Meddelanden 24 (2009) (PDF 780 kB - Nytt fönster) - Centrum för ...

herfra. Djevelen har imidlertid en tendens til å forlede munkene med falske
lys. Ifølge Shenoute er det “mange som er fanget i mørket av dette lysets
kunnskap” (Shenoute, Jeg er forbløffet, 366), og, som han sier det et annet sted,
“det er mange ignorante (folk) som har ansett djevelen, som har vist seg for
dem i drømmer eller fantasier, for å være en lysets engel. 47 Ettersom de har
avvist de hellige Skriftene, har de satt sin lit til demoniske ånder.” 48 Motgiften
er imidlertid enkel. Som Shenoute formulerer det i Hvem snakker gjennom
profeten, “Det er lyset som tar vekk mørket og gjør som om det ikke eksisterer.
Det er lyset fra Skriftenes ord som tar vekk de mørke ordene til de pagane og
alle kjettere.” 49 Det er imidlertid også helt klart at dette var spørsmål som var
for viktige til at hver enkelt munk kunne tillates å selv avgjøre hva de skulle
lese. Blant munkereglene i Shenoutes kanones finner vi bl.a. at tilgangen på
bøker var begrenset:
Og hvis vi trenger å undersøke eller kopiere bøker som vi ikke har så skal vi ikke
tillates å oppsøke dem utenfor (klosteret) uten (tillatelse fra) den eldste. Ei heller hvis
vi blir brakt bøker utenfra (klosteret) som det sømmer seg å lese, eller brev, skal vi gi
dem til noen iblant oss med mindre vi har informert ham (dvs. den eldste) om dem. Ei
heller skal noen iblant oss lese dem i det hele tatt uten å ha snakket med ham først, for
sannelig er det kanskje ord i dem som det ikke sømmer seg for en person å høre, for de
skal ikke gjøre dem til hinder for seg. For, på den ene siden har noen skrevet mange
skadelige ord, mens andre, på den annen side, har skrevet mange verdifulle ord.
(Shenoute, Du Gud den evige, XS385–386) 50
Som vi kan se var det opp til “den eldste” (ⲡϩⲗⲗⲟ) å avgjøre hvem som skulle
få lov til å lese de bøker eller brev som ble brakt til klosteret. Dette var ikke en
avgjørelse det var tillatt for munkene å ta på egenhånd. Som vi ser trengte
klosteret i noen tilfeller å anskaffe og kopiere bøker som de ikke allerede
hadde, og i slike tilfeller var avgjørelsen om å iverksette tiltak for å skaffe til
veie slike bøker også en sak for “den eldste.” “Den eldste” var betegnelsen på
lederne i hvert av de tre klostrene i Shenoutes klosterføderasjon, så det faktum
at disse tingene skulle kontrolleres direkte av en person såpass høyt plassert i
klosterhierarkiet viser hvor viktig kontrollen med klosterets bøker ble ansett
for å være. 51 For det var mye som sto på spill. Som Shenoute sier det i Jeg er for-
47 Jfr. Shenoute, På grunn av deg også, o ondskapens prins.
48 Shenoute, Canon 1, YG223 (Dette upubliserte manuskriptet befinner seg i Bibliothèque
Nationale de France i Paris [FR-BN 130
- 40 -
2 f. 47v]).
49 Shenoute, Hvem snakker gjennom profeten, ZM42–43 (Dette upubliserte manuskriptet
befinner seg i Bibliothèque Nationale de France i Paris [FR-BN 1314 f. 157v–158r]).
50 Johannes Leipoldt, ed., Sinuthii Archimandritae: Vita et Opera Omnia (3 vols.; assisted by W.
E. Crum; CSCO 41, 42, 73; Paris: Imprimérie nationale, 1906–13), 4:72.
51 Når det gjelder den hierarkiske organiseringen av Shenoutes klostre, se Bentley Layton,
“Rules, Patterns, and the Exercise of Power in Shenoute’s Monastery: The Problem of World
Replacement and Identity Maintenance,” JECS 15:1 (2007): 54; Bentley Layton, “The Ancient
Rules of Shenoute’s Monastic Federation,” i Christianity and Monasticism in Upper Egypt:
Volume 1: Akhmim and Sohag (ed. Gawdat Gabra and Hany N. Takla; Cairo: American