You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
anne helene guddal<br />
Höss gjør seg selv til studieobjekt med en bemerkelsesverdig<br />
innlevelse i det barnet han en gang har vært, uten noen<br />
hierarkisering av minnene.<br />
på min psykiske utvikling.» 5 I freudiansk ånd må en<br />
slik framstilling, «for å gjøre helhetsbildet så fullstendig<br />
som mulig», begynne med den tidligste barndommen:<br />
Forholdet til far (en «fanatisk katolikk» som oppdro ham<br />
«etter strenge militære prinsipper») og mor (påtakelig nok<br />
nesten usynlig i framstillingen, uten individualiserende<br />
epiteter eller karakteristikker), og til søstrene som han,<br />
selv uvitende av hvilken grunn, «aldri var i stand til å prestere<br />
noen varmere følelser for […]». 6 Höss gjør seg selv<br />
til studieobjekt med en bemerkelsesverdig innlevelse i det<br />
barnet han en gang har vært, uten noen hierarkisering av<br />
minnene: Alt kan ha like stor betydning i kartleggingen av<br />
subjektets indre liv, har jo psykoanalysen lært oss.<br />
Rudolf er hissig og viljesterk, en einstøing, en dedikert<br />
dyrevenn. På syvårsdagen får han ponnien Hans, en<br />
fortrolig, den eneste som forstår ham. Noen ganger, når<br />
mor og far er borte, får Hans bli med inn på soverommet.<br />
Rudolf liker å gjemme seg bort i skogen mellom de høye<br />
schwarzwaldgranene, men han får ikke lov til det, «for<br />
en gang da jeg var ganske liten og lekte med meg selv der<br />
inne, hadde et sigøynerfølge funnet meg og tatt meg med.<br />
Jeg ble reddet av en bonde fra våre kanter som kom forbi<br />
og bragte meg hjem». 7 Rudolf kjenner en uimotståelig<br />
tiltrekning mot vann, han bader og vasker alt han kommer<br />
over, ødelegger klær og leker på den måten. «Denne<br />
lidenskapen for vann har fulgt meg hele livet igjennom,» 8<br />
bekjenner kommandanten fra fengselscellen. Aller best<br />
liker lille Rudolf å høre far fortelle om sin tid som soldat i<br />
Øst-Afrika: «Jeg lyttet med glødende begeistring når han<br />
snakket om misjonsselskapenes velsignelsesrike virksomhet<br />
i sivilisasjonens tjeneste, og jeg var fast bestemt på at<br />
jeg ville bli misjonær og dra ut til det mørkeste Afrika,<br />
helst midt inne i svarte urskogen.» 9<br />
Höss’ misjonsselskap blir ss, som sender ham på oppdrag<br />
i rurale strøk i Øvre Schlesien for å bygge opp et<br />
nettverk av konsentrasjonsleire. I sivilisasjonens tjeneste<br />
skal Det tredje rikets statsfi ender interneres og settes<br />
i arbeid. Höss utfører dette oppdraget med mye energi<br />
og pågangsmot, for arbeidsomhet er en dyd han skatter<br />
høyt; gjennom arbeidet frambringes fellesskapsfølelsen,<br />
vi trekker i fl okk: «Fra første øyeblikk var jeg klar over at<br />
Auschwitz bare kunne skapes om til en brukbar leir hvis<br />
alle la ryggen til og gikk inn for oppgaven, fra kommandanten<br />
og ned til den usleste fange.» 10 Det er med andre<br />
ord godt mulig at Höss faktisk var oppriktig da han<br />
under rettssaken insisterte på at skiltet han fi kk plassert<br />
over inngangspartiet til Auschwitz med mottoet Arbeit<br />
Macht Frei ikke var ment som en sadistisk hån av de dødsdømte<br />
fangene, men ganske enkelt som en oppstiver av<br />
arbeidslysten. I begynnelsen var fl ittige statsansatte som<br />
Höss tilbøyelige til å glemme alle (utvetydige) indikasjoner<br />
på at endemålet med leirene ikke var økt produksjon,<br />
men utryddelse av uønskede folkegrupper. Derfor kan<br />
Höss, tilsynelatende uaffi sert av den kunnskapen han<br />
i skrivende stund har om leirenes egentlige funksjon,<br />
bruke memoarene til å utlegge problemene forbundet<br />
med eff ektiviseringen av arbeidskraften:<br />
Hvis jeg skulle kunne håpe på å få fangene til å yte skikkelig<br />
arbeid, måtte de – i strid med vanlig praksis i konsentrasjonsleirene<br />
– få bedre behandling. Jeg gikk ut fra at det ville bli<br />
mulig for meg å skaff e dem både bedre husvære og forpleining<br />
enn i de gamle leirene. […] På den måten håpet jeg å<br />
få fangene til å legge godviljen til under det oppbyggingsarbeidet<br />
som måtte gjøres, og jeg mente også at jeg da måtte<br />
kunne forlange toppytelser av dem. 11<br />
Men Höss blir raskt skuff et – han blir motarbeidet av late<br />
og drikkfeldige underordnede, og fra sine overordnede<br />
får han ikke den økonomiske støtten han trenger for<br />
å gjøre leiren sin velutrustet og moderne. Fangene blir<br />
skitnere og mer utsultet for hver dag som går, og vi kan<br />
bare forestille oss hvilken pine dette påfører renslighetsfetisjisten<br />
Höss. Men sommeren 1941 kommer i hvert fall<br />
en avklaring fra Himmler: En storstilt utryddelsesaksjon<br />
skal forberedes. 12 Hvordan reagerer så kommandanten<br />
i Auschwitz på denne eksplisitte redefi neringen av oppdraget?<br />
«Riktignok var denne ordren noe utenom det<br />
vanlige og temmelig rystende. […] Jeg refl ekterte ellers<br />
ikke nærmere over det den gangen – jeg hadde fått en<br />
ordre – og måtte utføre den. Om denne masseutryddelsen<br />
av jødene var nødvendig eller ikke, var det ikke min<br />
Höss blir raskt skuff et – han blir motarbeidet av late og drikkfeldige<br />
underordnede, og fra sine overordnede får han ikke den økonomiske<br />
støtten han trenger for å gjøre leiren sin velutrustet og moderne.<br />
sak å dømme om, det hadde ikke jeg tilstrekkelig oversikt<br />
til å kunne gjøre.» 13<br />
inn i mørket<br />
32 33<br />
3.<br />
Den frustrerende ugjennomtrengelige og automatiserte<br />
henvisningen til Führer Befehl løper som et mantra gjennom<br />
alle memoarer og forsvarstaler, og fungerer som et<br />
eff ektivt hinder for enhver videre refl eksjon over muligheten<br />
for å handle annerledes. Rettsforhandlingenes<br />
innstendige forsøk på å appellere til nazistenes personlige<br />
skyldfølelse har derfor en tendens til å virke fånyttes<br />
inntil det smertefullt absurde. Slik oppstår for eksempel<br />
portrettet av Eichmann som utspekulert løgner, en som<br />
forsøker å skjule den egentlige motivasjonen for sine<br />
misgjerninger (et glødende hat mot jødene) ved stadig<br />
å påkalle førerordren, mens Hannah Arendt påpeker det<br />
nærmest komiske ved en slik tilskriving av dybde – om<br />
enn med negativt fortegn – til denne fantasiløse funksjonærens<br />
personlighet:<br />
Desto lenger man lyttet til ham, jo mer åpenbart ble det at<br />
hans manglende evne til å snakke var nært forbundet med<br />
hans manglende evne til å tenke, det vil si til å tenke fra noen<br />
andres ståsted. Ingen kommunikasjon var mulig med ham,<br />
ikke fordi han løy, men fordi han var omgitt av det mest pålitelige<br />
forsvarsverket mot andres ord og nærvær, og dermed<br />
mot virkeligheten som sådan. 14<br />
Dette forsvarsverket er inkarnert i førerordren, og dens<br />
avstumpende eff ekt på overgripernes evne til empati var<br />
en bevisst – og udiskutabelt vellykket – strategi i Det<br />
tredje riket. Likevel er selv de mest innarbeidede selvbevaringsteknikkene<br />
sjelden ufeilbarlige. Når aff ektene<br />
innimellom presser på, settes arbeidsdyktigheten på spill,<br />
og kommandanten i Auschwitz får et potensielt disiplinærproblem<br />
å hanskes med. Han må vise seg sterk, uanfektet,<br />
sikker i sin sak – være et godt forbilde:<br />
Alle så på meg. Hvilket inntrykk gjorde slike scener […] på<br />
meg? […] Jeg måtte late som om jeg var kald og hjerteløs,<br />
selv når jeg opplevde ting som måtte få hjertet til å krympe<br />
seg hos alle som ennå hadde menneskelige følelser igjen. Jeg<br />
kunne ikke engang snu meg bort når jeg var redd for å bli<br />
overveldet av mine følelser. Jeg måtte stå der helt rolig og<br />
kald og se mødrene gå inn i gasskamrene med de leende eller<br />
gråtende barna sine. […] Jeg måtte være med overalt. Dag og<br />
natt, måtte jeg være tilstede og se på når likene ble fj ernet og<br />
brent; i timevis måtte jeg stå og se tenner bli brukket løs og<br />
hår bli klippet av. Jeg måtte stå time etter time i den forferdelige,<br />
uhyggelige stanken som bredte seg når massegravene<br />
ble åpnet og likene derfra ble brent. Jeg måtte til og med stå<br />
ved kikkhullet i døren inn til gasskammeret og se dem dø,<br />
fordi legene oppfordret meg til det. Alt dette var jeg nødt til<br />
å gjøre – fordi jeg var den alle så på, fordi jeg måtte vise dem<br />
alle sammen at jeg ikke bare ga ordrer og bestemte hva som<br />
skulle gjøres, men også var rede til selv å være med på alt det<br />
jeg forlangte av dem som sto under min kommando. 15<br />
Det påfallende ved denne passasjen er hvor fokuset ligger:<br />
Ordet som gjentas hyppigst, er jeg. Menneskene som<br />
er på vei inn i gasskamrene og kroppene i forråtnelse er<br />
kulisser for hans personlige drama: Jeg måtte se dette. Og<br />
ikke får jeg gi uttrykk for det jeg har sett.<br />
Språkreglene som styrte dagligtalen i naziadministrasjonen<br />
var nødvendige for å få jobben gjort. Det er lettere<br />
å gå til arbeidet dersom du bidrar til «evakuering» og<br />
ikke drap på ufattelige antall mennesker. Men så står man<br />
der, med virkeligheten veltende mot seg, og man holder<br />
ut og klamrer seg til førerordren – men det er jo ingen<br />
trøst i den, ingen forståelse for hva disse fl ittige utsendte<br />
for Det tredje riket gjennomgår? Signalene om demoraliserte<br />
og nerveslitte tjenestemenn i øst når eliten, og i<br />
oktober 1943 ser Himmler seg nødt til å gjøre et eksepsjonelt<br />
unntak fra taleforbudet omkring jødeutryddelsene.<br />
I sin over tre timer lange tale til et knippe ss-offi serer i<br />
Posen (Poznan) vies seks minutter til den allerede hektisk<br />
pågående, men altså aldri off entlig erklærte, Endlösung:<br />
Jeg vil også nevne et veldig vanskelig tema for dere her,<br />
fullstendig åpent. Det burde drøftes blant oss, og likevel vil<br />
vi aldri snakke om dette off entlig. […] Jeg snakker om den
Change language