jernbanesporene hvor folk fra Dresden – eller som<br />
Kertész kaller dem: de malte – sto og ropte, de ville<br />
også reise, plassen foran stasjonen hvor de første voldelige<br />
konfrontasjonene med politiet fant sted, en hendelse<br />
som munnet ut i de fredelige demonstrasjonene<br />
tidlig på vinteren.<br />
i juni 2006 oppdager jeg på sentralbanestasjonen<br />
en støvet plakat full av dueskit som i forbindelse med<br />
oppussingen var kommet til syne bak en veggbekledning:<br />
«David Irving: ‹Streiftog i den historiske sannhet›»,<br />
står det, «historikeren fra England som er den<br />
mest leste i hele verden», og «ikke motbevist en eneste<br />
gang på tretti år», samt: «Tirsdag, 5.6. 1990 Dresden,<br />
Kulturpalast, Am Altmarkt. Onsdag 6.6 1990 Leipzig,<br />
Kongressal der agra, Mark-Kleeberg. Torsdag, 7.6<br />
1990 Gera, Haus der Kultur, Strasse des 7. Oktober.<br />
Hver kveld: Kl. 19.30. Inngang: 10 mark for lokalbefolkningen,<br />
10 dm for gjester vestfra. Til denne uvanlige<br />
reisen inn i den historiske sannhet inviteres De»<br />
– ja, her blir man virkelig invitert med på en «uvanlig<br />
reise», og hadde det ikke vært tale om arrangementet<br />
til en notorisk holocaust-fornekter, ville man rett og<br />
slett ha gnidd seg i øynene: En nasjonalsosialistisk<br />
taler i Kulturpalast, i Strasse des 7. Oktober. Sarkastisk<br />
uttrykt, nøkternt betraktet: Ingen vesteuropeisk nasjonalsosialist<br />
ville den gangen ha vært så dum at han<br />
hadde latt Øst-Europa ideologisk i stikken.<br />
men irving var ikke på besøk i Dresden for første gang<br />
i denne omveltningstiden. Allerede i 1961 ble han mottatt<br />
i rådhuset og poserte for fotografene sammen med ordføreren<br />
Walter Weidauer. Den unge engelskmannen, som<br />
gikk i lære hos Thyssen i Vest-Tyskland og drev research<br />
i Øst-Tyskland i forbindelse med arbeidet sitt om bombarderingen<br />
av Dresden, ved siden av sed-mannen som<br />
kort tid etter ham kom til å tre frem i off entligheten med<br />
en egen bok om «Inferno Dresden». I forordet blir Irving<br />
faderlig irettesatt: «Dessverre har også han, som mange<br />
andre borgerlige historikere, i noen spørsmål latt seg forlede<br />
til ondsinnede usannheter. Uansett hvor høyt man<br />
ellers setter David Irving må dette ikke få stå uimotsagt.»<br />
«Borgerlig»: Det er nøkkelordet her. For Weidauer,<br />
som to setninger tidligere siterte fra Goethes Faust, er<br />
«borgerlig» nettopp det kampbegrepet han bruker for å<br />
bekjempe det borgerlige Dresden. Dessuten er det rift<br />
om begrepet, ikke alle fra Dresden vil uten videre overlate<br />
det til en Walter Weidauer.<br />
«Borgerlig»: Det er nøkkelordet her. For Weidauer, som to setninger<br />
tidligere siterte fra Goethes Faust, er «borgerlig» nettopp det<br />
kampbegrepet han bruker for å bekjempe det borgerlige Dresden.<br />
52 53<br />
iv<br />
det er med litt av en utholdenhet man klamrer seg<br />
til den klassiske epoken, antikken og de gamle fi losofene<br />
i Dresden. Ingen fører en lærd samtale uten å henvise til<br />
Dürer, Schiller, Wagner – for et pop- og diskurssosialisert<br />
menneske fra Vest-Tyskland er dette vanskelig å forklare,<br />
det virker nesten suspekt, ja, man føler nesten medlidenhet.<br />
Kertész derimot: Med årene beskjeftiger han seg,<br />
på bakgrunn av sin egen biografi , på reiser vestover, til<br />
Wien, til Øst-Berlin, til ddr, deretter til Vest-Tyskland,<br />
om og om igjen inngående med nøkkelfi gurer fra det<br />
tjuende århundre: for eksempel Nietzsche, Freud, Kafk a,<br />
uten noen form for sentimentalitet. Han skriver: «Den<br />
ubevisste driftverdenens natt, som Freud ser helhjertet<br />
inn i (Thomas Manns ord), er fremdeles et vennlig lite<br />
hjørne i forhold til det menneskene har bedrevet i det<br />
siste århundret av historien, på ingen måte ubevisst, og<br />
i en stund nå sågar med mangedoblede øyne gjennom<br />
fj ernsynet. At vi må frykte oss selv, fordi vi ikke vet hva<br />
vi kan være i stand til – eller nettopp ikke være i stand<br />
til –, vet vi ikke lenger fra Freud, men fra våre egne erfaringer.»<br />
(Galeidagbok, s. 156)<br />
Spørsmålet om kulturen vil kunne være en virksom<br />
motgift mot barbariet, ble en gang for alle besvart i 1945.<br />
Nei, Johan Sebastian Bach beseirer ikke udyret. Nei,<br />
Weimar er ingen beskyttelse mot Buchenwald. Ikke at<br />
Imre Kertész i det stille forventet at spørsmålet mot formodning<br />
likevel skulle la seg besvare med «Ja» – for ham<br />
er kultur og barbari et begrepspar som kan brukes til å<br />
skjerpe egen refl eksjonsevne.<br />
Derfor ser han i Dresden «utelukkende ansikter som<br />
på bildene til de tyske mestrene i Zwinger», derfor møter<br />
han, i en stat som henviser til at den ikke ble grunnlagt<br />
av fengselsbetjentene, men av de befridde, de malte.<br />
Kunstvesener muligens. Men bildet på det sosialistiske<br />
mennesket, som steg ut av lerretene til de gamle mestrene,<br />
svarer de åpenbart ikke til.<br />
de malte<br />
faktisk er jeans og hår ned over ørene, og det manglende<br />
lille fdj-tørkle, en provokasjon i Øst-Tyskland<br />
– men avsløringen av den borgerlige kulturen som en barbariets<br />
dekorasjon er på ingen måte noe eksplosivt stoff<br />
til opprør: Det ryddet de off entlige myndighetene så å si<br />
av veien allerede da staten ble grunnlagt.<br />
I et samfunn hvor de kulturborgerlige kretsene<br />
i utgangspunktet hører til en undergrunn som ikke<br />
er villig til å tilpasse kunst og litteratur og fi losofi til<br />
en sosialistisk kulturforståelses retningslinjer, vokser<br />
undergrunnsbevegelsene ut av de omsorgsfullt pleide<br />
ruinene til borgerskapet som brøt sammen i 1945 – intet<br />
åpent generasjonsbrudd, men en generasjonsfølge forbundet<br />
med forskyvninger, friksjoner og underliggende<br />
konfl ikter.<br />
En provokasjon, ja, en forargelse kan man i 1973 derimot<br />
oppleve ved at en forfatter med borgerlig bakgrunn,<br />
en forfatter som ble mønstersosialist, men mer og mer<br />
plaget av tvil, Franz Fühmann, årgang 1922, skriver i sin<br />
dagbok fra Ungarn Tjueto dager eller midt i livet: «Én bedyrer<br />
’Jeg var en ung fascist’ og mener og forklarer meningen<br />
sin på følgende måte: ’Jeg var ung, jeg var glødende,<br />
jeg var begeistret, jeg var i fyr og fl amme, jeg var villig<br />
til å ofre meg, jeg var glad for å stå til tjeneste, jeg var<br />
full av hengivelse overfor fedreland, nasjon og ære, jeg<br />
var troende, jeg var modig, jeg var lydig, kort og godt:<br />
Jeg var alt, bare det som gjør en fascist til en fascist, det<br />
var jeg aldri, da jeg var fascist.» (s. 182) Hvorpå Fühmann<br />
henviser til seg selv og fortsetter: «Du ville ha fungert<br />
like bra i Auschwitz foran gasskamrene, som du fungerte<br />
bak fj ernskriveren din i Charkow eller Athen: Det var jo<br />
derfor du var der, min venn.» (s. 181)<br />
Når man ser tilbake har Franz Fühmann på denne<br />
måten avslørt den antifascistiske gestus, ikke bare den i<br />
ddr, men også den til hans kollegaer i Vest-Tyskland.<br />
v<br />
tenkt med kertész og fühmann: Ethvert forsøk<br />
på å begrense bestialitet til et lokalt fenomen, eller som<br />
et fenomen som utelukkende eksisterer hinsides min
Change language