vagant 4 2008 innmat KUTTA2.indd

More documents

Recommendations

Info

audun lindholm vurderer han et dikt av John Donne høyere enn et dikt av Wordsworth. Det ligger i sakens natur når du opererer med et poesibegrep som er basert på diktene til the metaphysical poets, og underforstått måler alt mot dem, som om det var litteraturens alfa og omega. Det fører til at Donnelesningene er noe sprekere enn Wordsworth-lesningen, selv om begge er ganske programmatiske. Vi skrev aldri under på nykritikernes konservatisme og kristne verdensbilde, men en del grep har man jo fått derfra, til dels via den amerikanske grenen av dekonstruksjonen. Flere av dere var skolert i disse retningene, så det var et oppgjør innenfra? hh: Det var nok et oppgjør innenfra, ja. Vi prøvde å fi nne en type kritikerideal der man er klar i sine premisser, uten at konklusjonen dermed er gitt. Der analysen mer skal lede deg, enn du skal styre analysen. Man kan selvfølgelig diskutere i hvilken grad det er mulig; dette er jo klassiske hermeneutiske problemstillinger. Og det skal sies at dekonstruksjonen har vært svært dyktig til å fremvise visse underkjente aspekter av litteraturen, hva du kan avdekke i margsonene og randsonene, som man pleide å si på den tiden, hva som fi nnes av overraskende materiale i en nesten hvilken som helst tekst. Og så må selvfølgelig frankfurterne nevnes; de var på mange måter de aller viktigste for oss. Der fant vi også de radikale tilbøyelighetene, som du ikke fi nner hos nykritikerne og som bare delvis er der i dekonstruksjonen, eller som kom til etter hvert, for eksempel i Derridas Marx-lesninger og artiklene hans om apartheid. Det er svært gode tekster, men de kom tross alt senere, etter at dekonstruksjonen hadde konsolidert seg, eller var blitt akademisk stuerein. Hva med de senere akademiske kritikkretningene, som postkolonialisme, nyhistorisisme og de feministiske videreføringene av dekonstruksjonen; satte de spor i deres Vagant? pn: Nå representerer jo ikke jeg og Henning Vagant alene. Det var for eksempel fl ere i redaksjonen, blant andre Trude Kleven, som bidro med feministisk teori i løpet av nittitallet. Flere av dem som da ble løftet frem kan sies å befi nne seg i den dekonstruktive tradisjonen, som Luce Irigaray og Ebba Witt-Brattström. Selv hadde jeg i utgangspunktet stor sympati for den postkoloniale holdningen, men selve lesemåten ble tidvis nokså moralistisk på vegne av fortidige hendelser – pekefi ngeren som kritisk metode. Og kritikeren selv har alltid rent mel i posen. Chinua Achebes berømte lesning av Conrads Heart of Darkness var for eksempel nokså tvilsom, synes jeg. Achebe ble vel først oversatt til norsk av Vinduet i 1998. pn: Jeg leste teksten hans under en reise, jeg tror det var i Kampala. Jeg er vokst opp i Afrika, og må nok innrømme at jeg synes Achebes lesemåte er forfeilet; Conrad er langt mer kompleks enn som så. hh: Olof Lagercrantz har et vesentlig poeng i forordet til Min första krets, der han skriver, i forbindelse med Dantes Limbo: «Sokrates och Platon kunde inte komma in i det kristna paradiset trots att de levat utan synd. Våra döda blir liksom de granskade enligt rättsnormar de inte kände till.» Arbeidet med antikk litteratur har ofte fått meg til å tenke i slike baner. Juvenal er for eksempel i stor utstrekning en forfatter mange av oss kan identifi sere oss med i etiske og politiske spørsmål. Dessverre tenkte han helt andre tanker rundt slaveriet enn vi gjør – ikke minst betraktet han frisatte slaver som mindreverdige mennesker – og der tar vår fornemmelse av samhørighet eff ektivt slutt. Når vår tid har sagt takk for seg, vil det dukke opp nok av illustrasjoner på at vi har vært tilsvarende kortsynte for vår egen del; også hos oss vil man fi nne diverse intellektuelle kortslutninger som vi ikke registrerer selv. pn: For knapt ti år siden skrev jeg noe om sigaretter som allerede idag trolig vil fremstå som frivolt, kanskje til og med uforståelig, for yngre folk oppvokst i proteinrike middelklassehjem. Det betyr ikke at vår generasjon var uvitende om risikoen ved å røyke – den ble diskutert allerede i Gogols Døde sjeler, midt på 1800-tallet, selv om de Fra tidlig av i Vagant snakket vi om essayet som en sjanger som overskred såvel journalistikken som de akademiske sjangrene, med deres faglige begrensninger og prosedyrer. naturligvis ikke hadde den presise kunnskapen man har i dag. I usa har man begynt å sladde sigaretten fra fotografi er og frimerker av berømte fi lmstjerner fra mellomkrigstiden. Kanskje man i fremtiden vil endre på scener hvor det for eksempel spises kjøtt, slik at når helten fører en bit indrefi let til munnen, har man datamanipulert inn et stykke kålstuing på gaff elen i stedet? Skulle jeg forsøke å spå, vil vi i løpet av min levetid bli vitne til en nokså opprivende strid mellom militante og moderate grener av vegetariansk litteraturteori. Jeg kommer i så fall til å følge diskusjonene med stor iver, men akter å holde meg nøytral. hh: Det ligger mange interessante muligheter i nyhistorisismens lesning av samfunnet gjennom tekster, hvordan så å si alt kan inkluderes i tekstbegrepet. Men samtidig står man i fare for bli sittende fast i noe som kan minne om Hippolyte Taines lesemåte. Han kan starte sine arbeider om litteratur med lange skildringer av et lands geografi ske forhold, økonomi, handel, infrastruktur og lignende. Man kan fortape seg totalt i det og bør være litt på vakt – men det er naturligvis fascinerende sammenhenger. pn: Det er absolutt fascinerende sammenhenger. Gottfried Benn hadde litt av det der: på den ene siden steinharde facts, på den andre siden Geist. Ikke på samme vis som i den marxistiske modellen med basis og overbygning, men kanskje heller ikke så fj ernt fra det, selv om bevisstheten hos Benn har en helt og holdent autonom status. Her ligger vel grunnen til at Adorno kunne si om Benn at han er en av oss. Benn har ingen illusjoner, han har et veldig klart bilde av makten, han ser at det handler om råvarer og å vise muskler; hvor mye maktutøvelse og råskap som ligger under funderingen av en operahall. Det koster penger, og pengene kommer et sted fra. Alle disse tingene. Det er jo dinosaurfossiler vi nordmenn nyter godt av i dag. Flere og fl ere i Norge er oppmerksomme på dette, at oljefondet, vår pensjonskasse, vår velferd, er integrert i verdensøkonomien, også dens mest brutale sider. En forfatter som Erland Kiøsterud har et godt blikk for disse sammenhengene. hinsides vått og tørt hh: Vi forholdt oss også til positivismekritikere som Wilhelm Dilthey og Ernst Cassirer. Hos dem betones det at det fi nnes en åndelig dimensjon som ikke lar seg utlede direkte av de materielle forholdene, men som nettopp inntar en autonom posisjon, selv om denne dimensjonen kan settes i relasjon til det materielle og samfunnsmessige. Da er det jo forståelig at frankfurterne blir viktigere enn nyhistoristene. hh: Ja, men samtidig har frankfurterne et utrolig blikk for det materielle. Det er jo svært tydelig i Adornos Minima moralia og Benjamins Barndom i Berlin. Dette er bøker skrevet av det bedrestilte borgerskapets barn, og i beskrivelsene av tunge portièrer, store møbler og luksuriøse rom utfolder de en ekstremt oppmerksom materialitetsforståelse, som skaper en tung substans i tekstene deres. Langt på vei bruker de sin bakgrunn for å kritisere denne bakgrunnen, eller forutsetningene for den, men ikke desto mindre legger de for dagen en reell, proustiansk nostalgi. Vi prøvde også å hente inn en del teoretikere som ikke var à la mode, som Northrop Frye, René Girard og Gaston Bachelard. Ernst Bloch skulle vi gjerne gjort mer med. Men det er som alltid en del man ikke får gjort. På samme måte som det er en del ting man skulle ønske ugjort. Som for eksempel? Vi redigerte vel ut fra mottoet John Thore lanserte: «Langsomt blir teksten vår egen.» hh: Det verste vi satte på trykk tror jeg var en anmeldelse av en lyrikkdebutant. Torunn og jeg skrev anmeldelsen, men den hadde så å si hele redaksjonens velsignelse. Det dreide seg om en plagiatbeskyldning. Den skulle jeg virkelig ønske at vi ikke hadde skrevet. Vi fi kk også reaksjoner på teksten, fra Øyvind Rimbereid og andre, og til alt overmål forsvarte vi anmeldelsen i neste nummer. Vi mente vel at det skulle ramme forlaget, i stedet gikk det utover et sakesløst menneske som ikke hadde foretatt seg noe verre enn å utgi et knippe dikt. 138 139 —
audun lindholm Vi hadde en forkjærlighet for avantgardistene fra 1910 og et par tiår fremover – noen av oss lever på sett og vis i mellomkrigstiden fortsatt. Hadde dere noen forbilder i norsk kritikkhistorie? hh: Min hemmelige kjærlighet til Francis Bull er vel tydelig ... [Ler.] Vi kan jo nevne forfattere som Alf Larsen, Aksel Sandemose, Jens Bjørneboe, til en viss grad Johan Borgen. pn: Alf Larsen er ikke til å komme forbi. Hans essays om Conrad og Melville og andre er forbilledlige, de peker suverent på problemstillinger og overskrider det som på sett og vis er blitt stående som Larsens off entlige persona: Den polemiske Tjøme-jævelen som svinger pisken over norsk åndsliv og vår tids materialisme. hh: Du ser at det er samme skribent, men det er en enorm forskjell fra tekst til tekst. Han klarer riktignok heller ikke å dy seg i essayene om enkelte forfattere han verdsetter, som Conrad og Duun. Han kan hevde at de ikke har nådd frem til de store erkjennelsene, men viser i retning av dem – i motsetning til folk som Inge Krokann, som hadde lest Steiner og var på trygg erkjennelsesmessig grunn. Larsen fi kk også visse problemer med å begripe hva Aasmund Brynildsen holdt på med etter hvert; han gikk hinsides det vi kan kalle en ortodoks antroposofi , og Larsen var uhyre skeptisk til disse påfunnene fra unge Aasmund. pn: Fra tidlig av i Vagant snakket vi om essayet som en sjanger som overskred såvel journalistikken som de akademiske sjangrene, med deres faglige begrensninger og prosedyrer. Vi hadde en enquête om akkurat dette: «Hinsides vått og tørt.» Hvis man har et positivt begrep om dannelse, og samtidig en allergi mot den kulturkonservative holdningen om at «stilen er mannen», kan essayet antyde en vei ut, tenkte vi. hh: Her grep vi tilbake til en eldre norsk essaytradisjon, som fl ere av oss var ganske fortrolige med. Alf Larsen, som sagt, og André Bjerke, Bjørneboe, Stein Mehren og Wera Sæther, den typen saksorientert essayistikk. pn: Helge Krog var morsom å lese, men ikke så veldig mye mer. Arne Hestenes og Odd Eidem syntes vi var uinteressante. Sandemose likte vi godt, alle sammen. Bjørneboe var avgjørende, iallfall for min del; han plasserte seg godt inn i essay-tradisjonen fra mellomkrigstiden, samtidig som han tidvis overskred den – men da kanskje mest i romanform. Sven Kærup Bjørneboe er også en sjelden fugl i denne sammenhengen, som overskrider vante skillelinjer. Hva med Georg Johannesen? Han var vel på mange måter den utløsende faktoren i essayets renessanse på 80-tallet, selvfølgelig med sin egen skriftpraksis, men også med seminarene han holdt og initiativene til å få oversatt tysk essayteori. hh: Vi hadde stor respekt for Johannesen, naturligvis. Det var et privilegium å få være samtidig med en størrelse som ham. Men vi hadde vel også sett litt for mange Johannesen-epigoner. Så vi prøvde bevisst å styre unna den tradisjonen. Selv om fl ere greide å turnere det ganske bra, f.eks. i Agora. Og Eivind Tjønneland fortsatte jo tradisjonen med dette litt sinte, pågående, gammelmannsaktige essayet. pn: Det totaliserende litteraturbegrepet lå oss fj ernt, eller mer presist: Det preget ikke måten vi redigerte Vagant på, selv om vi selvfølgelig så poenget. Johannesen har satt noen veldig tydelige skillelinjer i måten vi snakker om norsk essayhistorie på. For eksempel med sin karakteristikk av de såkalte gullpennene. pn: Vi hadde disse skillelinjene inne, men forholdt oss ikke til dem på den måten at vi sa ja til det ene og nei til det andre. Vi var pro både Montaigne og Bacon, og det samme gjaldt de lokale tradisjonene. hh: Med all respekt for Johannesen synes jeg nok det er litt uklart hvordan han defi nererer dette gullpennbegrepet sitt. Johan Borgen havner i gullpennleiren, av en eller annen grunn. Også Bjerke slenges inn der. Altså skal de være av samme ulla som Odd Eidem? Jeg får det ikke til å stemme. pn: Han er mer nyansert andre steder. Han kjeftet en gang på en som rakket ned på Aasmund Brynildsen, som jo hadde skrevet et kampskrift mot dødsstraff en rett etter annen verdenskrig, og skrevet fi nt om kommunisten og kunstneren Käthe Köllwitz som ung. Samt gode tekster om mystikk. Denne kombinasjonen hadde Johannesen respekt for. hh: Ja, og han brukte et par Alf Larsen-sitater mot en norsk rasist – en viss doktor Olsen – som var ute og fl øy tidlig på 60-tallet. Kombinasjonen Larsen-Johannesen er totalt drepende for Olsen; her blir en komplett idiot fullstendig pulverisert av to sterke moralske tenkere med vidt forskjellig politisk ståsted. hinsides vått og tørt 140 141 — Hvordan foregikk den konkrete redigeringen av bladet? pn: Vi la vekt på håndverket: Ingresser, fotnoter, alt skulle være riktig. Vi leste korrektur ufattelig mange ganger på hvert bidrag. Det var en stor glede å lese språkvask på tekster fra professorer. hh: Vi redigerte vel ut fra mottoet John Thore lanserte: «Langsomt blir teksten vår egen.» Men noen ganger gikk det over styr. Jeg hadde en ytterst uheldig aff ære med Tor Ulven. Da essayet hans om Tryggve Andersens Mot kvæld kom inn til redaksjonen, var vi dypt ærbødige alle sammen, det var jo en ære at han ville skrive for Vagant. Samtidig husker jeg at vi tenkte: Selv Tor Ulven må vel tåle at vi byr ham littegrann motstand, er det ikke noe her som er mer kantete enn det trenger å være? Vi skrev et brev, og noen dager senere ringte jeg ham opp. Jeg spurte ham: Synes du ikke dette blir litt norsklæreraktig? Så hørte jeg hvordan han strammet seg opp. Hagerup, hør her, sa han. Ja, det er norsklæreraktig. Du er også en norsklærer. Forskjellen på deg og meg er at du er en norsklærer av i dag; jeg er en norsklærer av 1890. Vi trykte teksten som den var. pn: Senere lærte vi jo å sette pris på denne tørre formen for essays, som vi ikke hadde sett så mye av fra hans hånd. Jeg hadde forventninger om en helt annen type tekst, etter å ha lest essayet hans i Arena om blues og Beethoven. Det var fabelaktig, og mer litterært. hh: Jeg setter stor pris på denne formale essayistikken som Ulven behersket så suverent. Hos ham er skillet større mellom essays og skjønnlitteratur enn hos for eksempel Svein Jarvoll og Jon Fosse. Denne andre tradisjonen var blitt litt borte på denne tiden. Det er påfallende fra 80-tallet og starten av 90-tallet hvor mange essayister som er utprøvende i formen. «Jublende genrenedbrytende artisterier,» som Henning kalte det i etterordet til Ulvens essays. hh: Ole Robert [Sunde] var ikke så blid for den karakteristikken. Han mente at jeg desavuerte den informale tradisjonen, som han og Jarvoll sto for. Men det var ikke meningen; det var ikke tenkt evaluerende fra min side. Jeg liker begge de essayistiske tradisjonene og ser ingen grunn til å fremheve den ene på bekostning av den andre. Og både Jarvolls og Sundes essays har jeg stort utbytte av å lese – de er jo udiskutabelt to av våre fremste essayister. — Dere dyrket til en viss grad polemikken. Særlig teksten om G uttor m Fløistad er minneverdig: «Jesus Christ Soft Ware – Om nærings livets frieri til kulturen.» hh: Polemikken ble nesten modusen i Vagant lightspalten. Det var nok ikke dette som opprinnelig var meningen fra Påls side, men slik ble det. Også jeg er nok skeptisk til de bastante utsagnene som ligger nedfelt i det polemiske, og vil helst ikke bruke den slags i en anmeldelse. Det blir annerledes når det dreier seg om politiske, også kulturpolitiske, ytringer. Rettere sagt: Polemikk anvendt som middel i en skjønnlitterær evaluering stiller jeg meg tvilende til, polemikk anvendt i en meningsutveksling – en diskusjon av sak – er noe annet. Påls essay om Fløistad er glimrende polemikk – og et høyst betimelig spark til dem som forsøker å sette fi losofi og kunst i kapitalkreftenes tjeneste. pn: Polemikk i skjønnlitterære evalueringer kan være underholdende, men avleder gjerne oppmerksomheten fra viktigere spørsmål. Ta enkelte norske forfattere som i sin samtid – det vil si nokså nylig – fi kk mye
Page 1 and 2:
# 4 2008 TIDSSKRIFT for LITTERATUR
Page 3 and 4:
vagant # 4 / 2008
Page 5 and 6:
- leder - Utstøtningen er det slik
Page 7 and 8:
press inviterte forfattere av ulik
Page 9 and 10:
odd w. surén tone hødnebø: Skamf
Page 11 and 12:
odd w. surén I det stillestående,
Page 13 and 14:
odd w. surén i Aristoteles’ defi
Page 15 and 16:
mazdak shafieian & sigurd tenningen
Page 17 and 18:
anna hallberg hårda pappskivor« -
Page 19 and 20:
anne helene guddal Höss gjør seg
Page 21 and 22: anne helene guddal når emnet er uk
Page 23 and 24: - selvfølgelig med unntak av det f
Page 25 and 26: gisle selnes Off eret som måtte ti
Page 27 and 28: De malte Av marcel beyer Oversatt a
Page 29 and 30: marcel beyer «Neustadt-punkerne»:
Page 31 and 32: Russerne kommer! Russisk samtidslit
Page 33 and 34: Den der ler sidst … Av yasmina re
Page 35 and 36: mads anders baggesgaard der ikke tj
Page 37 and 38: Utvidelse av hatsonen bhl: Nylig fa
Page 39 and 40: peder holm-pedersen, mikkel bolt &
Page 45 and 46: Art, not nature Tre versjoner av Pa
Page 47 and 48: jenny hval the pain of disappearing
Page 49 and 50: kjetil sletteland til den norskætt
Page 51 and 52: Att skriva eller låta sig skrivas
Page 53 and 54: anders johansson Det som no skjedde
Page 55 and 56: frode helmich pedersen I anledning
Page 57 and 58: Wunderkammer Løveids snakkende mus
Page 59 and 60: sindre ekrheim Det er en episk fort
Page 61 and 62: Vagant er blitt 20 år - hvem skull
Page 63 and 64: TORE RENBERG vis jeg har forstått
Page 65 and 66: cathrine strøm «utover, bakover,
Page 67 and 68: hans jacob ohldieck Tidlig i 2005 b
Page 69 and 70: audun lindholm Jeg ristet på hodet
Page 71: audun lindholm utgi et tidsskrift.
Page 75 and 76: audun lindholm Benetton-kampanjen p
Page 77 and 78: audun lindholm forståelig, på den
Page 79 and 80: audun lindholm Vagant, men både ha
Page 81 and 82: 156 FOUCAULT HEIDEGGER BAKHTIN GADA
Page 83: 160 Gyldendal presenterer «... per
show all

vagant 4 2008 innmat KUTTA2.indd

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?