Meddelanden 24 (2009) (PDF 780 kB - Nytt fönster) - Centrum för ...

I de bevarte delene av Jeg er forbløffet refererer ikke Shenoute direkte til
Dioskoros, men han støtter seg i stor grad på tidligere aleksandrinske erkebiskoper
og påberoper seg deres autoritet. I sin polemikk mot de som benytter
seg av apokryfe tekster spør f.eks. Shenoute retorisk om hvorfor “alle de
hellige fedre, fremfor alt Apa Athanasios, erkebiskopen, han av sann kunnskap,”
24 ikke godtok apokryfe skrifter men tvert imot tok avstand fra dem, og
siterer også fra Athanasios’ 39. påskebrev fra år 367: “For sannelig sa den store
troens lærer, 25 Apa Athanasios, i sine skrifter: ‘Jeg har skrevet vedrørende
kjetteriene, og spesielt de elendige melitianerne, som brisker seg med de (tekstene)
som kalles 26 ‘apokryfe.’’” 27 I det samme påskebrevet karakteriserer forøvrig
Athanasios slike apokryfe tekster som “en oppfinnelse av kjettere, som
skriver disse bøkene når de måtte ønske og deretter daterer dem, slik at de ved
å publisere dem som om de var gamle vil ha et påskudd til å lure enkle mennesker.”
28 Shenoute nøyer seg forøvrig ikke med å sitere Athanasios, men refererer
også til dennes etterfølger Theophilos, hvis anti-origenistiske påskebrev
fra 401 han siterer nærmest i sin helhet som avslutning på Jeg er forbløffet. 29 I tillegg
refererer han som nevnt til konsilet i Efesos i 431, og dermed indirekte til
Kyrill av Alexandria, i forbindelse med sin polemikk mot Nestorios, og han
benytter seg av de anti-kjetterske tekstene til Epiphanius av Salamis, som han
refererer til som “Guds mann” når han siterer fra dennes polemikk mot
apollinarianerne i storverket Panarion. 30
Ifølge Aloys Grillmeier, som diskuterer Shenoutes kristologi i et lengre
kapittel av sitt store verk Jesus der Christus im Glauben der Kirche, 31 kan betydningen
av Shenoutes Jeg er forbløffet for studiet av situasjonen i Øvre Egypt i
begynnelsen av det femte århundre vanskelig overvurderes. 32 Grillmeier påpeker,
kontra Elizabeth Clark og Tito Orlandi, at teksten viser oss en ny fase av
origenismen som ikke går i retning av Evagrius Pontikus, 33 og at den viser oss
24 Shenoute, Jeg er forbløffet, 308 (Orlandi, Shenute, 22).
25 Jfr. Athanasios selv, som i nettopp den teksten Shenoute her refererer til (Påskebrev 39) på
det sterkeste tar avstand fra bruken av begrepet “lærer” om andre enn Kristus selv.
26 Eller: “som de kaller.”
27 Shenoute, Jeg er forbløffet, 319 (Orlandi, Shenute, 24).
28 Athanasios, Påskebrev 39 (se David Brakke, Athanasius and Asceticism [Baltimore: Johns
Hopkins University Press, 1998], 330).
29 Se Emmel, “Theophilus’s Festal Letter.”
30 Shenoute, Jeg er forbløffet, 358 (Orlandi, Shenute, 32). Shenoute siterer fra Epiphanius,
Panarion 77.17.8 (for engelsk overs., se Frank Williams, trans., The Panarion of Epiphanius of
Salamis: Books II and III [Sects 47–80, De Fide] [NHS 36; Leiden: Brill, 1994], 581).
31 Aloys Grillmeier, Die Kirche von Alexandrien mit Nubien und Äthiopien nach 451 (vol. 2/4 of
Jesus der Christus im Glauben der Kirche; in collaboration with Theresia Hainthaler; Freiburg:
Herder, 1990), 170–234. For engelsk overs., se Grillmeier, The Church of Alexandria, 167–228.
32 Grillmeier, The Church of Alexandria, 213.
33 Se Grillmeier, The Church of Alexandria, 214; Grillmeier, Die Kirche von Alexandrien, 220,
kontra Tito Orlandi, “A Catechesis Against Apocryphal Texts by Shenute and the Gnostic
- 37 -