2004_1–2 - MiRA-Senteret

282 MiRA-MAGASINET 10 ÅR
begge, kom de frem til det motsatte resultat. Det viste seg at tospråklige
elever greide seg bedre enn de enspråklige med tanke på «intelligens.»
Samme resultat ble vist atter en gang i år, også denne gangen fra kanadisk
hold.
Det ser ut til at det nå foretrekkes også å glemme eller overse de
fremragende resultater Norge hadde å vise til på 1990-tallet. Landet ble
ansett for å være en foregangsnasjon med tanke på undervisningstilbud
tilrettelagt språklige minoriteter. Gjennom mønsterplanen Stortinget
vedtok i 1987, M-87, ble funksjonell tospråklighet gjort om til et ideal.
Det kunne vises til såpass gode resultater at besøkende fra Europa og
USA tok kontakt med Skolesjefens kontor i Oslo for å lære. Men så kom
de politiske endringene, og «snillisme» debatten var en realitet.Ansvaret
staten tidligere hadde, ble mer og mer overlatt til den enkelte kommune
og skole. Forskriftene er nå så «runde» i sine formuleringer at skolene,
med sine lærere og rektorer, bruker mye
ressurser for å følge opp det som vedtas
blant annet ved å «kartlegge» «behovene» til
den enkelte elev. Samtidig blir lærere, som
kan vise til gode resultater gjennom at deres
elever har tilegnet seg «tilstrekkelig» med
språkkunnskaper, fratatt sine stillinger. Det
er selvsagt ikke lenger bruk for dem så snart
elevene kan «tilstrekkelig» norsk.
Hva har så denne språkpolitikken ført
til? Ikke annet enn noe så tragisk som
svekkelse av tillit. Det eksisterer i dag stor
mistenksomhet fra foreldrenes side overfor
lærere, som igjen ikke stoler på systemet, som igjen har latt alt dette gå ut
over elever i alle aldre og ulike livssituasjoner. Det alle språklige minoriteter
har til felles i dette land, må være at deres tospråklighet er såpass
politisk ustabil at denne gruppen fort blir gjort om til «målskiver» for
enhver debatt som omhandler nasjonens enhet.
Midt opp i alle de opphetede debattene, ties det om at Norge i dag
faktisk på sett og vis er tospråklig. Engelsk har blitt et naturlig andrespråk
for så å si alle skoleelever og studenter og er ofte et krav i arbeidslivet.
Det norske språket består av mange engelske ord, som enten tas direkte
opp i språket eller som modifiseres og tar til seg for eksempel norske
endinger. Flerspråklighet er ikke skadelig. Språkkunnskaper gjør ikke
folk kriminelle, tar ikke fra dem lysten til å ta høyere utdannelse eller
Verden forandrer seg trolig raskere,
og i en retning nasjonalstater og stater
generelt ikke umiddelbart kan enes
opp om. Det er fint å kunne vise til
undertegnelse av menneskerettigheter
og andre humane internasjonale
ordninger. Gjennom slike «forpliktelser»
ivaretar blant annet Norge, som
nasjon, Vestens arv fra renessansen,
også kalt humanismen.