2004_1–2 - MiRA-Senteret

JUBILEUMSNUMMER 01-02|2004 273
å bli hørt og få uttrykke sin egen mening om egen situasjon. Unge jenter med minoritetsbakgrunn
sin situasjon har blitt belyst fra mange sider. Det viktigste spørsmål har
vært vold mot kvinner innen familien, og jenters rett til frihet fra undertrykkelse og
vold, og retten til å la sin egen stemme bli hørt. For minoritetskvinner og -jenter er det
ikke bare et spørsmål om kjønnsdiskriminering, men også diskriminering på bakgrunn
av rase, kultur og religion. Det har vært en flerdimensjonell kamp hvor vi også har merket
krefter som ikke ønsker å gi innvandrer- og flyktningkvinner og -jenter rom for
sine uttrykk på egne premisser. Ofte kan det altså se ut som om valgmulighetene er små
for minoritetskvinner, vi må velge enten assimilering eller segresjon. I dag ser vi at de
elementer i samfunnet som søker fullstendig assimilering for innvandrer- og flyktningkvinner,
stadig oftere kommer sterkere til uttrykk enn de progressive kreftene.
Assimilering er basert på visse kompromisser som inkorporeres i eksisterende
strukturer. Her finnes det ikke rom for kulturelle eller mangfoldige spørsmål. Dessverre
finnes denne holdningen også i store deler av massemedia, og den blir forsterket
gjennom en del etnisk litteratur og tradisjonell kvinneforskning. I mange andre såkalte
vestlige land har man gått bort fra troen på assimilering og innsett at integrering er
den beste framgangsmåten for å få et harmonisk og likestilt mangfoldig samfunn.
Innvandrer- og flyktningkvinner har oppnådd rettigheter på to viktige områder:
Norge har fått en lov mot omskjæring og en handlingsplan mot tvangsekteskap.Vi ser
allikevel fortsatt store mangler i likestillingspolitikken. Det er et omfattende arbeid og
et bredt emne vi drøfter, og vi har mange utfordringer foran oss. Det aller viktigste er
at vi holder dialogkanalen åpen, og at vi forsøker å forstå og respektere hverandre.
Minoritetskvinner har stilt spørsmål ved de betingelser som gir anledning for
innvandrer- og flyktningkvinners kreativitet til å uttrykke seg. For at vi skal finne en
plass i det nye samfunnet må det skapes et rom hvor vi kan bygge våre identiteter.
Lengsel etter frihet er ikke nok.Vi må bevisst velge å bryte de lenker som binder oss
til kvinneundertrykkende strukturer, kulturer og tradisjoner.Vi må handle, og handling
krever mot. Den krever også innsats, som innebærer en type risiko, spesielt for de
som er pionerer, og som bryter gjeldende barrierer. I denne annerledes likestillingskampen
har vi også skjønt at kvinnepolitikk og kvinnebevegelsen er noen av de
kommunikasjonskanalene vi må benytte for å arbeide for menneskerettighetene og
bekjempelse av undertrykkelse.Vi må nå i Norge revurdere hvordan vi skal forme
kvinnelige identiteter. En revurdering av kjønnsidentitet er nødvendig, og alle de
komplekse kvinneerfaringene som finnes, også minoritetskvinners, må inkluderes.
Først da skapes en inkluderende, visjonær frihetsbevegelse.
MiRA-Magasinet nr. 2, 2003
Et tankekors for feminister
Av Fakhra Salimi
«Scholars who write about an ethnic group to which they do not belong rarely
discuss in the introductions to their work the ethical issues of their race privilege,
or what motivates them, or why they feel their perspective is important […]
In crucial ways, writing about cultures or experiences of ethnic groups different