You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
min vei inn i Vagant-lesernes rekker startet med et nummer<br />
fra 1995; jeg var vel 15 år da jeg kom over denne for meg<br />
obskure trykksaken. I nummeret fantes en nekrolog over<br />
Tor Ulven og en prosatekst signert ham, som siden ble tittelteksten<br />
i Stein og speil. Jeg husker fortsatt fornemmelsen<br />
av tilstedeværelse som vokste i meg der jeg stod og leste,<br />
på et kjøkken i Oslo, ved en haug med aviser som skulle<br />
til resirkulering (deriblant den aktuelle Vagant-utgaven).<br />
Snart skulle jeg oppdage at Ulven selv, i et Vagant-intervju,<br />
var den som mest presist hadde beskrevet det jeg merket så<br />
ettertrykkelig: Teksten var skrevet i et språk som glødet,<br />
men som tilsynelatende lå under kaldt, ildfast glass. Dette<br />
var mitt første møte med Ulven – men også med Vagant.<br />
Over natten gikk jeg fra å lese bindsterke fantasyserier til å<br />
tråle gjennom biblioteket på leting etter bøker som kunne<br />
by på lignende opplevelser som den lesningen av Ulven<br />
hadde gitt. Til å hjelpe meg i jakten hadde jeg nå funnet<br />
noen ubestikkelige omvisere, og i tiden som fulgte sendte<br />
jeg jevnlig de lokale bibliotekarene ned i magasinene for å<br />
hente frem gamle Vagant-utgaver. Numrene ble saumfart,<br />
og enkelte artikler ble lest igjen og igjen – de var krevende<br />
lesestoff , men ga en ufravikelig følelse av at de fortalte om<br />
noe jeg ikke kunne være foruten.<br />
Blant bladets bidragsytere og redaksjonsmedlemmer,<br />
fantes signaturene «Henning Hagerup» og «Pål Norheim».<br />
Menneskene bak disse navnene antok snart mytiske proporsjoner:<br />
Skrev de om en bok, måtte jeg oppsøke denne<br />
boken; oversatte de en forfatter, satte jeg meg som prosjekt<br />
å fi nne ut mer om forfatterskapet. Det var ikke så<br />
rent få bøker og forfattere de rakk å være innom – det ble<br />
en del lesing i kjølvannet av numrene. På den tiden var<br />
bladets utgivelsesfrekvens høyst irregulær, og ukentlig<br />
(for å være ærlig: til tider daglig) oppsøkte jeg kiosken<br />
som førte Vagant, for å se om en ny utgave var ute.<br />
Noe over ti år senere kan jeg konstatere at jeg selv er<br />
involvert i å lage dagens versjon av Vagant, og at vi har<br />
et jubileum å markere. Hva var da mer nærliggende enn<br />
å tromme sammen Norheim og Hagerup til en samtale<br />
om bladet de var med på å legge fundamentet for, og som<br />
de selv arbeidet med døgnet rundt i viktige perioder av<br />
sine og tidsskriftets liv? Tiden som har gått gjør det også<br />
lettere å se de større sammenhengene tidsskriftsengasjementet<br />
inngikk i, og hvilke holdninger og interesser som<br />
preget deres Vagant-årganger.<br />
Hagerup tok med entusiasme imot invitasjonen til å ta<br />
turen til Bergen, en by han ikke hadde besøkt siden 80-tallet,<br />
mens Norheim satte seg på scooteren fra Eidsvågneset.<br />
Sammen barrikaderte vi oss i et kollektiv på Møhlenpris<br />
i tre døgn med opptakeren på, for å gjøre det følgende<br />
intervjuet. / al<br />
Hinsides<br />
vått og tørt<br />
Intervju med Henning Hagerup og Pål Norheim<br />
ål norheim: vi hadde sett så mange<br />
feilslåtte utopier at vi ikke var i humør til<br />
noe prosjektmakeri av det grandiose slaget,<br />
eller å være talerør for en generasjon.<br />
Generasjoner hadde lenge vært en integrert og velsmurt<br />
bestanddel i medie- og moteindustrien. Vi<br />
prøvde heller å tette vesentlige hull, vi mente at<br />
norske forfattere og lesere burde ha visse tankemodeller<br />
og tradisjoner til rådighet. De pompøse dikterrollene<br />
sto ikke høyt i kurs, heller ikke de som<br />
gjorde seg usynlige i ly av et utopisk kollektiv.<br />
Historien hadde vaksinert oss både mot det apokalyptiske<br />
og de storslåtte utopiske prosjektene.<br />
Kloke av skade ble vi vel neppe. Men det er ikke til å<br />
komme forbi at mange i vår generasjon på sett og<br />
vis ble litt småmannsgale, både individuelt og på<br />
vegne av samfunnet.<br />
henning hagerup: Won’t Get Fooled Again var nok<br />
et slags credo – eventuelt et anti-credo – for mange<br />
av oss som vokste opp på 70-tallet, selv om det<br />
strengt tatt ikke var vi som opprinnelig var blitt lurt,<br />
Av audun lindholm<br />
men generasjonen før oss. Noe av poenget med et<br />
tidsskrift som Vagant var å bedrive en form for ikkedoktrinær<br />
utforskning av posisjoner – ideologiske,<br />
estetiske, metafysiske – og undersøke om ikke en del<br />
forskjellige typer tankegods kunne gå bedre sammen<br />
enn det som var opplest og vedtatt. På ett nivå dreide<br />
det seg om å prøve å komme hinsides en del norske<br />
kulturradikale forestillinger og samtidig ivareta det<br />
radikale aspektet. Vi ønsket ikke at de feilslåtte utopiene<br />
skulle gjøre oss til defaitister, eller føre til at vi<br />
vred småmannsgalskapen 90 grader rundt.<br />
130<br />
131<br />
—<br />
pn: På Blindern fantes det et studenttidsskrift,<br />
Littviten, som Gunnar Rebnord Totland og noen<br />
av medstudentene hans fi kk ansvaret for. De skiftet<br />
navn på trykksaken, og gjorde den til noe helt annet.<br />
hh: De kuppet denne lille fagavisa, og skulle plutselig<br />
lage tidsskrift. Jeg studerte sammen med dem,<br />
og husker at jeg tenkte at dette var det rene vanvidd.
Change language