vagant 4 2008 innmat KUTTA2.indd

More documents

Recommendations

Info

audun lindholm kunne ikke vi innta, av fl ere grunner. Vi ønsket også i en mer direkte forstand å være en del av den aktuelle samtalen. Og vi syntes at det foregikk så mye tøv i den norske litterære off entligheten – vi klarte vel ikke å la være og kommentere det. Kanskje vi ble latt i polemikken, for å omskrive en blødme av Fløgstad. hh: Som Nietzsche har gjort oppmerksom på, er det jo bare en liten fonetisk forskyvning fra tidsskrift til stridsskrift, Zeitschrift og Streitschrift. Man prøvde å fi nne en hylle å plassere oss i, og da var denne «teori»-hylla nærliggende. Vi så opp til Kris, men det var et mer rendyrket akademisk tidsskrift – til tross for at de hadde Stig Larsson som et slags rabiat alibi i redaksjonen. pn: Samt at de hadde en svært rendyrket estetisk profi l. Horace Engdahl var jo streng, selv om han etter hvert ble mer formidlende i sin holdning, og for eksempel oppvurderte den klare enkelheten til en litteraturformidler som Olof Lagercrantz. hh: Det var en del ting jeg kunne tenke meg å gjøre i Vagant, som Kris nesten sto litt i veien for. Vi måtte jo forsøke å unngå å kopiere deres prosjekter, og gjøre noe annet. Jeg hadde et stort prosjekt der jeg hadde lyst til å lage et nummer om den europeiske romantikken – men Kris hadde dekket den så grundig at det nesten ble umulig. De hadde oversatt hele Hölderlins Hyperion og lange rekker av Novalis’ og Schlegels fragmenter. Det var uhyre vanskelig å gjøre noe som sto på egne bein i skyggen av dette. Så det nummeret ble aldri noe av – men per i dag ser jeg at vi lett hadde kunnet fi nne andre innfallsvinkler enn Kris-redaksjonen valgte. — Jan Erik Vold og en del av hans generasjonsfeller var orientert mot amerikansk litteratur. Paal Helge Haugen redigerte diktantologien Det amerikanske huset i 1970. Senere har jo usa bare blitt mer og mer dominerende i den norske kulturelle horisonten. Det virker som om deres orientering var annerledes? pn: Vold var jo i statene på slutten av 50-tallet, skrev om jazz og ble kjent med forfattere i San Fransisco og New York. Derfra hentet han beatlitteraturen, kombinasjonen jazz & poesi, kanskje også haikudiktning og andre asiatiske impulser. Han sugde inn alt, og ga det videre til alle som ville lese. Senere dro han tilbake for å studere der, under Hugh Kenner. Og så kom Amerika-nummeret av Vinduet. Alt dette har hatt stor betydning for hvordan vi i Norge ser på beat-poesi og annen amerikansk litteratur. hh: Også den foregående generasjonen av modernister – Paal Brekke og Erling Christie – forholdt seg primært til det anglo-amerikanske. Det har vært en tendens til å se bort fra det franske, tyske, spanske og italienske – her så vi noen lakuner vi kunne bidra til å fylle. Denne situasjonen skyldtes vel at vi er et lite land, med få kyndige oversettere. Men det fi nnes unntak, for eksempel Ulven, som alltid understreket at han kunne fransk bedre enn engelsk. Og Inger Elisabeth Hansen, med det spanske og latinamerikanske. Og Jo Eggen, som oversetter fra russisk. Og Jarvoll, som kan jeg vet ikke hvor mange språk. Jeg så for ikke lenge siden at han arbeidet med å lære seg hebraisk også ... Så her er rommet blitt åpnet en del mer enn det var på 50- og 60-tallet. pn: Som jeg opplever det, var Surrealisme-antologien som kom rundt 1980 helt avgjørende. Den gjorde de surrealistiske grepene til en selvfølgelig del av det poetiske vokabularet. Sett i bakspeilet må man vel kunne kalle denne forsinkede surrealismeinfl uensen i norsk 80-tallspoesi et temmelig underlig fenomen? hh: Ja. Det å få en surrealismebølge på 80-tallet i Norge, er i grunnen surrealistisk i mer enn én forstand av ordet. pn: Mye har forandret seg veldig på kort tid. Da vi begynte, fantes jo heller ikke Bokvennen, og Cappelens Upopulære Serie hadde ligget nede siden 70-tallet. Jeg opplever det som at Norge har tatt igjen mye på disse 20 årene etter at Vagant begynte, med hensyn til oversettelser. Kanskje kunne man si at fra 1905 og frem til annen verdenskrig, var det å reise en nasjonallitteratur det viktigste anliggendet for den norske litterære institusjonen. Man skulle konstruere en nasjonal tradisjon. Bull, Falkberget og Undset og andre bidro til dette. Jeg har inntrykk av at i måten modernismen ble presentert på – med make it new, referansen til ødeleggelsene under første verdenskrig og erfaringssjokkene i storbyen – var bruddet det defi nerende. Men Eliot og Pound forholdt seg selvfølgelig og intimt til eldre litteratur. I Norge har Thorleif Dahls kulturbibliotek og Dreyers kulturbibliotek forvaltet tradisjonen, uttalt konservativt. Profi l hentet inn andre tradisjoner, som ikke var kompromitterte i deres øyne: som den kinesiske og japanske. Her hadde Vagant en annen holdning til den europeiske tradisjonen enn tidsskriftene forut. Mens Jon Elster og noen andre introduserte Hegel på 60-tallet, gjennom Pax, Kontrast og lignende, var det ingen som gjorde det samme med Schlegel på det litterære feltet. hh: Et av mine mål da jeg begynte i Vagant, var å presentere klassikerne på en måte som ikke var kulturkonservativ. På den annen side har man jo hatt en tendens til å tenke på radikalisme som brudd – brudd med tradisjonen. Når såpass ytterliggående forfattere som Sunde, Jarvoll og Steinar Løding går i en aktiv dialog med det greske – kan en av grunnene til dette være at vi i Norge ikke assosierer dette historiske og litterære tilfanget med en satt borgerlighet på samme måte som man gjør i europeiske land med en markant høykultur? pn: Det har jo funnet sted en rekke nylesninger av den antikke kulturen i de siste tiårene. På samme måte som man lenge forestilte seg at de greske statuene var hvite – helt til man fant ut at de hadde vært malt i grelle farger – har det funnet sted nyfortolkninger i akademia av hva gresk og latinsk litteratur er. Pluss at de forblommede, dansk-norske måtene å gjendikte på har fått seg noen støt for baugen, eksempelvis i form av gjendiktningene til Jarvoll og Grip & Hagerup. Det skjer noe med forestillingene om denne gamle kulturen når tekstene ikles et nytt språk. Samtidig er det vel lenge siden gullalderforestillingene om antikkens edle enfold og stille storhet? hh: Winckelmann har satt sitt klare preg på vår forståelse av antikken. Det er underlig hvordan denne traderingen har funnet sted. Bildet av antikken har delvis vært basert på sensur: Den første større Catullus-gjendiktningen som fi nnes på norsk, utelukker så å si alle de grove diktene. Begrunnelsen er at de ikke holder høy nok kunstnerisk kvalitet. Har man lest dem i original, vet at man at det gjør de. Men de er veldig grove. Disse aspektene, som De forblommede, dansk-norske måtene å gjendikte på har fått seg noen støt for baugen, eksempelvis i form av gjendiktningene til Jarvoll og Grip & Hagerup. hinsides vått og tørt Jarvolls Arkhilokhos-gjendiktninger har fanget så godt inn, den skitne antikken, har fått en mye større plass enn før. Også Horats har dikt som defi nitivt er ganske rå, men de andre sidene ved ham er selvsagt minst like viktige – han skriver hovedsakelig en type klok, moden poesi som jeg har lært å verdsette stadig høyere. Geir Gulliksens tittel Voksne dikt passer godt på Horats’ oder. Så bør vi huske at heller ikke Catullus velter seg i obscøniteter hele tiden, og Vergil er en helt annen skål: Hans latin er så ubeskrivelig vakker at man kan lure på om det er mulig å yte ham rettferdighet. Uansett har disse supplerende, korrigerende nylesningene som Pål snakker om i norsk sammenheng vært mulige fordi forfattere har satt seg ned og lært gresk og latin. Det måtte en Jarvoll til for at vi skulle komme frem til denne antikkforståelsen, men også de andre forfatterne vi har nevnt, har bidratt til en revitalisert forståelse av epoken i Norge. Øyvind og Tone har vel blant annet tatt noen hint fra Vilhelm Ekelund og Gunnar Ekelöf – to praktfulle, antikkberuste forfattere. 150 151 — Fra begynnelsen av har Vagant understreket verdien av tenkningen utenfor institusjonene, den ikke-etablerte kritikken. Et tidsskrift er på mange måter selve innbegrepet på et intellektuelt arbeid i bevegelse, rettet inn mot en sann aktualitet? hh: Georg Johannesen skrev en ganske skarp tekst til femårsjubileumsnummeret, der han vurderte årgangene inntil da. Vi inviterte ham selvsagt fordi vi ikke ville strykes medhårs. Men vi opplevde vel at han bommet litt når han omtalte Vagant som et «meritterende» tidsskrift. Han så åpenbart for seg en gjeng akademikeraspiranter med karriereplaner nede i Oslo, noe som på mange måter var det motsatte av hva vi faktisk var. pn: Det ligger vel i selve navnet: Vagant. Studenters friår fra akademia. Det var noe vi applauderte. hh: Deleuze er relevant i denne sammenhengen, med sin nomadiske tenkning. Han ble sjelden nevnt i vårt
audun lindholm Vagant, men både han og Benjamin var paradigmatiske skikkelser for hva vi var opptatt av. Jeg husker at jeg i sin tid forsøkte å defi nere en samlende plattform for hele redaksjonen. Da presenterte jeg tentativt ideen om at vi alle tilhørte den politiske venstresiden, kombinert med visse metafysiske lengsler. Men fl ere ville ha seg frabedt disse lengslene, og Pål var slett ikke sikker på dette med den norske venstresiden. Ingen av oss var rigide marxister, men jeg vil hevde at affi niteten til en radikal politisk tenkning defi nitivt var til stede. Jeg lurer likevel på hva som er særmerkende for Vagant i denne tentative defi nisjonen. Kunne den ikke like gjerne vært en beskrivelse av 68-generasjonen: venstresidesympatier pluss metafysiske tilbøyeligheter? pn: Det er jeg ikke så sikker på. Riktignok kan man si at Solstad har vist at den politiske bevegelsen kunne sees som en vekkelsesbevegelse, men dette skjedde først senere. Det hadde vært en dypt sjokkerende påstand på 70-tallet om han hadde kalt akp (m-l) Brands barn. Samtidig, etter maoismens fall, er det jo en tydelig reinvestering i humanisme og kristne verdier på den norske venstresiden? pn: Solstad har fremhevet den humanistiske dannelsen som sin kjerneverdi senere. Men dette skjer post-festum, i 90-tallsromanene og essayistikken. Askildsen bør kanskje også nevnes her. Samtidig trakk Solstad frem middelklassen som det kulturbærende sjikt på Dokka-seminaret i 1980, og brukte denne sosiologiske innsikten i dannelsens materielle basis som et av hovedargumentene for hvorfor akp (m-l)s arbeiderklassehenvendte litterære prosjekt hadde mislyktes? pn: Solstad i dag kan si at han fortsatt er kommunist, og kombinere det med disse religiøse grubleriene. Men den gangen han representerte en kommunistisk bevegelse som var bredere enn ham selv, var han ikke eksplisitt metafysisk på samme måte. Du kan lese ut en masse metafysikk av romanene hans, men han diskuterte ikke religiøse problemstillinger på den måten han gjør nå. Men jeg går visst rundt grøten. Du spør hva som skiller oss fra 68-erne. Hva vet jeg? Kanskje ingenting annet enn alderen? Et nokså uentusiastisk forhold til Albania og kulturrevolusjonen i Kina? En viss skepsis til forestillingen om væpna revolusjon i et land som har levd i en nærmest uavbrutt agurktid gjennom hele det 20. århundret? Selv om det sågar fantes troende katolikker i Vagant mens vi var med, synes jeg ikke det er treff ende å si at vi stod for en såkalt reinvestering i kristne verdier. Metafysikk interesserer meg. Men jeg er verken sosialist eller kristen – eller høyremann for den del. Henning skriver med emfase om sin tilslutning til den humanistiske tradisjonen i essaysamlingen Vinternotater. Kan man se på dette som en indirekte kommentar til Baudrillard, Foucault og den poststrukturalistiske kritikken av humanismebegrepet? hh: Poenget er ikke å avfeie Foucault, slett ikke; han går jo virkelig i dybden. Humanismebegrepet ønsker jeg å bruke i en så destillert form som mulig. Jeg tenker på hele linjen fra Erasmus av Rotterdam og oppover, frem til en tenker som Giorgio Agamben, en av mine største oppdagelser de senere årene. Og på et eller annet nivå kobler jeg dette til den messianske marxismen, som Agamben heller ikke er uten en viss sober affi nitet til. Det er nok dit jeg skal. pn: Jeg har oppfattet deg mer i retning av at du anerkjenner de klassiske siste spørsmål. Og at de ble formulert på en annen måte, i en viss forstand i et mer lukket språk, innenfor denne utopiske horisonten. De ble avvist av kulturradikalismen, for eksempel av folk som Helge Krog her i Norge, men innenfor en annen marxistisk tradisjon, som hos Ernst Bloch, anerkjennes de og tas opp til behandling. Bloch anerkjenner de klassiske problemstillingene – hos for eksempel en Pascal – men omfortolker dem innenfor en messiansk horisont. hh: Det er nok Bloch og Benjamin jeg er på vei mot, hvis jeg forstår meg selv noenlunde rett. Noe av det nærmeste jeg kommer min egen følelse av religiøsitet har jeg funnet hos disse tenkerne, i alle fall av det som er skrevet i nyere tid. Hos Bloch har det metafysiske et mer metaforisk preg, men hos Benjamin er det religiøse reelt. Når han sier at den historiske materialismen skal ta teologien til hjelp – så er det et vanvittig radikalt utsagn. Jeg vet strengt tatt ikke om jeg helt er i stand til å overskue det. I en anmeldelse av Vinternotater ble jeg kalt «gammeleuropeer». Det er begripelig at man kaller meg det siden jeg har skrevet et essay om «Det gamle Europa». Men det jeg gjør der er nettopp å forsøke å leve meg inn i hva Europa kunne ha vært. På en side er dette en umulig Han så åpenbart for seg en gjeng akademikeraspiranter med karriereplaner nede i Oslo, noe som på mange måter var det motsatte av hva vi faktisk var. posisjon – å forsøke å leve seg inn i en alternativ visjon av et Europa som gjorde andre valg på 1800-tallet – samtidig gir dette meg et sted å se kritisk på vår samtid fra. Hvordan bruker man en slik utkikkspost til å ta stilling til dagens Europa? Hva tenker dere for eksempel om at en forfatter som Gert Maak under sitt nylige Norgesbesøk uttrykte undring over at vi fortsatt står utenfor eu, en undring han begrunnet med at han er redd for at konfl iktene i et Europa med sterke nasjonalistiske og høyreradikale krefter skal eskalere uten en slik overnasjonal institusjon? hh: Der er jeg ikke riktig med lenger. eu er en markedsunion med helt gale prioriteringer. Uansett forstår jeg at man kan tenke annerledes: Da Nederland og Frankrike sa nei til den nye eu-grunnloven, leste jeg en artikkel i det fransk-afrikanske tidsskriftet La jeune Afrique, som var forbløff et over dette neiet. De mente at et konsolidert Europa ville være et vern mot den amerikanske trusselen, og skjønte ikke hvorfor vi splittet oss på denne måten. Det er en innvending jeg forstår og anerkjenner, uten at jeg er enig – men i siste instans ønsker også jeg meg et mer konsolidert, forsonet Europa, om enn ikke i kapitalistisk regi. Nå er Jörg Haider – unnskyld uttrykket – heldigvis død, men folk som Berlusconi og Sarkozy lover ikke nettopp godt for ideen om et kulturelt europeisk fellesskap, fritt for markedsliberalistiske tilbøyeligheter. Argumentene du nevner ligner de Habermas og Derrida har fremmet: Mange av de tunge, progressive intellektuelle i Tyskland og Frankrike er kraftig pro-eu? pn: De mener sågar at Europa trenger en sterk utenriksminister, en enhetlig utenrikspolitikk. I forbindelse med den globalt omseggripende fi nanskrisen uttalte Habermas nylig at det er behov for en overnasjonal, europeisk fi nanspolitikk, som muligens kan være et skritt i retning av en samlet utenrikspolitisk linje. Han forestiller seg vel dette som en mer Keynes-inspirert motvekt mot en mulig fortsettelse av den mer ekstreme markedsliberalismen i usa – på samme måten som en hinsides vått og tørt europeisk utenrikspolitikk kunne representere en motvekt til de imperiale og agressive tendensene i usa. Når Henning omtaler eu som en markedsunion med helt gale prioriteringer, så var jo dette prioriteringer som ble aksentuert på 1990-tallet, da forestillingen om frie markeder, globalisering og deregulering stod på sitt sterkeste. Det skal bli interessant å se om den pågående fi nanskrisen og resesjonen vil føre til et paradigmeskifte her – hvem vet, kanskje til og med i Storbritannia, som etter alt å dømme vil bli rammet svært hardt denne gangen? Selv konservative amerikanere som Francis Fukuyama hevder nå at reaganismen, og altså også thatcherismen, er død og ubrukelig; at den var et svar på problemer som hørte 70-tallet til, men deretter stivnet til et hellig dogme om lavere skatter og den usynlige hånd. Også Allan Greenspan har innrømmet at han tok grunnleggende feil. Vi lever i spennende tider. hh: Altfor spennende. Jeg har uansett alltid hatt mine sterke tvil angående ideen om en «kapitalisme med et menneskelig ansikt». Den påståtte menneskeligheten slår meg som en ytterst relativ størrelse. Hvis kapitalismen skal fortsette å bestå – noe det utvilsomt er fare for at den gjør – foretrekker jeg selvsagt at man holder seg til en Keynes-orientert modell. Spesielt optimistisk klarer jeg uansett ikke å være. pn: Men siden dette skulle handle om Vagant, kan man spørre seg: I hvilken grad var vår beskjedne beskjeftigelse med den europeiske tradisjonen i tidsskriftsammenheng et bevisst forsøk på å knytte an til et annet Europa enn den økonomiske unionen, Europop og den amerikanske dominansen? hh: Det som i i utgangspunktet er en kjærlighet til visse forfattere og tenkere, blir jo uunngåelig politiske spørsmål etter hvert. Så kan man jo spørre seg hva som kommer først, hva som skaper ens sympatier og affi niteter. Her tar mitt gamle fascinasjonsobjekt Harold Bloom helt feil, når han hevder at man skal kunne verdsette litteraturen og samtidig se helt bort fra historie, moral og politikk. 152 153
Page 1 and 2:
# 4 2008 TIDSSKRIFT for LITTERATUR
Page 3 and 4:
vagant # 4 / 2008
Page 5 and 6:
- leder - Utstøtningen er det slik
Page 7 and 8:
press inviterte forfattere av ulik
Page 9 and 10:
odd w. surén tone hødnebø: Skamf
Page 11 and 12:
odd w. surén I det stillestående,
Page 13 and 14:
odd w. surén i Aristoteles’ defi
Page 15 and 16:
mazdak shafieian & sigurd tenningen
Page 17 and 18:
anna hallberg hårda pappskivor« -
Page 19 and 20:
anne helene guddal Höss gjør seg
Page 21 and 22:
anne helene guddal når emnet er uk
Page 23 and 24:
- selvfølgelig med unntak av det f
Page 25 and 26:
gisle selnes Off eret som måtte ti
Page 27 and 28: De malte Av marcel beyer Oversatt a
Page 29 and 30: marcel beyer «Neustadt-punkerne»:
Page 31 and 32: Russerne kommer! Russisk samtidslit
Page 33 and 34: Den der ler sidst … Av yasmina re
Page 35 and 36: mads anders baggesgaard der ikke tj
Page 37 and 38: Utvidelse av hatsonen bhl: Nylig fa
Page 39 and 40: peder holm-pedersen, mikkel bolt &
Page 45 and 46: Art, not nature Tre versjoner av Pa
Page 47 and 48: jenny hval the pain of disappearing
Page 49 and 50: kjetil sletteland til den norskætt
Page 51 and 52: Att skriva eller låta sig skrivas
Page 53 and 54: anders johansson Det som no skjedde
Page 55 and 56: frode helmich pedersen I anledning
Page 57 and 58: Wunderkammer Løveids snakkende mus
Page 59 and 60: sindre ekrheim Det er en episk fort
Page 61 and 62: Vagant er blitt 20 år - hvem skull
Page 63 and 64: TORE RENBERG vis jeg har forstått
Page 65 and 66: cathrine strøm «utover, bakover,
Page 67 and 68: hans jacob ohldieck Tidlig i 2005 b
Page 69 and 70: audun lindholm Jeg ristet på hodet
Page 71 and 72: audun lindholm utgi et tidsskrift.
Page 73 and 74: audun lindholm Vi hadde en forkjær
Page 75 and 76: audun lindholm Benetton-kampanjen p
Page 77: audun lindholm forståelig, på den
Page 81 and 82: 156 FOUCAULT HEIDEGGER BAKHTIN GADA
Page 83: 160 Gyldendal presenterer «... per
show all

vagant 4 2008 innmat KUTTA2.indd

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?