2004_1–2 - MiRA-Senteret

JUBILEUMSNUMMER 01-02|2004 141
deres ulike virkeligheter utforsket? Blir minoriteter presentert som
subjekter som definerer sin egen virkelighet, eller som objekter definert
av andre?
Dette er viktige spørsmål fordi, som bell hooks påpeker, «som subjekter
innehar mennesker retten til å definere sin egen virkelighet, etablere
sine egne identiteter og skape sin historie. Som objekter er ens virkelighet
definert av andre, ens identitet er dannet av andre og ens historie er skapt
kun på måter som definerer ens forhold til de som er subjekter.» 7
Etniske minoriteter blir vanligvis framstilt på stereotypiske måter i den
dominerende multikulturelle og feministiske diskursen i Norge. Etnisk
norske verdier og normer er som regel et hovedkriterium som alle andre
kulturelle eller sosiale uttrykk måles i forhold til. I tillegg blir minoritetene
ofte anklaget for selv å være skyld i sine vanskeligheter. Flere etnisk
norske forskere og eksperter, blant dem sosialantropologen Unni Wikan,
har med sin deltagelse i den offentlige integreringsdebatten bidratt til å
gjøre minoritetene til objekter. Dette gjelder særlig minoritetskvinner.
Her følger et veldig typisk eksempel på hvordan minoritetskvinner
objektiviseres: Journalisten Eva Kylland Hauge i det norske ukebladet
«Familien» intervjuer Unni Wikan og spør: «Hva skal til for at vi velutdannete
norske jenter i gode stillinger skal få respekt for våre omfangsrike,
fargesprakende og fruktbare muslimske søstere?» Wikan svarer: «Du
…en fornuftig innvandringspolitikk
i Norge i dag bør rette seg mot
individet og politikken som føres
baseres på vestlige,
individualistiske verdier
setter fingeren på et problem jeg ikke har
sett ordentlig i øynene før den aller siste
tiden. I mange miljøer i Norge i dag er
det nesten ikke respektabelt å være
hjemmeværende mor. Skal du være noe,
og skal du bli tatt på alvor, så må du i alle
fall få noe ved siden av når barna er blitt
store … Jeg tror ikke norske kvinner vil få respekt for innvandrerkvinnene
så lenge de lever i isolasjon. Men det vil hjelpe om de i større
grad viser interesse for det norske samfunnet. Om de uttrykker vilje til å
delta. Om de for eksempel tar seg bryet med å begynne å lære norsk. Da
vil de sette seg i respekt, og vi får klare tegn på lojalitet overfor dette
samfunnet» 8 .
I dette intervjuet har journalisten på forhånd definert minoritetskvinner
i forhold til seg selv, og det er journalisten selv som er subjektet.
Spørsmålet hun stiller innbefatter flere stereotypier om minoritetskvinner,
og svaret fra Wikan viser hvem som har makt til å definere den multikulturelle
sameksistensen.