You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
kjetil sletteland<br />
til den norskættede Norah Lange), og hans stort sett<br />
britiske litterære forbilder og deres liv og forfatterskap.<br />
Liv og tekst, altså. Til å være ute av stand til å interessere<br />
seg for virkeligheten, er fortelleren godt informert<br />
om mange områder av den, og formidler innsikter som<br />
vekker iallfall min interesse. Jeg vil ikke dermed ha sagt<br />
at hotell- og kvinnefortellingen ødelegger boken som<br />
helhet, for den inneholder en del fi ne skildringer, særlig<br />
av den distanserte verdigheten som følger av å bære gode<br />
klær på riktig måte, og som igjen refl ekteres i mange<br />
eksemplariske setninger, og den gir også mening som en<br />
slags skrudd null-situasjon (hotelltilværelsen) med tilbakeblikk<br />
på et liv som har bestått av variasjoner over ett og<br />
samme tema (kvinnehistoriene), men den kunne nok ha<br />
vært gjort mer troverdig – ikke som realisme, men som<br />
«litteratur». Mye av det man forventer fra en romanfortelling,<br />
slik som karakterisering, konfl ikt og handling,<br />
mangler eller er påfallende svakt utført. Skjønt, dette er<br />
kanskje meningen: Akkurat idet fortelleren er i ferd med<br />
å rotes inn i noe så fortersket litterært som et trekantdrama,<br />
avbryter han oppholdet på appartementshotellet.<br />
Og fortellingen står uansett ikke isolert: De essayistiske<br />
innslagene gir metonymiske koblinger til fi ksjonen og til<br />
forfatterens biografi , dels i tradisjonen etter Borges, på<br />
villedende og avledende måter. Gjennom konstellasjonen<br />
av det fortellende (speilet) og det essayistiske (encyklopedien)<br />
får romanen et slags plott. Ikke noe ordinært<br />
romanplott, men likevel: it thickens. Og det er godt.<br />
Også i parasitteringen på Borges brukes Borges som<br />
forelegg. Argentineren skrev ofte om eldre litteratur (og<br />
om både fi ktive og ekte plagiater), eller skrev gammel<br />
litteratur om igjen i nye og fordreide versjoner, gjerne<br />
i en hybridprosa et sted mellom essay og fortelling. I<br />
«Døden og passeren» speilvendes for eksempel detektiven<br />
C. Auguste Dupins metode fra Edgar Allan Poes tidlige<br />
krimfortellinger. Denne dreier seg om å sette seg inn i<br />
forbryterens sinn, avspeile det, så å si, eller lese det, ikke<br />
bare for å se hva han har gjort, men også for å forstå hva<br />
han har måttet foreta seg etter forbrytelsen – forsåvidt<br />
den samme metoden som forbryteren benytter for å<br />
unnslippe politiets etterforskning, men da altså ett skritt<br />
foran. Begge kriminalmysteriene viser seg å ha åpenbare<br />
løsninger, men der Dupin løser saken ved ikke å la seg<br />
lokke bort fra overfl aten, forkaster Erik Lönnrot politikommissær<br />
Treviranus’ nokså opplagte hypotese:<br />
«Det er en mulighet, men en svært lite interessant mulighet,»<br />
svarte Lönnrot. «Du vil sikkert svare at virkeligheten ikke<br />
er det ringeste forpliktet til å være interessant. Dertil vil jeg<br />
svare at virkeligheten kan sette seg utover en slik forpliktelse,<br />
men det kan ikke hypotesene.» 2<br />
Igjen altså den manglende interessen for virkeligheten.<br />
Lönnrots hypotese ligger i det okkulte. Slik skal<br />
han også forutse, etter tre drap, hvor et fj erde drap vil<br />
skje – men sporene er falske. Det er ikke Lönnrot som<br />
«leser» skurken Red Scharlachs sinn, men Scharlach som<br />
«skriver» den fi ktive forbryterske logikken for Lönnrot.<br />
Treviranus’ opplagte forklaring viser seg å ha vært korrekt,<br />
men Lönnrot løser saken gjennom en konsekvent<br />
rekke med feiltakelser. Oppklaringen er et selvmord.<br />
Home is where you die ... gjør noe lignende med speilmotivet<br />
fra «Tlön, Uqbar, Orbis Tertius». Det er tanker<br />
omkring speilet og dets uhyrlighet som først minner<br />
Bioy Casares på Uqbar, et landområde i Irak som viser<br />
seg å være oppdiktet, og kun omtalt i visse eksemplarer<br />
av The Anglo American Cyclopaedia, «et ordrett, men<br />
ikke helt adekvat opptrykk av Encyclopaedia Britannica<br />
fra 1902». I «hotellspeilenes illusoriske dyp» henger også<br />
minnet om Herbert Ashe, en ensom engelskmann som<br />
holdt til på Hotell Adrogues, og som led av uvirkelighet.<br />
Han var sannsynligvis medlem av Orbis Tertius, sammensvergelsen<br />
som sto bak oppfi nnelsen av Uqbar og<br />
Tlön, en fi ktiv verden der Berkeleys fi losofi er common<br />
sense og språkene er uten substantiver, og som ved hjelp<br />
av en rekke forfalskninger, først med Uqbar-artikkelen i<br />
det nevnte leksikonet, skal smeltes sammen med vår egen<br />
verden. Holtet Larsens forteller antyder at han har et lignende<br />
formål, «å forfalske virkeligheten med virkelighetens<br />
egne midler». Men, som nevnt, fortelleren befi nner<br />
seg på et annet virkelighetsnivå. Speilet mangfoldiggjør<br />
og forfalsker, og hos Borges har det også hukommelse.<br />
Holtet Larsen gir det på sin side en eksplisitt fremtidsdimensjon,<br />
med sin egen versjon av Herbert Ashe:<br />
Jeg reiste meg, kvalte en gjesp, spurte meg selv hvor mye<br />
klokken kunne være, og gikk bort til det billige, liksomitalienske<br />
speilet i den fargerike og simple liksombladgullbelagte<br />
rammen som var hengt opp mellom utgangsdøren og døren<br />
inn til badet, utvilsomt i den tro at det lot seg forveksle med<br />
et kostbart speil. Der ble jeg stående og beskue mitt fremtidige<br />
jeg, som ikke var så ulik den mannen jeg allerede hadde<br />
rukket å bli, muligens med et litt mer resignert drag rundt<br />
munnen, uten at jeg vil si det for sikkert, det kunne være en<br />
skygge, eller alderen.<br />
Skulle dette være et forvarsel om et eller annet? Det ville<br />
jeg i så fall tidsnok oppdage. Følelsen av noen som helst form<br />
for litterær oppdagelse var jeg ikke i stand til å frembringe.<br />
Kanskje det er speilet det er noe galt med, kan jeg huske at<br />
jeg tenkte, i et så billig og simpelt speil som dette kan man<br />
sannsynligvis ikke forvente annet enn å se seg selv. Men der<br />
sto jeg altså og betraktet mitt fremtidige jeg, mens jeg ventet<br />
på at et eller annet skulle skje, at mitt fremtidige jeg skulle gi<br />
seg til kjenne, om jeg kan si det sånn.<br />
God aften, Mr. Saunders, sa jeg (s. 60–61).<br />
Den reserverte engelskmannen Mr. Saunders svarer tolv<br />
sider senere:<br />
Jeg tror ikke vi har truff et hverandre tidligere, sier Mr.<br />
Saunders. Det stemmer, sier jeg, jeg har nettopp fl yttet inn. I<br />
så fall ville jeg ha satt pris på en forklaring, sier Mr. Saunders.<br />
Din engelske lidelse, sier jeg. Hva behager? Det eneste som<br />
skiller oss er tiden, sier jeg, jeg beklager hvis jeg har latt deg<br />
vente. Jeg venter ikke på noen, sier Mr. Saunders, og jeg<br />
interesserer meg ikke for gjetteleker.<br />
Jeg trodde du ville forstå hva jeg mener, sier jeg. I min<br />
alder kan man tillate seg det privilegium å velge hva man<br />
ønsker å forstå, sier Mr. Saunders. Det er ganske enkelt, sier<br />
jeg, vi befi nner oss i hver vår tid, nærmest i hver vår dimensjon.<br />
Du er den jeg vil kunne komme til å bli, med mindre det<br />
endelig skulle lykkes meg å gå til grunne (s. 73–74).<br />
Fortellerens mulige «fremtidige jeg» peker på at vi har<br />
med en etterstilt forteller å gjøre. Den midlertidige overgangen<br />
til presens, med fraser som «kan jeg huske at jeg<br />
tenker», understreker dette. Sammen med fortellerens<br />
upålitelighet fremtvinger det spørsmålet om hvem eller<br />
hva fortelleren egentlig er: Er fortelleren hovedpersonen<br />
som er blitt Mr. Saunders, eller er han fremdeles «seg<br />
selv», så å si? Etter hvert forstår man at jeg-fortelleren<br />
rett og slett er jeg-fortelleren. Fortelleren er ikke Mr.<br />
Saunders, for det har lykkes ham å gå til grunne. Jegfortelleren<br />
er død. Døden affi serer ham heller ikke noe<br />
videre, og omverdenen reagerer ikke: Han er «i stand til å<br />
imitere en levende person» (s. 307). Mr. Saunders forsvinner<br />
heller ikke etter fortellerens død.<br />
Og da må vi vel spørre: Hvem er Mr. Saunders? Han<br />
beskrives som «en engelskmann av det harmløst konservative,<br />
og kanskje litt hjelpeløse slaget» (s. 56) som<br />
fortellerens død<br />
tilfeldigvis er blitt boende i Oslo. Dels er han nok basert<br />
på den nevnte Herbert Ashe, men er diktet opp med en<br />
langt fyldigere historie; dels i motsetning til fortellerens,<br />
dels som utfylling av Borges’ manglende tilknytning til<br />
Norge og Oslo, som en slektning av hans mange britiske<br />
litterære forbilder. Han synes å være en mulig jeg-forteller<br />
– eller forfatter – slik hovedpersonen forestiller seg seg<br />
selv i fremtiden, en litterær type som tilsvarer den distanserte<br />
og kresne stilisten bak romanen. Forholdet mellom<br />
Mr. Saunders og hovedpersonen kan ses som en speilvending<br />
av forholdet mellom fortelleren og hovedpersonen,<br />
som en fi ktiv og vrengt skildring av litteraturens<br />
muligheter for selvfremstilling – som romanen forsåvidt<br />
lefl er med gjennom de selvbiografi ske elementene. Mr.<br />
Saunders er den som avdekker for leseren det falsumet<br />
som er sentralt for fi ksjonen, og i romanen er han også<br />
den som opprettholder det. Til slutt kommer det frem at<br />
jeg-fortelleren nå, i fortellesituasjonen, bare eksisterer i<br />
Mr. Saunders’ hukommelse. Slik er Mr. Saunders et bilde<br />
på både jeg-fortelleren og den bevissthetsinstansen som<br />
gjør hovedpersonen til et bilde på jeg-fortelleren; han<br />
tilsvarer interpretanten, som det heter i Charles Sanders<br />
Peirces semiotikk, en instans som både knytter det som<br />
betegner til det som betegnes og som også selv (på et<br />
psykisk nivå) betegner det samme. Han har altså også noe<br />
av leseren i seg. Et trekantdrama à la det hovedpersonen<br />
forlot, utspiller seg innenfor selvrepresentasjonen.<br />
Home is where you die ... gir altså en ganske paradoksal<br />
og umulig fremstilling av seg selv og fortelleren, som<br />
likevel er sannferdig nok: Det er sant at en jeg-forteller<br />
befi nner seg på et annet tidsplan enn den personen han<br />
kaller jeg, at han er en etterligning av et levende menneske,<br />
og at han, om han er selvbiografi sk, bare eksisterer<br />
i sitt fremtidige jegs hukommelse. Dette er den brutale<br />
eller banale virkeligheten bak det som blir fortalt, fortellerens<br />
uvirkelighet. Jeg kan ikke si noe annet enn at det<br />
er et intelligent gjennomført selvportrett, og at romanen<br />
lykkes i sin uttalte hensikt: å gi de to forrige bøkene «et<br />
fundament» (s. 307). Den er interessant, og det er jo som<br />
kjent den eneste forpliktelsen en roman har.<br />
92 93<br />
noter<br />
1 Terje Holtet Larsens gjengivelse avviker noe fra Finn Aasens oversettelse<br />
i Labyrinter.<br />
2 Jorge Luis Borges: «Døden og passeren», i Labyrinter, Oslo: Cappelen<br />
1993, s. 92.
Change language