vagant 4 2008 innmat KUTTA2.indd

More documents

Recommendations

Info

Sagaen om Arvid Jansen Av frode helmich pedersen er petterson hører til blant de relativt få norske forfattere som nyter høy internasjonal anseelse. Ifølge forlaget utgis Petterson nå på over 40 språk. I The New York Times karakteriseres hans Ut å stjæle hester som så original at den utvider leserens erfaring av livet, og han sammenlignes med forfattere som J. M. Coetzee, W. G. Sebald og Knut Hamsun. 1 Slik hyperbolsk ros bør selvsagt tas med en klype salt, men spørsmålene melder seg like fullt: Hva er det Petterson lykkes så godt med i sine romaner? Og hvorfor egner han seg til litterær eksport, i motsetning til for eksempel Dag Solstad? Det første som slår meg under lesningen av Jeg forbanner tidens elv, er at Petterson er en uvanlig emosjonell romanforfatter, i motsetning til Solstad, som er en utpreget intellektuell forfatter. Boken handler om Arvid Jansen, som er en gjennomgangsfi gur i Pettersons oeuvre: Han opptrer som barn i novellesamlingen Aske i munnen, sand i skoa (1987) og romanen Ekkoland (1989), og som voksen i I kjølvannet (2000) samt altså i årets roman. Arvid Jansen defi neres ut fra sine følelser, og ettersom han i de to seneste romanene i tillegg til å være hovedperson også er jeg-forteller, kan hans emosjonelle habitus her sies å være et styrende prinsipp. I bøkene om den voksne per petterson Jeg forbanner tidens elv Oktober, <strong>2008</strong> Jansen fi nnes det knapt en eneste skildring som ikke er farget av fortellerens sinnsstemning. Med dette har jeg allerede antydet et svar på det andre av de to spørsmålene ovenfor, om hvorfor Pettersons romaner egner seg så godt til litterær eksport: Følelsenes språk har – når det er vellykket – tilnærmet universell appell, jevnfør Quintilians berømte diktum: «Veltalenhetens liv og sjel er dens makt over følelsene». 2 I den klassiske retorikken anbefales det rene fornuftsspråket som kjent kun til forklaring av saksforhold – slik diskurs blir nemlig fort kjedelig for dem som ikke på forhånd interesserer seg for emnet. Og for å knytte an til sammenligningen med Dag Solstad, virker det mer sannsynlig at en tilfeldig leser – uansett nasjonalitet – vil la seg oppsluke av Arvid Jansens frykt for sin mors forestående død, enn av Armand V.s betraktninger over Aschehougs verdenshistorie. 4 Pettersons hovedinteresser som forfatter – den barnlige undringen (Ekkoland), ungdomsforelskelsen (Jeg forbanner tidens elv), det spente forholdet til faren (I kjølvannet), gleden ved lesningen, skilsmissen, og det angstfylt-joviale forholdet til døtrene – er alle sammen forbundet med de evige emnene: livet, døden og kjærligheten. Det ligger i sakens natur at man i behandlingen av denne typen tema alltid vil stå i fare for å hentes inn av klisjeer. I mine ører unngår Petterson stort sett denne faren, og hans prosa er vellykket i den forstand at den er gjennomtrukket av følelser uten å bli patetisk i den moderne og negative betydningen av ordet. Det er riktignok mulig at noen lesere vil fi nne romanene om forfatteren Arvid Jansen bløtaktige, og hovedpersonen tafatt og vanskelig å sympatisere med. Reaksjonen er forståelig: Jeg ville trolig selv ha avvist disse bøkene dersom jeg hadde lest dem som tyveåring. Det er derfor fristende å hevde at dette er litteratur for folk som selv har rukket å forbanne tidens elv. 7 På hvilken måte? Jo, først og fremst må man ha mistet den evighetsfølelsen som preger et menneske tidlig i tyveårene – følelsen av at livet kommer til å fortsette å være omtrent slik det er i all overskuelig fremtid. Det dreier seg her ikke bare om å ha erfart at tiden går og om å ha kjent engstelsen denne tidsopplevelsen medfører, men også om fornemmelsen av en ubestemmelig svakhet ved en selv, «en sprekk i grunnmuren», som det heter hos Petterson, en plutselig følelse av å mangle innsikt i alle disse fl ytende relasjonene som man har for vane å kalle sitt liv. Jeg sikter her til ganske alminnelige ting – så som opplevelsen av at vennskap kommer og går eller erkjennelsen av at man i bunn og grunn kanskje ikke kjenner de menneskene som står en aller nærmest. For Arvid Jansen 102 103
frode helmich pedersen I anledning morens femtiårsdagsfeiring bestemmer han seg for å holde en forsonende tale, og også her dukker elve-metaforen opp, idet han planlegger å sammenligne avstanden mellom dem med Rio Grande. fører dette til en nærmest desperat trang til å bygge bro over mot familiemedlemmene, og sterk eksistensiell uro når dette ikke lykkes ham. Idet han minnes den første tiden sammen med henne som snart skal bli hans ekskone, slår det ham at «[det ikke var] til å fatte at noe så fi nt kunne males i stykker og til slutt bli til ingenting» (215). Han har åpenbart gitt opp forsøkene på å gjenopprette et meningsfylt forhold til sin kone, og har ingen egentlig forståelse for hva som gikk galt mellom dem: […] det var oss to mot røkla, hun og jeg, skulder ved skulder, hånd i hånd, det er bare du og jeg, sa vi til hverandre, bare du og jeg, sa vi. Men noe hadde skjedd. Ingenting hang sammen lenger, alle ting hadde avstander mellom seg, distanser mellom seg, som satellitter, trukket til og skjøvet fra hverandre i samme sekund […] (33). Når Arvid etter en kjøretur kommer inn i leiligheten hvor han fremdeles bor med konen og entrer sin egen intimsfære, som på grunn av den forestående skilsmissen er blitt fremmed for ham, opplever han det som «et virus på balansenerven» (34). Han overmannes av en følelse av å ha mistet sitt eksistensielle kompass. Idet hun kommer inn til ham på kjøkkenet, en kvinne han har vært sammen med i over 14 år, har han ingen annen respons på lager enn å knipe øynene hardt igjen, da han ikke orker å forholde seg til henne som en person løsrevet fra relasjonen til ham. Hun reagerer (forståelig nok) med irritasjon: «– Herregud, Arvid, sa hun. – Kan du ikke holde opp med det der. Det er så barnslig» (34). Konklusjonen er like banal som den er smertefull: Hun liker ham ikke lenger, og det er ingenting han kan gjøre for å endre dette. 5 Som følge av det havarerte ekteskapet, blir det desto viktigere for ham å gjenopprette en slitesterk relasjon til den dødssyke moren. Forholdet mellom dem fi kk nemlig en alvorlig knekk da den unge maoisten Arvid Jansen, som var godt i gang med utdannelsen, fortalte henne at han hadde besluttet å proletarisere seg. Moren og faren er selv arbeidere, et faktum de ikke har noe romantisk forhold til. De ønsker tvert imot et bedre liv for sine barn, og moren reagerer på Arvids nyhet med å slå ham i ansiktet. Etter dette blir det liksom aldri riktig som før mellom dem: «[D]et var noe som brast, en wire hadde strukket seg langt og fl isa seg opp og røyk med et smell» (104). I anledning feiringen av morens femtiårsdagsfeiring bestemmer han seg for å holde en forsonende tale, og også her dukker elve-metaforen opp, idet han planlegger å sammenligne avstanden mellom dem med Rio Grande, som han mener nå må være tørket ut – det er bare noen pytter igjen, og de to kan dermed møtes på midten av elveleiet uten å risikere annet enn å bli litt våte på beina. Men under selskapet drikker han seg stupfull, og får ikke frem et eneste fornuftig ord når han reiser seg. Livet fortsetter, og Rio Grande renner videre. Elven har altså to betydninger i Pettersons roman: På den ene siden viser den til avstanden mellom to mennesker som står hverandre nær, på den annen viser den til tiden, som aldri slutter å fl yte. Begge betydningene peker i retning av usikkerhet og ensomhet: Ingenting forblir noensinne som det var, og det som er, er ikke nødvendigvis hverken tilgjengelig eller kjent. Arvid Jansen plages nemlig ikke bare av at fortiden alltid fremstår som en tapserfaring for ham, men også av at nåtiden alltid gjør det – den synes konstant å være på vei bort fra ham. Derfor forbanner han tiden. Men hva innebærer denne forbannelsen? Det er mest nærliggende å anta at Arvid Jansen, i motsetning til Goethes Faust, gjerne vil fryse fast øyeblikket. Belegg for denne antagelsen fi nnes blant annet i romanen I kjølvannet – i en scene der hans etter hvert ganske berusede far håner hans forfattervirke ved stadig å kalle ham «Hemningway» (sic). Til slutt ramler faren i gulvet, og måten dette skjer på får Arvid til å frykte for hans liv: […] jeg ville ikke han skulle dø, jeg ville være ti år igjen og kjenne lukta av lær rive i nesa på vei ned trappa til kjelleren, jeg ville at alt jeg så på skulle ha en mening og omslutte meg, at alt som hadde vært skulle samles i et nå og gi meg fred (37). Det går her klart frem hva som står på spill for Arvid: Han opplever ikke eff ekten aldringen har på faren som en Den sterke opplevelsen av havet og solen i tillegg til de to plutselige besvimelsene, gjør det tydelig at dette ikke er noe vanlig furutre, og at oppgaven han har satt seg fore har symbolsk betydning. naturlig prosess, men som en fremmedaktig, umenneskelig kraft som ødelegger følelsen av meningsfullhet og fred. Tiden skaper angst og uro og han ønsker seg derfor vekk fra den. Men ville ikke alternativet – det vil si den fastfrysingen av tiden som Arvid her gir uttrykk for å ønske seg – være jevngod med døden? Livet avhenger som kjent av bevegelse, og bevegelse forutsetter tid. Det er dette som er haken: Det fi nnes ikke noe tenkelig alternativ til en tid som aldri slutter å gå. Tiden kan ikke engang tenkes vekk; i dette faktum ligger dens ubønnhørlighet – og nettopp derfor er det den forbannes. Dypest sett kan forbannelsen av tidens elv derfor sees på som et ekko av menneskeåndens evige opprør mot sine egne begrensninger. * Arvid Jansens kamp mot sin egen fortvilte situasjon kommer til uttrykk gjennom en bemerkelsesverdig passasje, som antagelig må leses allegorisk, der Jansen, som aldri helt har følt seg akseptert av sine foreldre, bestemmer seg for å felle en furu utenfor familiens sommerhus, en oppgave faren ikke har hatt krefter til å utføre. Pettersons beskrivelser av fysisk aktivitet er svært overbevisende; de er sanselige, presise, fulle av tekstur og tinglighet – de minner meg fl ere steder om Cormac McCarthys taktile skildringer. Fellingen av furuen er imidlertid mer enn bare rensende kroppsarbeid. Etter at Arvid har klatret opp i treet for å knyte et tau rundt stammen, blir han sittende en stund: Jeg så over hyttetakene mot havet. Det hadde striper av skum i vinden fra nord, det var skrukkete som et mørkt stykke tøy eller krepp-papir, og det så lammende kaldt ut og var lilla på en avvisende måte, det var blendende hvitt helt ytterst, det var sola som skinte der ute, men her inne var den borte. Himmelen var lav og grå. Det begynte å blåse, det blåste meg kaldt i ryggen, og rundt meg på alle sider dro vinden gjennom furua. Jeg veit ikke hva som skjedde. Kanskje jeg besvimte et øyeblikk, men da jeg kom til meg sjøl, var jeg klissvåt i ansiktet, jeg hadde hendene stramt rundt tauet og knokene var hvite. Jeg tørka ansiktet, gnei øynene hardt med sagaen om arvid jansen håndfl atene og tok hanskene på og klatra forsiktig ned, den ene hånda på greinene, den andre rundt tauet. Jeg rappellerte, som fj ellklatrere gjør, og ved foten av furua besvimte jeg igjen, slo panna mot stammen og våkna med én gang (157). Den sterke opplevelsen av havet og solen i tillegg til de to plutselige besvimelsene, gjør det tydelig at dette ikke er noe vanlig furutre, og at oppgaven han har satt seg fore har symbolsk betydning. Den allegoriske dimensjonen blir enda klarere idet Arvid hugger løs på røttene med frenetisk energi. «[T]il slutt var det ingen ting som hang sammen der nede», kommenterer han – hvilket klinger svært likt de tidligere beskrivelsene av hans egen livsfølelse, men her altså med positivt fortegn. Arvid ser dette som et frigjøringsforsøk, og dessuten som et bevis på sin egen vitalitet. Han arbeider med å rive over båndene til fortiden, og idet treet deiser susende i bakken, står betydningen klar for ham: «Livet mitt lå foran meg. Ingenting var avgjort» (160). Arvids bragd blir imidlertid ikke fullt ut anerkjent av moren, som oppfatter trefellingen som en gledelig men triviell nyhet. Og dersom man går til I kjølvannet for å fi nne ut hvordan Arvid utnytter de nye mulighetene som denne befrielsen gir ham, blir konklusjonen dyster, ettersom han der fremstår som alkoholisert og mer fortvilet enn noen gang. 104 105 * Selv om døden er tilstede allerede i anslaget til Jeg forbanner tidens elv, hvor moren får beskjed om at hun har magekreft, tas dette temaet ikke opp på noen uttalt måte før mot slutten av boken. Moren reagerer på diagnosen – som jo i praksis er en dødsdom 6 – ved å reise alene til familiens sommerhus på Jylland, hvor hun selv stammer fra. Arvid følger etter, i et fortvilet forsøk på å gjenopprette en meningsfull relasjon til henne. Men idet de står ansikt til ansikt, klarer han ikke snakke med henne om dette at hun er døende, men søker isteden trøst for sitt eget forestående samlivsbrudd. Gjennom denne opptredenen synes Arvid å gi uttrykk for frykten for at moren som
Page 1 and 2:
# 4 2008 TIDSSKRIFT for LITTERATUR
Page 3 and 4: vagant # 4 / 2008
Page 5 and 6: - leder - Utstøtningen er det slik
Page 7 and 8: press inviterte forfattere av ulik
Page 9 and 10: odd w. surén tone hødnebø: Skamf
Page 11 and 12: odd w. surén I det stillestående,
Page 13 and 14: odd w. surén i Aristoteles’ defi
Page 15 and 16: mazdak shafieian & sigurd tenningen
Page 17 and 18: anna hallberg hårda pappskivor« -
Page 19 and 20: anne helene guddal Höss gjør seg
Page 21 and 22: anne helene guddal når emnet er uk
Page 23 and 24: - selvfølgelig med unntak av det f
Page 25 and 26: gisle selnes Off eret som måtte ti
Page 27 and 28: De malte Av marcel beyer Oversatt a
Page 29 and 30: marcel beyer «Neustadt-punkerne»:
Page 31 and 32: Russerne kommer! Russisk samtidslit
Page 33 and 34: Den der ler sidst … Av yasmina re
Page 35 and 36: mads anders baggesgaard der ikke tj
Page 37 and 38: Utvidelse av hatsonen bhl: Nylig fa
Page 39 and 40: peder holm-pedersen, mikkel bolt &
Page 45 and 46: Art, not nature Tre versjoner av Pa
Page 47 and 48: jenny hval the pain of disappearing
Page 49 and 50: kjetil sletteland til den norskætt
Page 51 and 52: Att skriva eller låta sig skrivas
Page 53: anders johansson Det som no skjedde
Page 57 and 58: Wunderkammer Løveids snakkende mus
Page 59 and 60: sindre ekrheim Det er en episk fort
Page 61 and 62: Vagant er blitt 20 år - hvem skull
Page 63 and 64: TORE RENBERG vis jeg har forstått
Page 65 and 66: cathrine strøm «utover, bakover,
Page 67 and 68: hans jacob ohldieck Tidlig i 2005 b
Page 69 and 70: audun lindholm Jeg ristet på hodet
Page 71 and 72: audun lindholm utgi et tidsskrift.
Page 73 and 74: audun lindholm Vi hadde en forkjær
Page 75 and 76: audun lindholm Benetton-kampanjen p
Page 77 and 78: audun lindholm forståelig, på den
Page 79 and 80: audun lindholm Vagant, men både ha
Page 81 and 82: 156 FOUCAULT HEIDEGGER BAKHTIN GADA
Page 83: 160 Gyldendal presenterer «... per
show all

vagant 4 2008 innmat KUTTA2.indd

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?