Untitled

skrenke seg til en relativt kort periode. Tariffestet lØnn under sykdom
kommer under alle omstendigheter til å bli tidsbegrenset. Hvordan
vil imidlertid dette virke inn på syketrygden? De lovbestemmelser
vi har i dag er langt fra tilfredsstillende. Nå blir toppsatsene
for en enkelt person hevet til 9 kr. pr. dag, men likevel er stØnadsatsen
for lav. StØnadsatsen må forhØyes, og det må bli en utvidelse
av stØnadsperioden. Vi må etter min mening heller utbygge sykeforsikringen
slik at en kan oppheve de bestemmelser om lØnn under
sykdom som allerede er i kraft. Jeg tror det t e er linjen for å.
skape likhet for alle.
Men det er en gruppe syke som kommer i en særstilling, nemlig
de som blir syke på grunn av bedriftsulykker. Vi har et produksjonstap
på flere hundre millioner kroner på grunn av bedriftsskader.
Foreningen Vern og Velferd har beregnet tapene til 400 mill. kroner.
Hvis en skal få gjennomført effektive beskyttelsesmidler på arbeidsplassene,
må arbeidsgiverne bli direkte interessert, og det kan vi
oppnå ved å gjennomfØre lØnn under sykdom som skyldes ulykker
under arbeid. Jeg vil ikke dermed ha sagt at det alltid er arbeidsgivernes
skyld at det skjer ulykker. Fra min praksis som bygningsarbeider
vil jeg si at jeg har vært vitne til mye uforstand og uforsiktighet
på dette område. Jeg har vært ute på mange byggeplasser,
men jeg har til dato ikke sett at en blikkenslager f. eks. har tatt
tau rundt livet, som han etter arbeidervernloven skal gjøre, men det
hender ikke så sjelden at de detter ned fra takene og blir krØplinger
for livet. Når det gjelder slik skjØdeslØshet kan "Vi ikke fire. Vi
er interessert i at vi sparer disse millioner, slik at csamfunnskaka
kan bli større.
I en mer oversiktlig sektor ligger spØrsmålet om lØnn for helligdager
som faller mellom SØndager, men lØnn under alminnelig sykdom
vet vi ikke hva vil innebære av utgifter. Det fins en statistikk
for utgifter med hensyn til lØnn under sykdom, og disse tall er ganske
store. Vi bØr være klar over at hver million som blir utbetalt
til ikke-produktivt arbeid, minsker produksjonslivets evne til å betale
bedre lØnninger til dem som utfØrer det produktive arbeid. Dette
bØr vi tenke på fØr vi går til overilede skritt.
N. V. Chr i s ti ans e n, Jern og Met., Oslo, støttet det forslag
som Raaen hadde tatt opp og pekte på at lØnnsrevisj onene i etterkrigsårene
hadde skapt Skjevheter i inntektsforholdene. LØnnsandelen
i nasjonalprodUktet er gått ned. Vår reallØnn er senket med 4 %.
Etter min inntekt utgjør dette 400 kr. pr. år. Bratteli nevnte at
progresjonen for de hØye inntekter nå var satt ned til 85 %, men
327