vagant 4 2008 innmat KUTTA2.indd

jenny hval
en drukning i et rom som fylles, ikke med vann, men
med lyd. Lyd som gjør vondt, som får ørene til å blø. Jeg
tenker på heisdørene som glir fra hverandre i Ondskapens
Hotell og blod som fl ommer utover hotellkorridoren. I
The Coral Sea er det kanskje Robert Mapplethorpe som
skal fylles med blod, gjenoppstå i ord og gjennom Patti
Smiths kropp. Og gitarlyden trekker i lange linjer ut
ordene hennes, gir dem ekko. Lyden fi sker Mapplethorpe
i kjøtt og blod ut av munnen hennes.
Gjennom lyden begynner jeg å se for meg farger og
bilder: en grå, episk reise i draperinger, lys og skygge. M
er en slags Odyssevs, en helt på sjøreise mot korallhavet.
Og samtidig ser jeg for meg en scene, scenen Smith og
Shields deler foran publikum under fremføringen: dekket
på en skute seilende i mørket. Patti Smiths stemme
messer frem denne historien som en fi llete, mektig
Flygende Hollender. Hun binder M, levende guttekropp,
sammen med Robert Mapplethorpe, død. En sjelden
gang bryter stemmen ut i sang. Først stille, som når hun
har lullet oss i søvn med hvisking:
sleep
sleep
sleep
Så synger hun:
Mother I wanted to be your boy
(…)
mother I know you love me
Det er M som snakker i teksten, men det er en mors vuggevise
som synger ordene. Smith leser teksten og legger
stemmen rundt M, som en beskyttende mor legger
hun vokalene åpne og langsomme, moother, rundt den
Robert Mapplethorpe hun var så glad i:
He opened his eyes and closed them. And felt the warm
sensation as if his mother was covering him ...
Stemmen er en mor, og Smith leser setningen som en spiral,
en hånd som varsomt krummes rundt meg.
Og M seiler videre, fra gutt til kunstner. Smith legger
hendene på roret, tar kontroll over bølgene og forteller:
Art, not nature, moved him. Nature, he had boasted, was
meant to be redesigned; opened and folded like a fan.
Gutten M vil forandre skyene, naturen, sin egen form.
Arrogansen i formuleringene ligger som voksavstøpninger
over bølgene, et lokk over naturens villskap. Ordene
leses langsomt og innbitt, tvinges frem. Gitarlinjene har
så lang etterklang at alt rundt meg går i sakte fi lm. Men
naturen, fortsetter Smith, tar sin hevn:
Now nature turned to him and said: Boy, I am taking you,
and he turned to her for her salvation, and he set aboard to
make peace with her, bowing to her mysteries ...
Og så forsvinner vi ned i et sort hylster med M, det
mørke rommet strammes rundt oss, jeg kan ta på veggene
som om jeg er inne i et annet menneske. Neglene
mine skraper mot innsiden av en annens hud, en feberkropp.
For M er syk,
heee’sslleeepyy
sier Smith langsomt, som en junkie, munnen helt lukket.
Stemmen mister brystklang, lukkes ute av kroppen hennes
og resonnerer kun mellom tennene, som om hun er
en tom, liten kiste. Et par avsnitt tekst mumles, jeg får
det ikke med meg, hører bare tenner og luft. Og så kommer
hun tilbake til meg, med ord lest langsomt og insisterende.
De drar meg inn og nekter meg å puste når ikke
hun puster, nekter meg å stoppe opp. M og jeg blir kastet
inn i en tykk tåke av stavelser. Alt jeg skjelner er hugg av
gjentakelser, harde konsonanter:
He didn’t like to think
He didn’t like to talk
He didn’t like to think
He didn’t like to talk
Og så mildner hun:
He liked to feel.
Betydningen av ordene er borte igjen. Teksten gjør meg
yngre, til et spebarn. Jeg forsvinner noen sekunder inn
i lyden av et orgel i bakgrunnen, undervannsklang. Når
orgelet forsvinner, hører jeg Smiths stemme stoppe opp
ved ordene
hoow hee looonged
strukket ut som en ståltråd som holder på å ruste i stykker.
Kroppen hans holder ikke, fragmenter av teksten
kastes rundt meg som avrevne kroppsdeler:
He could no longer eat; solids passed through him with
the violence of a cloud. He drew his nourishment from a
banquet of eyes (...)
Tears shed from every pore (...)
Jeg ser for meg at Patti Smith sanker sammen Ms tårer,
plukker dem fra hver pore og blander dem med sine egne
til de blir ord, ord som slynges ut rundt meg til lyd. Og
nå går alt fort, bildene snor seg sammen, M er syk og
hard og overmenneskelig på én gang. Jeg ser ham tydeligere
og tydeligere for meg som en gudekropp, en gresk,
perfekt skulptur, som jeg ser for meg bildene hans: 2
He found the shirt he was looking for, of a material spun of
silk and muscle ...
Bildene som dras ut av Smiths munn: stein, hav, silke,
muskler. Hele tiden som et lysspill der hud og marmor
og skinnet på en frukt kan bety det samme. Som i
Mapplethorpes fotografi er, hvor utsnitt av nakne kropper
ligner renessansens symmetriske, blankpolerte stilleben.
Og som fl atene som dukker opp rundt meg når jeg
hører på plata i bilen: asfalt og mur, aluminiumsfelger og
glass forvandles, bytter plass, blir hverandre.
Også Ms klimaks er en transformasjon. M skal forvandle
seg:
he reached into the night
fastened a wing
an antenna
another wing
the Herculean Moth
Jeg ser for meg at han fester seg til en sommerfugl og
tar av fra bakken. Eller er det Patti Smith som fester seg
til den døde M, tar ham på seg? Alt som skjer med M er
jo også i hennes kropp. Aldri har døden vært så nærværende
i teksten. Når Smiths stemme sprekker, blekner
gutten Ms hud og avdekker den døende og døde Robert
Mapplethorpe som på fotopapir i fremkallingsvæske. En
sammensmeltning av en AIDS-syk voksen mann og en
ung gutt, av en fortelling og en stemme. Den greske statuekroppen
smuldrer opp i kast mellom det voldsomme
art, not nature
og det stille, og ordene går av seg selv mot slutten av siste
spor. De stopper opp, bygges opp og ned, tæres i stykker,
men de er bare overfl ate, hud over fl ytende kjøtt. En fallisk
kropp stiger opp, stillbildene smelter:
And all the muscles were contracting.
And he was emerging, drenched and pink and vibrant, the
skin pulled back by the hand of God.
Og så, bare gitarlyden igjen, mens ordenes ekko sitter
igjen i hodet. The Coral Sea ebber ut, drar opp ankeret,
glir ut fra land.
disk 2: 12.09.06
Når disk 2 begynner, har det gått ett år og tre måneder
etter den første konserten ble spilt inn, og noen uker
siden jeg hørte på disk 1. Og denne gangen er jeg forberedt,
for jeg har bokversjonen av The Coral Sea foran
meg ( jukser jeg?). Når første spor, prologen, begynner,
skjelner jeg ordene med én gang. Stemmen høres dypere
ut, mer kontrollert, men det er kanskje jeg som er mer
kontrollert, med boken. Jeg hører at Morpheus, drømmeguden,
vekkes og
86 87
burns into form
slik ordene fra Smiths munn brennemerker sitt publikum.
Men å ha boken der, som jeg først tenker er en trygghet,
blir vanskelig. Fremføringen klarer ikke å holde seg til
papiret. Lange passasjer er byttet ut, kuttet, lagt til, fl yttet
rundt. Ordene har gjennomgått en voldsom mutasjon.
Handlingen i teksten blir tydeligere fra starten denne
gangen. Gutten M drømmer om å fi nne en sommerfugl
å feste til kroppen sin, slik Pan festet skyggen til føttene.
Men der boken forteller om Ms eventyr og omgivelser,
har Patti Smith i spoken word-versjonen gjort radikale,
brutale endringer. Her er marmor og gull mer og mer
byttet ut med sykdom, smerte og væske som renner fra
kroppen. Å fremføre teksten bringer ut et annet, synlig
og tydelig jeg, et som ikke kan bindes av tid og sted:
I feel the pain of leaving
roper Smith til meg på øret fra et sted langt bortenfor
papiret,