114 115
Vagant er blitt 20 år – hvem skulle trodd det, da en gruppe Oslostudenter på egen hånd lanserte debutnummeret av et nytt tidsskrift på avispapir, med hovedoppslaget «Om å spise fi skeboller med Axel Jensen»? Fra første stund av hadde Vagant sin egen vinkel på tingene: I bladets første leder slo Gunnar Rebnord Totland fast at «Vagant, som lenge har kjempet seg gjennom en forferdelig tåkeheim, står nå samlet på toppen av et hestehode i melkeveien og skuer inn i et vell av muligheter». Vagant har siden skiftet format og fokus fl ere ganger, og redaksjonen har gjennomgått stadige forandringer – men alltid har noen blitt med videre, og båret pinnen fra den ene redaksjonssammensetningen til den neste. På sidene som følger forteller en rekke tidligere medredaktører om sin tid i tidsskriftet. ALF VAN DER HAGEN or meg var Vagant et genuint tabloid tidsskrift: smalt og stort og med et brennende hjerte og en sterk vilje til å dele litteraturopplevelser med mange mennesker. Vagant ble en salgssuksess, vi trykket i 5000, vi solgte mer enn Vinduet etter et år eller to. Vagant var et heterogent og generøst miljø, et lærerikt sted for en halvstudert journalist som hadde sluttet på universitetet i 1989. Jeg deltok i redaksjonen fra 1988 til 1994. Først som medredaktør sammen med Gunnar R. Totland i 1988 og 1989. Deretter i vår befriende fl ate redaksjonsstruktur, sammen med folk som Linn Ullmann, Anne Gjeitanger, Cecilie Schram Hoel, Hege Imerslund, samt Pål Norheim, Tone Hødnebø, Johann Grip, Torunn Borge og Henning Hagerup. Jeg brukte mye av fritiden i Vagants kontorer på St. Olavs plass og i Kirkegaten (dette var før Aschehougs tid). Miljøet og menneskene satte et sterkt preg på min arbeidsplass på dagtid, som var Kritikertorget i nrk, et sted hvor mange forfattere, frilansjournalister, akademikere og kunstnere fi kk prøve seg som anmeldere av litteratur, fi lm, kunst og musikk. «Mitt» Vagant er først og fremst det Vagant som fremstår i den store jubileumsantologien Ekstra-Vagant 1988- 1992, utgitt av Aschehoug i 1993. Her skrev vi i forordet: «Som tabloidtidsskrift har Vagant stått med ett bein i den akademiske heksegryta, ett i kulturjournalistikkens smelteovn og det tredje trygt plantet i de skjønnlitterære høydedragene.» Og profi len var alltid preget av skribentenes «hemningsløse subjektivitet». Godt sagt! I utgavene fra disse første årene sto Arnold Eidslott ved siden av Harold Bloom, Paul de Man og Julia Kristeva ved siden av John Irving og Ben Okri, Kjell Askildsen og Jon Fosse ved siden av Alfred Hitchcock og Wallace Stevens, presentasjoner av E. M. Cioran, Samuel Beckett og Marguerite Duras ved siden av nye essays av Tor Ulven, Tone Hødnebø, Henning Hagerup, Arnstein Bjørkly og Tom Egil Hverven. Vagant var lett og Vagant var dypt, det var vennlighet og humør, postmodernisme og metafysikk, det var sært og mystisk, det var Paul Celans alvor ved siden spalten Vagant light, der vi parodierte Ingebrigt Steen Jensens reklamespråk eller kranglet med Dagbladets kulturredaksjon. Jeg hadde ekstra stor glede av å raljere over anmeldelsene av romanen Salme ved reisens slutt i en artikkel sammen med Henning Hagerup. Og jeg husker aller best det lange intervjuet Cecilie Schram Hoel og jeg gjorde hjemme hos Tor Ulven i oktober 1993. Intervjuet ble trykket til Ulvens 40-årsdag måneden etter. Men det tok meg 15 år før jeg igjen lyttet til dette opptaket, takket være initiativet fra regissøren Ole Anders Tandberg som står bak Tor Ulven-forestillingen En vanlig dag i helvete. 116 117