2004_1–2 - MiRA-Senteret

JUBILEUMSNUMMER 01-02|2004 219
problemområdene i livene og arbeidet til minoritetskvinner, samer og innvandrere, i
det norske samfunnet. De viser også deres kamp for å gjøre sine stemmer hørt
gjennom sine egne uttrykk.
Vi håper vi kan utvikle disse erfaringene slik at vi også vil bidra til å skape forståelse
mellom minoritetskvinner og majoritetskvinner i de nordiske landene. Dette er
en utfordring vi som kvinner står overfor i tiden som kommer.
Leder, MiRA-Magasinet nr. 1, 1996
Av Fakhra Salimi
Den amerikanske forfatteren og feministen bell hooks skriver i et essay om politisk
solidaritet mellom kvinner at «rasismen lærer borgerlige hvite kvinner til å tro at de
nødvendigvis er i bedre stand til å lede masser av kvinner enn andre.. Dette skjer selv
om hvite kvinner trolig vet mindre om grasrotorganisering enn mange fattige arbeiderklassekvinner.
De er sikker på at deres rolle skal og bør være den dominerende i
arbeidet med å forme teori og praksis. Rasismen har gitt dem en overdreven følelse av
viktighet og verdi.»
I den siste tids debatt om innvandring og integrering i det norske samfunnet, har vi
innvandrerkvinner opplevd lignende holdninger fra enkelte kvinnelige akademikere
og eksperter. Disse akademikerne har presentert teorier om integrasjon ved å framstille
innvandrerkvinner og barn som objekter låst inn i sine kulturelle tradisjoner.
Innvandrerkvinnene som blir benyttet som empiriske bevis har liten eller ingen
mulighet til å være med på å fortolke sin egen virkelighet. De blir igjen plassert i bås
innenfor ekspertenes empiriske rammer, og fremstår som anonyme kilder hvis
historier vekker medlidenhet.
Norske eksperter kan uttale seg om innvandrerkvinnenes situasjon, men spørsmålet
dreier seg i stor grad om synlighet. Er det innvandrerkvinnene – de som saken faktisk
dreier seg om - som skal synliggjøres, eller er det ekspertene?
Siden 70-tallet har MiRA Ressurssenter arbeidet fro å synliggjøre innvandrerkvinner
fra ulike miljø, i alle aldre og fra ulike nasjoner. Det dreier seg om synliggjøringen
av en ressurs som har vært gjemt bak stereotype holdninger i samfunnet. Hvis
forskningen fokuserte mer på å støtte kvinnene til å heve sine egne røster, gjøre dem
synlige på egne premisser, ville dette styrke deres posisjon. Men hvis innvandrerkvinnene
forblir objekter, usynlige anonyme kilder, mens eksperten er den synlige aktør, er
dette bare med på å forsterke stereotypiene. I tillegg, hvis forskningen fortsetter å
fokusere på fremmede kulturer som hovedproblem og hinder for integrasjon, så er
premissene allerede satt av majoriteten i samfunnet.
Dessverre har ekspertene blitt autoriteter på disse spørsmålene, og blir ofte konsulert
av myndighetene. Disse, som bell hooks sier, ser sin rolle som det mest betydningsfulle
i arbeidet med å forme teorier og praksis rundt likestillingsspørsmål. De dominerer
debatter knyttet til integrasjon av innvandrere, men er lite interessert i å arbeide
side om side med innvandrerkvinner på like vilkår.
Vår erfaring etter 18 års arbeid med innvandrerkvinner fra ulike miljøer, viser at
hvis kvinner blir gitt muligheten til å være med på å bestemme så vil de tre frem fra