vagant 4 2008 innmat KUTTA2.indd

audun lindholm
Mozart eller Mahler en dag. Ekspeditøren så himmelfallen
på ham og spurte om han virkelig hørte på slik musikk, han
som var ihuga modernist. Så kom det jammen en korreks fra
en av de andre ansatte: «Nei, nei, han der er ikke modernist,
han er postmodernist.» Det rådet uansett en bekymret enighet
om at det ikke passet inn i bildet at en fyr som ham
hørte på musikk som var mer enn 100 år gammel.
pn: Vi kjente oss ikke igjen i det bildet, og heller ikke
i at vi skulle være en gjeng dystre kritikere som bare
leste Claude Simon og Paul Celan. Mange av oss elsket
for eksempel Dickens’ forfatterskap. Vi gjorde en del
anstrengelser for å bryte med denne oppfatningen, men
det lot ikke til å nå helt igjennom.
Hvordan opplevde dere skjæringspunktet mellom Vagant og den
større off entligheten?
pn: Det første året ble Vagant som sagt oppfattet som et
friskt pust. Men da Henning og jeg kom inn, hadde vi
en idé om at vi ville oversette og presentere teoretikere
og litteraturkritikere, de nye internasjonale strømningene,
på en fundert, grundig måte. Så vi lagde noen
numre med oversettelser av, og artikler om, Paul de Man,
Harold Bloom, René Girard, med fl ere. Det var ganske
heavy bolker, som falt mange tungt for brystet. I omtalen
gikk så Vagant fra å være et friskt pust til bare å være tung
teori. Også det inntrykket måtte vi arbeide mot i noen
år. Vagant light var et forsøk på å fi nne en måte å slippe til
lettere stoff på. Og Alf intervjuet Tor Åge Bringsværd,
John Irving og en rekke svært forskjellige forfattere.
Samtidig introduserte Tone [Hødnebø] samtidspoeter
fra Sverige og Danmark, og gjendiktet Kathy Acker og
Emily Dickinson. Og noen av oss oversatte tunge tyske
fi losofer. Vi dyrket denne schizofrenien mellom tungt og
lett, smalt og bredt i hvert eneste nummer. Fra midten
av 90-tallet ble det en ny profi l, kanskje mer rendyrket,
og jeg for min del er svært imponert over hva Espen
Stueland og andre fi kk til. Men frem til da var Vagant et
genuint schizofrent tidsskrift.
hh: Det kan ikke betones nok hvor kollektivt dette var,
det var lagarbeid og samarbeid hele tiden. Alle deler i
maskineriet var nødvendige. Mennesker som kanskje
ikke skrev så mye i hvert enkelt nummer – som Hege
Imerslund og Cecilie Schram Hoel – gjorde en kolossal
innsats for å få tidsskriftet ut. Hadde vi ikke hatt dette
samarbeidet, kunne vi sittet og skrevet essays så mye vi
ville uten at det var blitt noe blad av bestrebelsene.
pn: La oss heller ikke glemme layouten. Hobben
[Hilde Beate Bang Ellefsen] og Vidar Berntsen samarbeidet
veldig tett med bilderedaktørene, Robin Le
Normand og Kate Gustavsen, som vi igjen arbeidet tett
med. Robin skrev sågar tekster. Og vi skrev hele tiden
sammen. Særlig Torunn Borge, Henning, Johann Grip,
Arve Kleiva og Bjørn Aagenæs inngikk i forskjellige
samarbeidskonstellasjoner.
hh: Det var en stor glede å skrive sammen med dem. Så
må vi få med at John Tore Aartveit var en av de helt sentrale
medarbeiderne i fl ere år. Han var den absolutte ryggraden
gjennom en rekke numre: Han var til stede fra første
til siste øyeblikk i hele produksjonen. John Tore gjorde
alt arbeidet som trengs å gjøres, og var uhyre eff ektiv.
pn: Han var suveren som korrekturleser, en glimrende
artikkelskribent, han deltok på alle redaksjonsmøter,
visste hvordan man budsjetterte. I det samme skjønnlitterære
bilaget der vi trykket Ulvens «Gull, vinter» og den
første von Baader-teksten, hadde han et litterært bidrag
som var uforglemmelig.
hh: Jeg tror ingen andre i redaksjonen spredte seg over
et så stort felt som han. Men så forsvant han. Jeg vet ikke
hvor han er i dag.
pn: Ifølge rykter befi nner han seg på hjemstedet Ulefoss
i Telemark.
Dekonstruksjon iført slips: Det var så pyntelig og korrekt, og
de kom alltid frem til de forventede resultater.
—
hh: Hvis den første fasen varte til 1989 og nummeret
med Bloom-intervjuet – «Transatlantisk monolog», min
debut som intervjuer for øvrig, helvete for en ilddåp –,
varte den andre fasen frem til 1994 og temanummeret om
tafatthet. Under arbeidet med det nummeret gikk på sett
og vis redaksjonen i oppløsning. Etter det var det nok en
reell fare for at Vagant kunne bli nedlagt.
pn: Jeg trakk meg underveis i arbeidet med det nummeret.
Det var vel jeg som kom på temaet, men når det kom
til stykket, klarte jeg ikke å skrive om det.
hh: Tafattheten grep om seg.
pn: Det oppstod plutselig et 1:1-forhold mellom teori
og praksis – et sjeldent sammenfall. Men jeg må si det er
forbausende at Vagant er blitt 20 år. Det er en forunderlig
kontinuitet i tidsskriftet, noe vi overhodet ikke kunne
se for oss da vi jobbet med det. En gang mot slutten av
1980-tallet husker jeg at Rune Slagstad i et radioprogram
sa noe om at det fantes to slags tidsskrifter: På den ene
siden institusjoner som Samtiden, som utgis ufortrødent
i femti eller hundre år. På den andre siden slike som går
inn etter ett års levetid. Og der trakk Slagstad frem «de
unge postmodernistene i Vagant», og sa at dette var en fi n
ting: Noen tidsskrifter burde bare vare i ett år. I den forbindelse
er jeg stolt av at vi var veldig bevisste på å rekruttere
nye redaksjonsmedlemmer, folk vi visste hadde noe å
fare med, som kunne bringe stafettpinnen videre. Denne
bevisstheten har disse igjen hatt med seg, når de har funnet
frem til nye folk før de selv har sluttet: Intet après moi
le déluge. Og dermed har det oppstått et aldri så lite paradoks:
Et tidsskrift som Vinduet har ironisk nok fungert
mindre institusjonelt og mindre forutsigbart enn Vagant,
i og med at Gyldendal med jevne mellomrom ansetter en
ny redaktør som starter med blanke ark.
hh: Det var utvilsomt det at Bjørn [Aagenæs] kom
inn som reddet oss etter tafatthetsnummeret. Det var
Torunn som greide å kapre ham til redaksjonen. Han
kunne tenke økonomi, og takket være ham ble det stablet
en ny redaksjon på beina, og han bidro til å gi oss gamle
redaksjonsmedlemmer nytt mot – de som var igjen på
dette tidspunktet, var Torunn, Tone Hødnebø og jeg.
Dessuten hadde vi lenge håpet at Johann skulle forbli i
redaksjonen, og da også han ga seg, begynte det virkelig
å se mørkt ut. Men takket være Bjørns bestrebelser ble
hinsides vått og tørt
redaksjonen supplert med Ingvild Burkey, Ola Hegdal,
Kristine Næss, Tore Renberg og Espen Stueland, og vi
fi kk Ales Ree som fantastisk eff ektiv redaksjonssekretær.
Dessuten kom Trude Kleven inn i redaksjonen igjen. Det
var også langt på vei Bjørn som halte i land avtalen med
Aschehoug. På den tiden begynte jeg nok for min del å
føle at jeg var i ferd med å bli en slags syvende far i huset;
jeg lurte på når de nye redaksjonsmedlemmene skulle
legge meg i et horn og henge meg på veggen. Da så også
Torunn og Tone ga seg i 1996 – som de siste av den gamle
gjengen – syntes jeg nok det snart burde bli min tur også.
Men jeg husker disse siste årene som svært fi ne, og de som
satt igjen i redaksjonen etter at vi gamlinger ga oss, drev
jo bladet videre på det mest fremragende vis.
Noen av de nye redaksjonsmedlemmene hadde vel også brukt
Vagant som sin inngangsport til den seriøse litteraturen. I Tore
Renbergs nye roman, får Jarle Klepp et refusjonsbrev signert hans
store litterære guru, Henning Hagerup?
hh: [Ler.] Ja. Han sendte meg boken, og hele dette innslaget
er jo først og fremst veldig morsomt.
Da jeg leste kapitlet med refusjonen som skal være signert deg,
tenkte jeg at her har Renberg jammen tatt Hagerup på kornet.
hh: Den banditten har jo faktisk tatt vare på et refusjonsbrev
jeg skrev en gang i tiden. Så formuleringene er
autentiske. Dessverre for meg …
Karl Ove Knausgård har i et intervju fortalt om da han og Tore
Renberg første gang møtte den daværende redaksjonen. Dette var før
de to unge Bergensstudentene hadde debutert som forfattere: «Der
satt de og så ut som vanlige mennesker. Jeg så på dem med bunnløs
respekt, ville ikke avsløre min uvitenhet, og åpnet ikke munnen.»
pn: Karl Ove og Tore kom vel på en slags pilegrimsferd
til Cacadou og Sara, stamstedene våre. De hadde reist til
Oslo for å gå på en konsert med et rockeband de beundret,
pluss at de skulle møte oss i Vagant-redaksjonen – særlig
Henning, vil jeg tro. Vi ble ganske forbløff et og frappert
over dette, hvilken respekt vi ble møtt med. Det stoppet
aldri å overraske oss, vi følte oss jo på mange måter som
jyplinger selv. Ikke for det: Vi var stolte over hva vi kollektivt
fi kk til, da numrene kom fra trykkeriet. Jeg hadde
i min ungdoms fantasier sett for meg at jeg kanskje ville
skrive noen bøker, og når jeg rundet femti, begynne å
134 135