vagant 4 2008 innmat KUTTA2.indd

More documents

Recommendations

Info

audun lindholm pn: Det var vel noe av det gode som tross alt ble oppnådd med dekonstruksjonen, at man fi kk nyansert romantikkbegrepet såvidt mye. hh: Arthur O. Lovejoy skrev i 1924 et essay der han gikk gjennom en rekke tekster og fant at man ikke kunne snakke om én romantikk, men fl ere. En del av poengene hans er senere blitt tilbakevist av andre kritikere, som mener at det fi nnes en del fellestrekk, som fokuset på symboler, mytiske elementer, et problematiserende naturbegrep, sterk fremhevelse av metaforen, av imaginasjonens betydning – den typen ting. Samtidig er det viktig å betone at romantikken består av store motsetninger, der du har en dragning mot det folkelige, kollektive og politiske – her er særlig Rousseau og den franske revolusjonen viktig, og så dukker dette opp igjen hos tyske og britiske romantikere – som løper side om side med en mer konservativ tradisjon, ideen om den rene kunst og genidyrkelse. Man kan jo også se alle disse tendensene løpe sammen i én forfatter; eksempler er Wergeland, Shelley og Blake, Novalis til en viss grad. Det er veldig synd om disse innsiktene skal forsvinne igjen. Vi har skylt dekonstruksjonen ut, men det ville være veldig traurig om alt for mange barn skal forsvinne med badevannet. — Hvilke tidsskrifter fra norsk tidsskrifthistorie var dere påvirket av? Dere har jo allerede nevnt Kjærstads Vinduet. pn: Sigmund Hoftuns gam, Gyldendals Aktuelle Maga sin, var av en viss betydning – det har jo senere forsvunnet mer eller mindre ut av den almenne bevisstheten. Det samme gjelder Poesi Magasin, Olav Angells Poetica og Torleiv Grue og Jón Sveinbjørn Jónsons Poesi. Vi slukte alle disse tidsskriftene. For meg personlig var et dansk 50-tallstidsskrift som Heretica viktig; jeg kom over det fordi jeg tidlig begynte å lese Thorkild Bjørnvig og Paul La Cour. Norli i Universitetsgaten og Tronsmo noen kvartaler unna førte en hel del svenske og danske tidsskrifter, som noen av oss leste jevnlig, som Den blå port. hh: Jeg vil også nevne Kaj Skagens Arken – et glimrende kulturkritisk tidsskrift med antroposofi sk basis. Og dermed også dette tidsskriftets forløpere: Alf Larsens Janus og Ernst Sørensens og Aasmund Brynildsens Spektrum. Hva synes dere om de senere litteraturtidsskriftene som er kommet til? pn: Det var synd at Luj gikk inn så raskt. De gjorde noe helt annet enn Vagant. Kanskje lignet det litt på noen numre under Espen Stueland, som dobbeltnummeret om fransk samtidspoesi. De rendyrket noe, og bladet var spennende lesestoff . Jeg skulle gjerne lest fl ere utgaver av det. hh: Jeg er helt enig. La oss også nevne Au petit garage, som har funnet en ny måte å lage tidsskrift på – gjenkjennelig i en internasjonal sammenheng, men like fullt annerledes her på berget. Kraftsentrum er enda et eksempel, det er uærbødig og morsomt og har rommet en del overraskende bidrag. Videre har vi Audiatur og forlag som H Press og Gasspedal. Alt dette er blant de viktigste vitamininnsprøytningene norsk litteratur har fått i de senere år. Jeg er dypt imponert over hva dere unge slyngler presterer – noe av det er slikt som vi gamlinger nøyde oss med å drømme om på kafeene i sin tid. Manifest-nummeret av Rett kopi, har dere lest det? [Henter Rett kopi.] hh: Dessverre ikke. Det er ikke til å komme bort fra at man begynner å bli litt alderstegen, og ikke lenger får med seg alt ... pn: [Blar i Rett kopi.] Skal vi se ... «Dokumenterer fremtiden.» Et utvalg manifester? Pessoa, de Campos, Marinetti, Schwitters ... Du verden. Dette ser aldeles fabelaktig ut. hh: De har med alt her, jo. Fantastisk. pn: «Den antikristne, kirurgiske intervensjon.» En typisk manifest-formulering. Sånn skal det gjøres! — Var dere opptatt av å oppsøke motkulturelle impulser under deres tid i Vagant? pn: Mange av oss tenkte vel at vi befant oss i det marginale, og på sett og vis hørte hjemme der, men motkultur var ikke en viktig del av vårt vokabular. Vagant i vår tid var på godt og ondt forholdsvis Oslo-sentrert, vi traff Det som i i utgangspunktet er en kjærlighet til visse forfattere og tenkere, blir uunngåelig politiske spørsmål etter hvert. folk ute og utviklet tekstideer over kafébordene. Dette var før Internett og de billige fl ybillettenes tid. Jeg vet sannelig ikke om det eksisterte så mange overbevisende motkulturelle uttrykk i Oslo på dette tidspunktet. Volapük-miljøet representerte nok en kontinuitet fra sånt som Dikt&Datt på 70-tallet, men var det så mange andre? hh: Hvis man vil beskylde oss for noe, kan man nok si at vi i stor grad gikk til den etablerte høykulturen. Vi fremhevet sider ved klassiske tenkere og forfattere som vi savnet i den norske debatten. Ville dere vise at den klassiske litteraturen hadde et kritisk potensial, stilt overfor det norske Media Thule anno 1990? hh: Ja, det var vesentlig, men hva som utgjør «det kritiske potensial» er ofte ytterst uforutsigelig. Vi syntes at det fantes så mye av kolossal og relevant betydning i de gamle tekstene, som vi ønsket at ikke skulle bli borte, eller forsvinne i en løs, kosmetisk rekuperasjon. Et av mine gamle refrenger har vært å redde den klassiske litteraturen fra den thorleifdahlske måten å snakke om den på. Ta for eksempel Goethe, der antroposofene har fått dominere bildet vårt av ham i den grad at det knapt er mulig å se hva som står skrevet gjennom skodda. Det har vært en ambisjon for meg å vise at at denne litteraturen er mer vital, overraskende og møkkete enn hva som er kommet frem. pn: Vagants posisjon integrerte mange tilsynelatende motstridende tendenser. Vi var dessuten unge, pengelense folk som forsøkte å tenke. Som Trond Berg Eriksen en gang sa om Norge: De som kan tenke, har ikke penger, og de som har penger, kan ikke tenke. Vi representerte vel et slags fi llearistokrati, med en hang til å lese og fylle hodene våre med det beste som var skrevet. hh: Vi måtte forholde oss til våre egne begrensninger, og hva vi besatt av kunnskaper og interesser. Så kunne de virkelige undergrunnsfanzinene ta seg av det aller særeste ... hinsides vått og tørt Det stod artikler i Vagant om band som Holy Toy og Einstürtzende Neubauten. Så det må ha eksistert en viss interesse for undergrunnsfenomener? hh: Særlig rockesiden var godt representert. De som holdt på med rockestoff et var Johann, John Tore og Robin. Stig Sæterbakken var vel også åndelig til stede, med sin fascinasjon for industriell rock. John Tore hørte på de mest hårreisende, bisarre ting, med stor munterhet. 146 147 — Trioen Ulven-Sunde-Jarvoll har på et vis blitt ikonene for en intellektuell prosamodernisme i Norge. De var godt representert i Vagants spalter? hh: De var jo essayister, dermed var det en affi nitet der. Det var nærliggende for oss å forholde oss til forfattere som både hadde et skjønnlitterært og et essayistisk forfatterskap, som refl ekterte rundt skrivingen. Svein Jarvoll bodde i Tromsø, mens vi møtte Ulven og Sunde stadig vekk på kafeene. Alle tre var med i tafatthetsnummeret. Ellers var vel Vagant de første til å trykke noen av Arkhilokhos-gjendiktningene; å kunne presentere dem var jo fantastisk. pn: Sundes forfatterskap var mer omstridt på den tiden. Resepsjonen var delt i to: På den ene siden noen skolerte akademikere som betraktet seg som talsmenn for forfatterskapet, som gikk i bresjen for ham og var entydig positive, og så en uforstående slakterstand på den andre siden. Å brekke opp i denne oppsetningen var veldig vanskelig. Jeg anmeldte Sunde fl ere ganger, både 4. person entall, som er en fantastisk bok, og Naturligvis måtte hun ringe. Da Naturligvis måtte hun ringe kom i 1992, ble den vel lest som en slags kulminasjon av debatter som hadde pågått store deler av 80-tallet; denne romanen ble en bauta man ikke kunne gå utenom? hh: Det var en periode på 80-tallet der skillet mellom akademia og journalistikken var svært markant. På den ene siden insisterte man på at litteraturen måtte være
audun lindholm forståelig, på den andre siden nærmest på at den måtte være uforståelig. I dag er det innlysende at disse tilsynelatende motpolene fl yter over i hverandre, og at mening og ikke-mening er mer intimt forbundet. Eller, for å snakke mindre tåkete: Naturligvis dreier litteratur seg om mening, men meningen kan være vanskelig å kartlegge. En totalt meningsløs eller ikke-referensiell litteratur ville ingen av oss holde ut med særlig lenge – det er ren svada å kalle slikt for en «frigjørende kraft» eller hva det nå var vi presterte å hevde en gang i tiden. Dere traff nå og da Tor Ulven ute? Allergien mot konkret makt er selvfølgelig ingen dyd i seg selv, like lite som en streben etter makt nødvendigvis er synonymt med et ønske om å ta ansvar. hh: I den grad det lot seg gjøre. I noen perioder kunne han gå ut, og vi så en del til ham etter hvert. pn: Tor Ulven pleide å erte oss, i hvert fall meg, fordi han mente vi var for cerebrale. Han mente at vi alltid var seriøse – det stemte jo ikke. Han skrøt av at han leste Donald. Men det var jo Henning som oversatte Donald! hh: Han var litt skeptisk til det. Han mente at jeg som var Donald-oversetter burde vite i nøyaktig hvilket nummer Donald havnet på en svært liten øde øy med – for eksempel – bare én palme og én blomst. Det viste seg at det var nummer 31 i 1962 eller noe sånt – den slags detaljkunnskaper satt han inne med. pn: En av de første gangene jeg traff ham var da jeg feiret 30-årsdagen min i 1992. Det skjedde i Alfs romslige leilighet på Majorstua, og det var verten som inviterte Tor. De følgende årene så vi en god del til ham, til et stykke ut i 1994. Det året støtte jeg faktisk på ham 17. mai, i hagen på Nordraak sammen med Ole Robert. hh: Han hadde mye humor, han var svært spøkefull. Det synes jeg også er et element vi ikke skal undervurdere i bøkene hans. Gunnhild Øyehaug nevnte det i siste nummer av Vinduet, og den påminnelsen er det viktig å ta til seg. pn: Jeg husker et nachspiel hos Steff en [Kverneland], der jeg introduserte dem for hverandre. Det kom frem at Ulven hadde enorm respekt for arbeidet hans, så ganske raskt fi kk samtalen et humoristisk preg av oss genier imellom. Senere trakk han frem munnspillet. — pn: Ettertiden har vist at fl ere av oss hadde en forfatter i magen, men vi prøvde ikke å formulere et program for vår egen skriving gjennom bladet. Tone er kanskje et unntak; hun kartla til en viss grad sine egne litterære anliggender via Vagant. Men i motsetning til Profi lgenerasjonen, tror jeg samtlige av oss først og fremst tenkte og arbeidet i rollen som redaktører og kritikere, og i mindre grad som forfattere. Samtidig bedrev dere litterær essayistikk. Er ikke det et fullverdig litterært anliggende? pn: Jo, i høy grad. For eksempel Henning, Torunn, Johann, Bjørn og Espen fant fort frem til essayformer som de kunne gjøre til sine. Jeg fant aldri frem til et språk som jeg virkelig følte jeg kunne uttrykke meg i; først med den lille boken Z gjorde jeg det, mer spesifi kt med en tekst som ble skrevet fem år etter at jeg sluttet i tidsskriftet. Kritikken har slitt med å historisere Vagant, siden det ikke kan knyttes til en tydelig skjønnlitterær generasjon. Man har ikke sett at det var en sterk essayistisk generasjon. Betyr dette at essayet har falt utenfor fokuset til den almenne litteraturkritikken? hh: Man har fortsatt å insistere på at Vagant først og fremst er et kritikertidsskrift. Det er underlig, med tanke på eksperimenteringen som fant sted med essayet. Men også med tanke på hvor mange skjønnlitterære forfattere som var innom redaksjonen, og hvor mange som har kommet med skjønnlitterære bøker siden. pn: Dette er jo ikke et særnorsk fenomen. Sist jeg sjekket, var det fortsatt slik i tyske litteraturhistoriske verker at Benjamin og Adorno ikke var med, annet enn når de blir sitert med noe de har skrevet om andre forfattere. Om ikke Minima moralia og Einbahnstrasse er tysk litteratur, eller Ernst Jüngers dagbøker, Strahlungen, og Ernst Blochs Spuren, hva skal da være det? Montaigne og Pascal er tross alt en selvfølgelig del av fransk litteraturhistorie. Vi snakket tidligere om Alf Larsen. I hans tilfelle har det ikke vært noe problem å innrefl ektere essayistikken som en fullverdig del av forfatterskapet. Kan det være at sjangeren har falt ut av historieskrivningen fordi det ikke har vært sterke nok essayister siden? pn: Både sjangerføringene i innkjøpsordningen og det mangelfulle, ofte mistroiske forholdet til retorikk har vel bidratt til at forfattere gjerne har skrevet artikler med venstre hånd. Alf Larsen er en virkelig sjelden fugl, siden han er en essayist med stor E. Vi må vel frem til Jarvoll, Sunde og Sæterbakken for å fi nne skjønnlitterære forfattere, i alle fall romanforfattere, som har nedlagt like mye arbeid i essayskrivingen. Hva med Jan Erik Vold – det er vel ikke helt usannsynlig at ettertiden vil se på ham som en mer betydelig essayist enn poet? pn: Det er jo en tradisjon for at lyrikere tar essaysjangeren alvorlig; bare tenk på T. S. Eliot, Ezra Pound, Gottfried Benn, Paul Valéry, Octavio Paz, Josef Brodsky … Listen er lang. Vold er et godt eksempel, han har tatt sin rolle som arkivar og introdusør svært alvorlig, foruten poetikk-refl eksjoner og polemikk. Vi har allerede snakket om Georg Johannesen. Stein Mehren må også nevnes. Det dristige og ambisiøse verket Myten og den irrasjonelle fornuft er ekstremt spennende lesning – med alle svakheter iberegnet. hh: Samtidig forkaster jo Mehren noen av de essayistene vi setter høyt. Han er for eksempel helt avvisende til Adorno, og argumentasjonen hans er god. Men tilbake til Vold: Det hadde vært svært interessant å prøve å gjøre opp en foreløpig status over hele konglomeratet av virksomhet han har bedrevet. Han har jo forfektet en poetikk, slik nettopp Eliot og Pound gjorde, og har noen blindfl ekker, som Olaf Bull og ekspresjonistiske skrivemåter. Jeg har kanskje uttalt meg litt for bastant om Vold noen ganger; jeg skal være den første til å innrømme at han har gjort svært mye som er av den største betydning. Når jeg en gang iblant har gitt uttrykk for uenighet med Vold, hinsides vått og tørt skyldes det ikke mangel på respekt – tvert imot respekterer jeg ham så ettertrykkelig at jeg synes det han sier fortjener å bli grundig lest. pn: Utvilsomt. Når det er sagt, bør det kanskje nevnes at vi satte oss bevisst fore ikke å gå i den fellen som Profi l etter vårt skjønn gikk i: Å tabuisere visse forfatterskap. Å reklamere høylytt og langvarig for visse retninger og litterære prosjekter, og vedvarende kritisere andre som uholdbare eller utidsmessige, med henblikk på en bestemt poetikk, livsholdning, ideologi et cetera. Men vi hadde noen ubevisste slagsider og allergier, vi også. Det er en utypisk holdning for et tidsskrift av Vagants type: Å ha færrest mulig slagsider? hh: Det førte vel også til at det oppstod en viss forvirring. Man prøvde å identifi sere oss med en bestemt retning eller en bestemt sak, men det lot seg ikke gjøre. Vi var et kollektiv, men vi var også steile individualister. Det var en del sammenfallende preferanser og ideer, men også mye vi ikke kunne enes om. pn: Det var absolutt ikke noe kollektivt språk som kom til uttrykk. Ingen som leste bladet var vel i tvil om hvem som signerte hvilke tekster. hh: Samtidig – og nå er det nok marxisten i meg som snakker – tenkte jeg ofte at Vagant var et så kollektivt foretagende at vi godt kunne gjort noe à la det en rockegruppe som Genesis gjorde i sine tidligste utgivelser: La samtlige bidrag krediteres samtlige involverte – «all lyrics and music by Genesis». Eller for å si det med verdens mest klønete omskrivning av et berømt sitat: «Alle Redaktionsmitglieder werden Brüder und Schwestern.» Og navn og såkalt opphavsrett får fl yte fritt … Kan mangelen på tydelig tilhørighet være noe av grunnen til at man forsøkte å gi merkelappen «teoretisk» til Vagant? I mangel av en annen kategori: defi ner det som vanskelig ... Men hvis man sammenligner med Kris – det er jo påfallende mange felles interesser –, var svenskene langt mer eksklusive og rendyrket teoriorienterte. pn: Vi hentet i høy grad inspirasjon fra Kris, men forsøkte aldri å bli en norsk versjon av dem. De hadde en mer aristokratisk, kresen og suveren holdning. Den 148 149
Page 1 and 2:
# 4 2008 TIDSSKRIFT for LITTERATUR
Page 3 and 4:
vagant # 4 / 2008
Page 5 and 6:
- leder - Utstøtningen er det slik
Page 7 and 8:
press inviterte forfattere av ulik
Page 9 and 10:
odd w. surén tone hødnebø: Skamf
Page 11 and 12:
odd w. surén I det stillestående,
Page 13 and 14:
odd w. surén i Aristoteles’ defi
Page 15 and 16:
mazdak shafieian & sigurd tenningen
Page 17 and 18:
anna hallberg hårda pappskivor« -
Page 19 and 20:
anne helene guddal Höss gjør seg
Page 21 and 22:
anne helene guddal når emnet er uk
Page 23 and 24:
- selvfølgelig med unntak av det f
Page 25 and 26: gisle selnes Off eret som måtte ti
Page 27 and 28: De malte Av marcel beyer Oversatt a
Page 29 and 30: marcel beyer «Neustadt-punkerne»:
Page 31 and 32: Russerne kommer! Russisk samtidslit
Page 33 and 34: Den der ler sidst … Av yasmina re
Page 35 and 36: mads anders baggesgaard der ikke tj
Page 37 and 38: Utvidelse av hatsonen bhl: Nylig fa
Page 39 and 40: peder holm-pedersen, mikkel bolt &
Page 45 and 46: Art, not nature Tre versjoner av Pa
Page 47 and 48: jenny hval the pain of disappearing
Page 49 and 50: kjetil sletteland til den norskætt
Page 51 and 52: Att skriva eller låta sig skrivas
Page 53 and 54: anders johansson Det som no skjedde
Page 55 and 56: frode helmich pedersen I anledning
Page 57 and 58: Wunderkammer Løveids snakkende mus
Page 59 and 60: sindre ekrheim Det er en episk fort
Page 61 and 62: Vagant er blitt 20 år - hvem skull
Page 63 and 64: TORE RENBERG vis jeg har forstått
Page 65 and 66: cathrine strøm «utover, bakover,
Page 67 and 68: hans jacob ohldieck Tidlig i 2005 b
Page 69 and 70: audun lindholm Jeg ristet på hodet
Page 71 and 72: audun lindholm utgi et tidsskrift.
Page 73 and 74: audun lindholm Vi hadde en forkjær
Page 75: audun lindholm Benetton-kampanjen p
Page 79 and 80: audun lindholm Vagant, men både ha
Page 81 and 82: 156 FOUCAULT HEIDEGGER BAKHTIN GADA
Page 83: 160 Gyldendal presenterer «... per
show all

vagant 4 2008 innmat KUTTA2.indd

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?