Untitled

flåten var senket, boligbyggingen sto i stampe, levestandal"den lå langt un­
der førkrigsnivå og okkupasjonsmakten etterlot seg et sterkt lnftatert penge­
vesen.
Disse forhold sammen med folketilveksten, kravet om full sysselsetting og
hu r t i g gjenreising fØrte uvegerlig til at investeringspolitikken måtte kom­
me til å spille den sentrale rolle i ette:krigsårene.
Det har lykkes å holde tempoet i utbyggingen på et meget hØyt nivå og
investeringsraten - forholdet mellom investeringer og naSjonalprodukt -
har ligget på 30-35 pst. regnet brutto eller antagelig mer enn i noe annet
land i Vest-Europa. I alt har b-uttoinvesteringene i perioden 1946-52 utgjort
38 milliarder kroner, hvorav vel halvparten representerer en reell kapital­
tilvekst.
Prisreguleringen, valuta- og investeringskontrollen og utbyttebegrensnin­
gen har sammen med den førte skatte-, subsidie- og rentepolitikk vært av
aNgjørende betydning for de iresultater som er oppnådd. Det samme kan sies
om importoverskuddene de fØrste 5 år. De ble til å begynne med finansiert
av våre egne valutabeholdninger, senere ved den økonomiske hjelpen fra
U.S.A., og muliggjorde å holde et større tempo i utbyggingen enn vi kunne
makte ved egen hjelp. Selv om den økonomiske hjelpen har spilt en viktig
rolle skal en på den annen side ikke overvurdere dens betydning, da om lag
85 pst. av den reelle kapitaldannelse etter krigen har skjedd ved egne res­
surser.
Ser en på prisutviklingen faller etterkrigsperioden i to markerte avsnitt.
Fra 1945 til 1949 steg levekostnadsindeksen med bare 2 pst., takket være
streng prisregulering og omfattende subsidier. I samme tidsrom steg våre
importpriser med 40 pst. Denne tidligere internasjonale prisoppgangen sam­
men med de ytterligere prishevende tendenser som 'Ville bli et resultat av
devalueringen hØsten 1949, var den avgjØ:-ende årsak til at stabiliserings­
linjen måtte revideres, og det norske pris- og kostnadsnivå kom inn i en
tilpassingsprosess til nivået ute i verden. Dermed ble det annet avsnitt inn­
ledet, Korea-krigen forsterket oppgangen, og fra 1949 tU 1952 steg leve­
kostnadsindeksen med 33 pst.
Utviklingen i reallØnnen i dette tidsrommet kan på lignende måte deles
opp i de samme avsnitt med en tilsvarende karakteristisk forskjell: Fra 1945
til 1949 steg reallønnen for en voksen mannlig industriarbeider, målt ved
den totale timefortjeneste, med vel 39 pst. Fra 1949 til 1952 derimot var
stigningen beskjeden og utgjorde neppe mer enn l pst. Det var med andre
ord lykkes å. gjenopprette nivået fra 1949, men heller ikke mer. Det er en
bekreftelse på den gamle erfaring at lønnstakerne har størst muligheter for
å bedre sin stilling under et stabilt prisnivå..
277